En kort avhandling

Av Tollef Aaraas.

Del. 2

Så tror jeg, ingen er en kristen med mindre han drives av Guds Ånd, som Paulus lærer. Så mange som drives Guds Ånd, disse er Guds barn. Rom. 8, 14. Om noen ikke har Kristi Ånd, denne er ikke hans. Rom. 8, 9.

Bønnen må stadig øves av en kristen. Den skal være liksom åndedrettet eller pulsen for det indre liv! Opphører den, inntrer den åndelige død.

Men for å hindre at bønnen og sukkene fra hjertet skal opphøre, pålegger Gud oss det hellige kors, som er for en kristen aldeles uunnværlig, og som Johan Arndt sier: «Visste du hva gavn det er i korset, løp du hundre mil etter det, og når det ville reise, bad du, at det måtte bli hos deg».

Den nye og lette kristendom, som vil oversvømme landet, har ikke korsets merke med seg. Den er utenfor Kristi lidelses samfunn, og derfor bør vi ta oss i akt for den. Smitten er farlig.

Jesus må være Alfa og Omega i vår kristendoms liv. Å trenge dypere og mer inn i Ham må være vår streben natt og dag og ingen er kommet Ham så nær, at han ikke, som Franche sier, kan komme Ham tusen ganger nærmere.

Ved troen og bønnen må du henge ved Jesus som barnet ved morens bryst. For livet går ut fra Ham, og Han vil leve i oss. Skjer dette, da blir du en evangelisk kristen og en gren på Vintreet, som bærer frukt. For Herren sier: Uten meg kunne I slett intet gjøre. Joh. 15, 5.

Vår kristendom kan lett gå over til å få en lovmessig karakter. Vi kan få en trelldoms ånd til frykt og blir da hardere, strengere og dømmende. Vi blir heller ikke da så behagelige for andre å omgås. Å! Hvor det gjelder å kunne få bevare den sønnlige utkårelses ånd, så vi kan rope: Abba Fader! Rom. 8, 15.

Blir du i troen og fortsetter i sann gudsfrykt, vil djevelen ikke hvile, men du må vente han vil angripe deg både innvortes og utvortes på mange slags måter og gjøre livet og verden besk og sur og bitter for deg, men du må holde stand og kjempe. Jesus står deg bi og til sist skal seieren vinnes.

Det vitnesbyrd og lys og liv, som du fikk ved gjenfødelsen, må du våke over og passe på som en skatt som ikke møll og rust kan forderve. Til dette må du gå tilbake, når du vil prøve åndene, om de er av Gud, og dra en sammenligning og se om du får det til å stemme med det som du selv har erfart og opplevd.

Er det gått rett med deg i din omvendelse, at du er født med smerte, og Kristus er unnfanget og født i ditt hjerte, så du lever ikke mer, som Paulus lærer, etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 1, da skal du ikke være så lett til å la deg drive om av et hvert lærdoms vær, som i våre dager suser omkring oss.

Guds Ord i den Hellige Skrift skal være eder den kjæreste skatt på jorden. Andre skrifter, som er tatt fra denne og står i harmoni og overensstemmelse med den, bør dere også akte høyt og bruke flittig til deres oppbyggelse og underholdning på veien. Blant disse må jeg særlig anbefale Johan Arndt. Hans «Sanne Kristendom» er den første oppbyggelsesbok jeg kjenner. Luthers Skrifter egner seg især til lærdom og undervisning, da er han en mester i sitt slag. Dernest må jeg anbefale Jacob Filip Spener, August Herman Franche og Erik Pontoppidan. Disse skrifter fører ikke bort fra Bibelen, men inn i den og lærer oss den rette forståelse av Skriften.

All preking og forklaring av Guds Ord, som ikke er i overensstemmelse med vår gamle gode barnelærdom av Luther og Pontoppidan og de andre menn, jeg nå før har nevnt, må vi ta oss i vare for.

Rosenius’s skrifter og alle dem, som går i samme ånd og retning, tør jeg ikke anbefale. Det er noe fremmed i dem, som ikke stemmer overens med vår rene lutherske lære, tro og bekjennelse, som vi finner hos de av våre kirkefedre, som jeg før har nevnt, og som Hans Nielsen Hauge og hans venner, deriblant vil jeg nevne Elling Eielsen, fullt ut bekjente seg til.

