|
Haugianismens tid 1796 – 1850 Fra heggtveits Kirkehistorie. Del 16. En del av disse legmenn vil vi la glide forbi oss,
ofte kun i flyktige omriss. Som en velsignet frukt av Haugs virksomhet i
hjembygden og fødeplassen fremstod en rekke til dels endatil fremragende
legpredikanter. Ved personlig påvirkning ble hans to brødre, Ole og Mikkel Hauge oppvakt til nytt liv. Ole var ikke lite eldre enn Hans, født
i 1764, og hadde allerede i flere år vært Lensmann i Tune, da han i 1796,
samme år som broderen, kom til religiøst gjennombrudd. Han renskrev til
trykken Hauges første bok: «Betraktning over Verdens Daarlighed»
og rådet denne til å stryke eller dempe adskillig skarpe uttrykk 2. Han
begynte ikke lenge etter å virke ved samtaler og Guds Ords forkynnelse både i
Tune og den nærmeste omegn. Av et kristelig venne brev, datert Hauge 16. mai
1800, går det frem at han hadde sine fristelser og åndelige kamper. Han
tilføyer: «Akk! Gi Gud for Jesu forbarmende nåde skyld, at jeg må overvinne
det alt etter Guds vilje.» Han formaner sine venner slik: «Likesom Gud, vår
himmelske Fader, kaller Abraham ut fra Ur, til et land, som fløt med melk og
honning, hvor han måtte være en fremmed og likevel ete Landets fedme, slik
har Han og kalt dere ut fra denne verdens elendige og forvirrende Ur (som er
full av onde lyster og begjæringer, hovmodighet, øyenslyst, vellyst,
overdådighet og kjødets lyst) til det åndelige Kanan
for å dyrke det som rette åkermenn, men være fremmede som Abraham og likevel
ete landets gode, som er den uskatterlige Guds saliggjørende nåde, som Guds
Ånd åpenbarer for deres sjeler ved Hans Ord, som er søtere enn honning og honning
kake og som den usvikelige melk for nyfødte barn. Gud av sin nåde styrke dere
å bli mer og mer lykkelige til å dyrke Guds åker, så at mange sjeler måtte
plantes i Kristi vingård, og at vi samtidig kommer til å smake og se at
Herren er god 3.» Han sa opp sin Lensmannsstilling etter å ha styrt den med
dyktighet i 22 år, særlig fordi den la hindringer i veien for hans kristelige
virksomhet, men også av den grunn at han håpet på annen måte bedre å kunne
sikre sin fremtid. Etter et opphold på Eiker
papirmølle ble han kjøpmann i Christiansand, men flyttet senere til
Drammen, hvor han også drev handelsforretning. På begge steder levde han
stille. M. Wefring skriver i sine Erindringer fra
sin første reise i 1833: «Hauges broder, Ole Nielsen, levde og bodde den gang
i Drammen. Jeg talte flere ganger med ham. Han var av et stille og saktmodig
vesen og bar preg av å ha gjennomgått prøvelser. Da han ble presentert for
meg som Hauges bror, gjorde hans person et sterkt inntrykk på meg. Det var
som om jeg i ham skulle se broderen. Jeg visste at de hadde stått som
åndelige brødre og stridsmenn fra den første tid.» Ole Nielsen omtales av de
gamle som en forstandig, bestemt og sindig mann. Enkelte mente at hans
kjøpmannskap svekket hans kristenliv. Han døde som høker på Bragernes den 19.
februar 1836. Broderen Mikkel Nielsen Hauge var født våren 1773, fikk en lignende oppdragelse som sine nyss omtalte
søsken og ble etter sin konfirmasjon opplært til skredder. Som slik en
arbeidet han i hjembygden omkring 17 år. Han var allerede påvirket, den gang
han i slutten av vinteren 1796 sammen med faren og broren Hans hugget ved i
skogen, og sistnevnte hadde den allerede omtalte heftige åndelige kamp
angående sitt kall som lekpredikant for «Tidens vantroende slekt». Ikke lenge
etter kom Mikkel Hauge til åndelig
liv. Sammen med broren begynte han 1798 å holde oppbyggelser i Tune om
kveldene, etter at han var ferdig med sitt arbeid for dagen som skredder.
Dette ble imidlertid ikke tålt, han ble arrestert, men kom snart ut igjen.
