Jesus Kristus som vårt eneste salighets håp

Fra boken Betraktninger --- av P. Amlie. Del 1.

Selv om det av fremstillingen om omvendelsen og troen fremgår klart nok, at grunnen og fundamentet til vår frelse og salighet ene og alene beror på Guds frie og uforskyldte nåde i Kristus Jesus, uten vår minste fortjeneste eller verdighet og at vår delaktighet i denne frelse bare er avhengig av enten vi forkaster eller mottar den tilbudte nåde. Så ville vi likevel betrakte dette hovedpunkt i den kristelige lære litt nærmere, og navnlig ved å anføre et kapitel av den ånderike Guds mann Johan Arndt som så ypperlig behandler dette punkt.

Etter at våre første foreldre Adam og Eva, på grunn av djevelens avindsyke falt fra Gud, mistet Guds bilde som de var skapt i 1 Mos. 1, 27 og istedenfor fikk djevelens likhet, hvorved mennesket kom inn under Lovens dom og forbannelse og hjemfalt til åndelig, legemlig og evig død, som Herren hadde advart Adam for og sagt: for den dag du eter av det, skal du dø døden. 1 Mos. 2, 17. Da er det etter at dette sørgelige fall er skjedd at Herren lovet at kvinnens sæd skulle sønderknuse slangens hode, 3 Mos. 3, 15. Dette løfte ble oppfylt ved Kristi sendelse til verden, som apostelen i Gal. 4, 4 sier: men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, -. Jesus Kristus Guds Sønn, som også er Marias Sønn, sann Gud og sant menneske, ikke i to personer, men i to naturer, nemlig den guddommelige og den menneskelige natur, 1 Tim 2, 5 har, og det etter begge naturer gjenløst meg, som var fortapt og fordømt til den evige død, og friet meg fra skyld, fra død og fra satans rike, hverken med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod, og med sin ubillige og uskyldige død. Hele Skriften, både Det gamle og Det nye Testamentet, bærer vitnesbyrd om det, hvorav noen kjernespråk kunne anføres: Kristus Jesus, som ga seg selv til en gjenløsnings betaling for alle, et vitnesbyrd i sine (beleilige) tider. 1 Tim. 2, 5 - 6. - den levende Gud, som er alle menneskers Frelser, mest deres som tror. 1 Tim. 4, 10. - idet I vet at I ikke med forkrenkelige ting, sølv eller gull, er forløst fra eders forfengelige ferd som er overgitt eder fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som (blodet) av et ustraffelig og lyteløst lam. 1 Pet. 1, 18 - 19. Kristus har løst oss ut fra lovens forbannelse, da han ble en forbannelse for oss - for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre - Gal. 3, 13. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Es. 53, 4 - 5. Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader, jeg vil befale min ånd i dine hender! Og da han hadde sagt dette, oppga han ånden. Luk 23, 46.

Det er en over all måte stor og høy kjærlighet dette, at Guds enbårne og elskelige Sønn, Joh. 1, 14 - 18, den andre person i Guddommen, Mat. 28, 19, Faderens usynlige, Guds billede og hans herlighets glans, Kol. 1, 15 - Heb. 1, 3, som i guddommelig vesen, makt, ære og verdighet er aldeles ett med Faderen og Den Hellige Ånd, 1 Joh. 5, 7, - Joh. 1, 13. Kol. 1, 16, at Han steg ned fra sin høye Himmel og store herlighet, «tok en tjeners skikkelse på seg og ble mennesket lik,» «ja det burde ham», sier Paulus, å bli sine brødre lik i alle ting, at han måtte bli en trofast yppersteprest for Gud til å forsone folkets synder. Men han forringet seg selv, idet han tok en tjeners skikkelse (på seg) og ble mennesker lik, og da han i (sin) skikkelse var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2, 7 - 8. Heb. 2, 17. Det er denne ubegripelige kjærlighet dette under over alle undre, som selve englene begjærte å se inn i og som på julenatt kom englenes hærskarer til å juble og si: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag! Luk. 2, 14. Det er dette under, som er alle sanne troendes salighet både i tid og evighet, og som er en bunnløs kilde til de frelstes og saliggjorte sjelers evige fryd og glede. Å, en slutning uten like! Kjærlighetens fulle kraft. Rett som hele Himmelrike ikke hadde noe annet hatt! Sønnen i Guds eget kjød gis hen til dom og død. Den fra satans makt å slite, som imot vår Herre stride. Derfor utbryter apostelen Johannes i dyp forundring over dette, når han sier: For så har Gud elsket verden at han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3, 16.