De nye ritualer om dåp, nattverd og brudevielse, som nå er kommet inn i den nye Alterbok, som er avfattet etter tidsåndens smak, kan vi ikke med trygghet slutte oss til å benytte, da vi ser hvor forskjellige og avvikende de er fra våre eldre ritualer som vi får tro helt og fullt hviler på Guds Ords grunn og vår kirkes bekjennelse. Derfor må vi gjøre alt hva som står til oss for å unngå å benytte dem og søke hos prest og biskop om tillatelse til å bli kirkelig betjent etter de eldre ritualer.

Hva våre barn angår, da må all likegyldighet settes til side, og vi må ofre oss det vi kan for å få dem opplært i den kristelige Barnelærdom etter våre gamle, gode barnelærdomsbøker av Luther og Pontoppidan. De nye katekismer og forklaringer må vi sette oss imot og søke å unngå. Stort ville det være om de troende kunne slå seg sammen og få en lærer, som ved privat undervisning, utenfor den offentlige skole, kunne undervise deres barn i kristendomskunnskap etter våre eldre barnelærdomsbøker av Luther og Pontoppidan. Den gamle Hane-Abc med Fadervår, Budene og Trosartiklene osv. skulle være barnas første bok. De nye Abcer er forkastelige. Wilhelm Andreas Wexels Bibelhistorie for barn, som før ble brukt, er langt å foretrekke fremfor dem som i våre dager benyttes, og stort ville det være, om den påny kunne bli gitt ut i nytt opplag og tatt i bruk.

De nye lesebøker, som benyttes i folkeskolen, hvori blandt kan nevnes Nordahl Rolfsens, skulle aldeles bannlyses fra skolen. De forgifter barna. For der går en usunn ånd igjennom dem. Dette lar seg godt merke på den ungdom som vokser opp i våre dager. Derfor påligger det kristelige foreldre å gjøre innsigelse mot bruken av denne bok både i skolen og især i hjemmet, og at barna ikke får lov å ta denne boken med seg hjem. Dette kunne da virke til at boken kunne bli mistenkelig både for læreren og andre i kretsen. Akk Gud! Hvor mye ondt disse usunne, skadelige og lettsindige lesebøker har utrettet på ungdommen i landet.

Den indre misjon med lønnede Emissærer og predikanter får vi holde oss utenfor, og det av tre grunner. Den første, som jeg anser for den verste, er den alminnelige forkynnelse som går i en roseniansk eller nyevangelisk åndsretning, som jeg tror er usunn, fordi den stemmer ikke med vår Barnelærdom og våre anerkjente lutherske kirkefedre, som før er nevnt. Den andre er, at lekfolk helst bør reise som de gjorde på Hauges tid, som jeg tror er etter apostolisk mønster. Den tredje grunn er, at en stor del av disse lønninger blir samlet inn fra verden. Nei la verden beholde sine penger til de blir omvendte. Les Johannes 3. brev 7. og 8. vers.

Den som har noe tid til overs og vil virke med Guds Ord, og de eldre venner finner ham skikket til det og kaller ham, så, så han ikke bare har det indre, men også det ytre kall fra brødrene til dette, så bør han i tro på Vårherre forkynne Guds Ord, så langt hans tid fra hans jordiske kall og hus tillater – ikke lengre – da bør han hjem igjen og ta fatt på sitt arbeide. Hvis han velger å gå denne vei, selv om den er trang, vil jeg håpe og tro, han ikke skal bli beskjemmet.

I åndelig fattigdom må vi begynne vår kristendom og i fattigdom må vi fortsette og i fattigdom må vi ende. Den åndelige fattigdom må følge oss til død og grav. Mister vi den, så har vi forloret hele vår kristendom, og da kan vi komme til å gå der som dårlige jomfruer med skjønne lamper, en grei bekjennelse, men ingen olje, Ånden og nåden er tapt. Gud forby og hindre slikt!

En ting vil jeg her ikke glemme. Herren sa ved Samuel: «Lydighet er bedre enn offer, og å gi akt på er bedre enn fedme av værer». 1. Sam. 15, 22. Dette anfører jeg, for å huske og påminne enhver, som har mottatt og fått nåde og gave av Herren, at det gjelder å ta lydigheten i akt til enhver tid, at vi ikke skulle miste den nåde og de gaver vi har mottatt. På dette kan vi ha sett og hatt sørgelige eksempler. Forts. n. nr.