Sin lekmannsvirksomhet fortsatte han de følgende år i større og større utstrekning.
Han foretok mange kortere og lengre reiser oppover til Hedemarken og
Gudbrandsdalen, nedover på Mjøsas vestside til Toten, vestover til Drammen,
Grevskapene og Telemark og virket dessuten på Eker, Modum, Kongsberg og i
Numedal. Hans datter har fortalt, at han dels var fulgt av en eller annen
yngre kristen, dels reiste sammen med sine fortrolige venner Torkel Olsen Gabbestad og Gundro Viulsen
Ramstad. Våren 1799 utbrøt der
en forfølgelse mot de vakte. En del lekmenn ble fengslet og blant disse også
Mikkel Hauge, som ble grepet på Eker i september sistnevnte år og av
Lensmannen ført til Bragernes. «Der fikk vi vitnet sannhet for Retten, men da
vi ikke ville fornekte Guds Ords åpenbaring, fikk Mikkel Tukthusdom og ingen
tillatelse å appelere til høyere retter.» Et brev,
han 29. juni 1800 skrev fra Christiania Tukthus til sine foreldre og søsken,
gir et elskelig innblikk i hans kristendoms oppriktighet og alvor. Hengiven i
Guds vilje, rolig og tillitsfullt ser han fremtiden i møte og formaner til
troskap og bestandighet. «Dersom vi vil være sanne tilbedere i Åndens rene
sinn,» skriver han, «skal vi bære megen frukt;
såfremt I bliver i min kjærlighet, sier Jesus, er I sannelig mine disipler. Vi bør da bevise oss i alle ting som Kristi tjenere, som gjør
Guds vilje av hjertet …, av Åndens drift og kraftige Kjærlighet …, så det
ikke lenger skjer sukkende. Kjødet vil ugjerne gå den tornefulle bane. Derfor
blir det få som fører seiers fane. De fleste dør på veien, dette sørger jeg
daglig over. De kjedes ved å gjøre Guds vilje, og det kommer av det at de
ikke tar sin egen vilje fangen under Åndens lydighet, så hovmodighet og
ærgjerrighet med mer kan få en ende og de kan bli i sannhet omvendte til
Jesus, vår Hyrde og Mester. For Ham må vi følge i ydmykhets gange om vi skal
visdom i hjertet erlange (oppnå) og ikke se oss
tilbake og vende om til verden igjen… Vi vil ved
Guds nåde be for hverandre, at når djevelen begjærer å sikte oss som hvete,
at vår tro da ikke må svikte. Lev vel i Gud.» Da Mikkel Hauge tross alle overtalelser, trusler og
indre fristelser ble urokkelig standhaftig, ble han endelig løslatt fra
Tukthuset 5. februar 1802etter å ha sittet der henimot tre og et halvt år. I
sin fengselstid, fortalte han senere, hadde han det bedre enn de andre
legmenn, som sammen med ham i kortere eller lengre tid satt i straff for at
de hadde oppbyggelser. Som skredder sydde han nemlig klær for vaktmesterens 5
– 6 smågutter og ble derfor mildere behandlet enn de andre. Han spiste ofte
ved familiens bord og var velsett og yndet, især av konen og barna. Da han ble fri flyttet han til Eiker Papirmølle, som hans bror imidlertid hadde fått i gang. Her
levde han resten av sitt liv som en sjelden alvorlig og stø kristen og hensov
i fred 6. januar 1845. En støtte av malm ble reist over hans grav, men er
senere dessverre fjernet. Mikkel var mindre begavet enn sine foran omtalte
brødre. Men hans tenkning var dyp, om enn sen, følelsene varme, men
beherskede, og han hadde en energisk bestemt karakter og et trofast, ærlig og
oppriktig sinn. Klokskap og forsiktighet preget all hans ferd.
Fortsettelse n.nr. Guds engler de seg gleder I Himlens
herlighet, Når syndere avtreder Fra urettferdighet, Sin skaper stadig tjene, Love Hans hellige navn, Seg med Guds barn forene, Dem Jesus tar i favn. Det kostet Jesus møye Å fri vår sjel fra ve, Når vi rett overveie Ham og Hans lidelse, Da må vi visst og sie Det uskatterlig
er, Når syndere avvike Fra syndestanden her.
H. N. Hauge. Eller: Velt alle dine veier. |
|
|