Lektien på Pinsedag Fra Hans N. Hauges Postille. Ap. Gj. 2,
1 – 11. Og da pinsefestens dag var fullkommen kommet, var de alle
endrektig sammen. Og det kom plutselig en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær, og fylte hele huset der de satt.
Og det ble satt av dem adskilte tunger som av ild, og (de) satte seg på
enhver av dem. Og de ble alle fylt med den Hellig Ånd og begynte å tale med
andre tungemål, alt etter som Ånden ga dem å tale. Men det bodde i Jerusalem
jøder, gudfryktige menn, av alle folkeslag som er under himmelen. Da denne
lyd hørtes, kom mengden sammen og ble forvirret; for enhver hørte dem tale på
sitt eget tungemål. Men de ble alle forferdet og undret seg og sa til
hverandre: Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvorledes hører vi
dem tale på vårt eget tungemål som vi er født i, partere og medere og elamitter, og vi som bor i Mesopotamia og Judea
og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia,
Egypt og landskapene i Libya ved Kyrene, og vi tilreisende fra Rom, jøder og
(jødenes) tilhengere, kretere og arabere; vi hører dem tale om Guds store
gjerninger på våre tungemål? Det
skal skje i de siste dager sier Gud, vil jeg
utgyte av min Ånd over alt kjød, og deres sønner og døtre skal profetere.
Disse ord leser vi etter vår Lektie i det 18. v. at apostelen Peter tok av
profeten Joels ord 3, 1, og beviser de som spottet, som sa, at de (som var
over-gytt med Den Hellige Ånd), var fulle av søt vin. Å tale om slike
spottere og forvendte mennesker, som det er nok av
i vår tid, det er tungt å gjøre og sørgelig er deres elendighet å tenke på,
som ikke vet hva som tjener til deres fred. Vi vil derfor heller betrakte den
glede i troen på Herrens Ord, om Hans løfter. I de siste dager, sier Gud, vil
jeg utgyte min Ånd over alt kjød, og deres sønner og døtre skal profetere.
Akk! Hvor gledelig er det ikke at vi lever på denne tid, da Han besøker,
opplyser og salver oss til sine konger og prester til å regjere jorden, Åp. 5, 10. Vi bør prise Herrens godhet: Salige er de, som
lever opp inntil de år, Åp. 20. Det er inntil den
Dag Herren således besøker sitt folk og skjenker dem sin nåde. Likevel sier
mange, at Den Hellige Ånds utgytelse og lære skjer ikke mer nå, som i
apostlenes tider. Men det er likevel elendig, å gjøre Guds nådes makt ringere
enn før, og vantro Hans Ord. For de siste dager er jo ennå, ja nærmere enn i
Peters tid, som da anvendte dem, derfor kan vi fornye dem på oss, ja tro at
det siste hus sin herlighet skal bli større enn det første, Hag. 2, 9, da
Herren vil annen gang legge hånd på å samle resten av sitt folk til seg, Es.
