Bare et lite korn

Fra Den Kristelige Lægmand

Nr. 12 – 1909.

 

I den romerske keiser Julian den frafalnes tid, som, selv om han var oppdratt i den kristne tro, likevel gjorde alt for å utrydde kristendommen fra sitt rike og for å gjenopprette de gamle hedenske guders templer i større glans. Her levde den fromme Biskop Martin Arethusa. Keiseren hadde, fortørnet over at den hedenske gudstjeneste ikke ble besøkt, befalt at Biskopens menighet skulle med egne hender bygge opp igjen et forfallent hedensk temper. Dem som vegret seg for dette skulle være dødsens.

Forskrekket over disse trusler adlød de kristne. Men da Biskopen med alvorlige ordanklaget dem for deres menneskefrykt og svake tro, kastet de fleste av dem murskeien og erklærte heller å ville dø enn å fortsette med å bygge på tempelet.

Ytterst forbitret over denne uventede motstand, ilte Keiser Julian selv til dette sted. Han var klok nok til å forstå at Biskopen var sjelen i sin menighet, og at de kristnes motstand kom fra ham, og hvis det lykkes for ham ved overtalelse eller trussel å overvinne denne ene manns motstand, så ville hele byen være vunnet til like med ham.

Som følge av dette lot han Biskopen føres frem for seg.

Frimodig gikk Martin frem for Keiseren og bekjente fritt og åpent, at det som var skjedd, var ved hans ord det at borgerne ikke adlød Keiserens bud.

«Nåvel, jeg vil ikke gå i rette med deg,» sa Julian, «for jeg ærer din ånd og ditt plettfrie rykte. Men for å bevare rettens skinn og for å gjenopprette den keiserlige anseelse, som jo har lidt et skår i denne by, så ta steinen, som ligger ved dine føtter, og bær den bort til templet, så skal du få lov til å gå fri herfra.»

Men Martin rørte seg ikke.

«Mitt embete befaler meg å opprette Guds Rike med all flid, men ikke å bære stein til dine falske guders tempel.»

«Man sier meg at du er en rik mann,» fortsetter Keiseren. «Gi av dine penger bare så mye som en Pennings verdi, og jeg frigir deg. Hvis ikke, så er døden deg viss.»

«Så drep meg Keiser! For jeg er i din vold. Men mine penger og mitt gods tilhører min Herre og Konge Kristus. Hvorledes skulle jeg gjøre så mye ondt, som å stjele det som er Hans, for å gi det til dine hedenske avguder?»

«Det er bare en Penning, jeg forlanger, Martin. Tenk deg om! Det gjelder ditt liv.»

«Det du forlanger, o Keiser, er synd, og det gjelder min salighet. Det er ikke noe å betenke seg på. La dine bødler tre frem, jeg er beredt.»

 «Nei, Martin, jeg vil frelse deg, for jeg beundrer ditt edle mot. Hør nå mitt siste ord: Ta av den virak, min slave byder deg, det minste korn og strø det i offerskålen foran gudsbildet der. Tenk over, det er bare et lite korn, og viraken er min, og du kan tro hva du vil ved dette. Utfør for min skyld denne seremoni, og du er fri og skal ha lov til å preke og ofre hva som behager deg. Men vegrer du deg en gang til, så skal du ennå den dag i dag dø en tusenfoldig død.»

«Du sier, det er bare et lite korn, Keiser? Jeg sier deg, at dette lille korn ville trykke meg likeså mye som et helt berg. Nei, Keiser, spar din kunst og din trussel, jeg ofrer ikke  til dine avguder.»

Julian skummet av raseri. Han ville for enhver pris bryte denne manns motstand. Han befalte å kle av ham, å stryke honning over hele hans legeme og slik, bunden til en påle, utsette ham for geitehamsens (en giftig hveps art) og andre insekters sviende stikk. Han håpet ved denne forlengede kval å beseire martyrens standhaftighet. Forgjeves! Da den neste dags morgen brøt frem, hadde Martin utåndet sin sjel. Men Keiseren forlot byen med den skamfulle bevissthet, at der gis noe som er større enn all verdens makt: Troen hos en sann kristen, som heller vil dø enn bryte trofastheten mot Gud, om så det bare var den ringeste ting.

 

Kommentar:

Her ser vi den klare forskjell på dagens biskoper og de som levde den gang. Vår tids biskoper blir så visst ikke fristet til synd av myndighetene, men biskopene frister heller myndighetene til synd og ugudelighet.

                                                        Red.