11, 11. Jerusalem skal trås ned av hedningene, inntil hedningenes tider er
fullbyrdet, Luk. 21, 24, men da skal hele Israel bli salig, som skrevet står
i Rom. 11, 26. Det
er skrevet atskillige steder tidligere, og her
sier Gud: Jeg vil utgyte over sønner og døtre. Sønner har det vel vært
mange tidligere til å profetere, men døtre få, likevel finnes beskrevet noen
både i Det gamle og Det nye Testamentet, selv om Paulus later som han vil
nekte dem 1 Tim. 2, 12 og i 1 Kor. 14, 34. Likevel kan det ikke være slik,
for han gikk selv inn i de hus hvor jomfruene var der og profeterte, Ap. Gj. 21, 9. Men hans forbud var i hovedsaken, at de ikke
med lettsindig, forfengelig eller unyttig tale skulle øve. Da de, nemlig
kvinnene er mest bløtaktige og lar seg snarest overtale både til ondt og
godt, så de derfor kunne beveges til å vike fra det gode og forderve både seg
selv og de som de profeterte eller skulle bekjenne Guds vilje for, og som
hadde fattet fortrolighet til dem. Dette bør vi nok advare og holde frem for
alle så vel sønner som døtre. Ellers var kanskje ikke Åndens gave falt så mye
over dem da, som Gud nå i de senere tider og dager gir sine døtre, som
allerede erfares, som mer og bedre kan prøves, for nå vil Gud bevise seg
mektig i de avmektige, sterk i de skrøpelige, og gjøre det til intet som er
noe, og det til noe som er intet. Når det da behager Herren å kalle av det
skrøpelige kjønn til sine tjenerinner, om noen står imot, så står han imot
Guds forordning. Vil Gud bygge opp sin kirke og opphøyes ved de ringe, så vil
jeg ikke bare samtykke med det, men be om den nåde av Gud, å være iblant
deres tall, bare at de er intet i seg selv, følger Jesu Ord og gjerning, for
da farer vi ikke vill. La oss derfor tenke over hvorledes vi skal være
berett, når Guds Ånds gave kunne falle på våre hjerter. Vi leser i vår dags Lektie, at da pinsefestens dager
var fullkommen kommet, var de alle endrektig sammen. Av dette ser vi at
vi må være i en hop forsamlet i Jesu navn, Mat. 18, 20, og be Faderen om Den
Hellige Ånds gave, og berede våre hjerter til det som disiplene gjorde, som
trodde Jesu Ord og elsket Ham oppriktig. De fulgte Hans kall og ble derfor
renset og utvalgt til Hans tjenere, da de etter denne beredelse hadde løfte
om Faderens løfte, at de skulle iføres med kraft fra det høye, og ikke vike
fra Jerusalem før enn det skjedde, dette leser vi om på Kristi Himmelfartsdag.
Dette lærte de etter i deres samfunn også nå, for Guds løfter kan ikke feile.
Og der kom plutselig en lyd fra himmelen som av et fremfarende
veldig vær, og fylte hele huset der de satt. Og det ble sett av dem adskilte
tunger som av ild, og (de) satte seg på enhver av dem. Her ser vi den
ild, som Jesus ønsket var tent på jorden Luk. 12, 49, som vi talte om på
Skjærtorsdag. Den falt nå ned over Jesu vitner, så hans løfter ble oppfylt,
så de skulle døpes med Den Hellige Ånd, som skjedde så voldsomt, at det lot
seg til syne utvortes ved tegn og mirakler. Kanskje noen mener at dette må
skje slik nå også? Ja, Guds makt kunne gjøre det, som det og skjer vel
innvortes, men utvortes ved mirakler skjer det ikke, uten Gud vil åpenbare
sin makt, styrke de svake og stadfeste sin lære, især når den er ny, så ikke
Ordet og den utvortes bekjennelse med munnen om Hans Evangeliums lære er
antatt, men ganske fornektet. Likevel, Han vil enda gjerne skjule den utvortes sanselige
eller for kjødelige mennesker forståelige mirakler. Det skjer, for det første
at menneskene vil henge ved miraklene, se og høre dem, og slippe Ordet, da
dette likevel skal både opplyse, veilede og gi kraft. Den kraft er bare å få,
ved troen på Ordet, og alle andre tegn kan ikke styre og bevare mennesket fra
fordervelsen, og om legemlige mirakler skjer, så søker Gud bare ved det
utvortes å føre dem til ettertanke om det innvortes. Han vil da for det andre
ikke gjøre mirakler i det synlige, fordi at menneskene som tror og ser det,
blir enten forskrekket og av frykt, hykler de da og holder med sannheten,
eller de blir stolte og sikre av det. De kommer ikke til sann fornektelse,
ydmykhet og kjærlighet, for de er gjenstridige og verken tror eller vil motta
Ordet, men forvender og spotter, som de gjorde i
Kristi og apostlenes tider. Dette har vi eksempel på av noen synlige og
følbare mirakler, som er skjedd i vår tid, at de har gjort slik. Likevel det
har vel vært oss noe til troens stadfestelse, ellers er de usynlige innvortes
mirakler i Ånden aller klarest for oss. Hvorledes de da skjer, det kan de som
har mottatt og bevist dem, tale om, likevel bedre føle og ha erfart det, enn
i ord å uttrykke det. For de som er klar ved troen på Ordet, kalt til Herrens
tjenere og har fått lengsel og ønske med kjærlighets attrå til Gud, de blir
av Den Hellige Ånd salvet og overveldet av det drivende vær, som trenger inn
i deres hjertes hus, og det blir oppfylt med Guds kraft, så den setter seg
som ild på tungen, så den blir ny, dette skjer ved den kjærlighets lue, som
ikke bare fortærer, avbrenner og tar bort alle syndige og unyttige ord, men
og driver den av Åndens gave, som ikke gir den etter måte, Joh. 3, 34, men
over alt måte, til å tale Ordet, og alle åndelige tungemål eller forskjellige
uttrykk. De kan forklare Skriften, overbevise om Guds rettferdige vrede over
syndere, og Guds nåde imot dem som omvender seg. For de ble alle fulle av Den
Hellige Ånd og begynte å tale med andre tungemål etter som Ånden gav dem.
Denne gave blir skjenket i overflod av Guds Ånd etter som Herren ser
mennesket kan tåle å bære den, og tar sin gave fra dem igjen som ikke tror. Ånden gir og ettersom vi behøver til å bruke
Hans gaver, for om fienden binder munnen, så skal likevel Herren løse den opp
når Han vil vi skal tale, Esek. 3, 25 – 27. I
tillegg er Åndens gaver forskjellige av tro, kunnskap, gaver til å tale, å
utlegge Skriften med visdoms ånd og kjærlighet å profetere, dette siste er
fornemst, som Paulus forklarer i 1 Kor. 12. 13. og 14. kp.
Det kan heller ikke skjules hvor Åndens gave er falt på et menneske, for det
kommer til syne ved hans høye sinn, stødige og sedelige vesen, med
saktmodighet og ydmyke geberder, især Hans hellige gjerninger og åndelige
tale, som åpenbarer og bekjenner hva som brenner i hans hjerte, at
gudfryktige menn, av alle slags folk under himmelen, når denne røst skjer,
blir de forvirret, dette erfares nå som før daglig. At det blir uro, forvirring, beundring og samtale av
alle folk om oss, som ved den Guds Ånd er salvet til å bekjenne Hans navn, og
Hans ild har opptent våre hjerter, så troens frukt ter seg kraftig, som vår
Lektie slutter med, så de forferdes alle, forundret seg og sa til hverandre: Se,
er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvorledes hører vi dem tale på
vårt eget tungemål som vi er født i, partere og medere
og elamitter osv. vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre
tungemål eller språk? Det er ikke tvil om det, når det er nødvendig og
kunne skje til Hans ære og til å fordre menneskenes salighet, men at det
holdes tilbake, skjer på den ene side som sagt er, at Han ikke vil gjøre
mirakler i naturen, og på den andre side må vi heller ikke friste Herren så
Han skal utruste oss på denne måte når det ikke trengs. For om vi skulle
komme til fremmede land, så kan vi ved lesing og taleøvelse lære språket, til
dette vil visst Ånden styrke oss så det går lettere, likesom Han nå meddeler
oss ved Ordet, dette må og bør vi lese, likevel lærer vi det snart og har
forstand med kraft til å utlegge og preke uten studering, så vi ser Guds
store ting. Akk, at vi rett måtte legge dem på hjertet, og skikke oss til å
motta Hans gaver, lære å bruke dem rett til Herrens ære og vårt gagn. Amen. Pinsedagens
under. Pinsedagens
under Fornuften ei utgrunner: Troen den ble jo i hjertet skapt – Tre tusen sjele de seg omvendte – Ånden virket med stor kraft. M. Holte. |
|