Etter fallet i Adam var hele menneskeætten fortapelsens barn, forgiftet ved djevelens slangegift, 1 Mos. 3, 1. Så er nå Kristus gitt oss til en legedom imot denne skade, så at vi nå i stedet for forbannelsen kan få velsignelsen, istedenfor døden det evige liv. Johan Arndt innbefatter dette i få ord og sier: «Siden satan har brukt sin høyeste spissfindighet, treskhet og listighet til det at han kunne skade, myrde, døde og forderve oss, så har og Gud tvert imot ved sin kjæreste Sønn brukt sin høyeste visdom til å lege, levendegjøre og saliggjøre oss. Derfor har han og gjort Kristi dyrebare blod til vår legedom og syndens renselse, Hans levendegjørende kjød til vårt livs brød, Hans hellige sår til våre sårs legedom, Hans hellige død til vår timelige og ta bort den evige død. 1 Joh. 1, 7. Ap. Gj. 20, 28. Joh. 6, 36. Es. 53, 5; 25, 8 - 6.»

Et så kostbart medikament har den kjære Gud tilberedt for å helbrede oss fra vår syndesykdom. Nå var det vel ikke mer enn rimelig at alle syke løp hen til dette apotek og begjærte legedom. Men så ille har syndesykdommen tilredt oss at vi ikke formår ved vår egen kraft og evne å ta et eneste skritt på denne vei, men tvert imot er ganske likegyldige for denne legedom, ja bare står imot den himmelske Leges tilbud om lege og helbredelse, derfor sier Paulus: Det står ikke til den som vil, eller til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet. Men siden den kjære Herre Gud har sett til sine henders gjerning i nåde og barmhjertighet, og gitt oss sin sønn til en gjenløsningsbetaling for alle. 1 Tim. 2, 6, så er det det uimotsigeligste bevis på, at Han vil alle menneskers frelse. Har han gitt oss sin Sønn, hvorledes skulle han ikke gi oss alle ting med ham? Derfor vil han også gi oss nåde og rom til omvendelse. Hos Esek. 33, 11 stadfester Han dette med en dyr ed og sier: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Derfor byder Gud alle mennesker allevegne å omvende seg, fordi han har satt en dag, på hvilke han vil dømme jorderike med rettferdighet, Ap. Gj. 17, 30 - 31. Ved dette sitt Ords kall, rører Han og beveger menneskenes hjerter ved Den Hellige Ånds nåde, hvilket for ethvert menneske skjer så kraftig at det også med det samme gis kraft til å anta den. Herrens kall til menneskene er ikke på skrømt, for Han ynkes over vår jammer, går etter hver enkeltes sjel med ufortrøden tålmodighet og roper inn i hjertet og samvittighet: Om du dog også visste på denne din dag, hva som tjener til din fred! Luk. 19, 42. Likevel så har Herrens tålmodighet en ende, Han blir vred og fortørnet over dem, som støter Hans kall fra seg, som forakter innbydelsen til den store nattverd, til Hans måltid og bryllup, de går bort, den ene til sin åker, den andre til sitt kjøpmannskap, og de øvrige håner forfølger og slår i hjel Hans tjenere. (Om ikke det siste alltid med hånden, så likevel med hjerte og munn). Da heter det: Bryllupet er vel beredt; men de innbudte var det ikke verd. Mat. 22, 4 - 8. For jeg sier eder: Ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd. Luk. 14, 24. Derfor klager Herren over menneskenes gjenstridighet hos Es. 65, 2 og sier: Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker, og i Ap. Gj. 7, 51: I står alltid Den Hellige Ånd imot.

Den derimot, som nå ved troen tar imot dette kall, denne innbydelse til Lammets bryllup, de får bryllupskledningen på, som er delaktiggjørelsen i Jesu Kristi fullgyldige rettferdighet. Vi blir rettferdiggjorte uforskyldte av nåde, sier Paulus, Rom. 3, 24 - 25. - ved den forløsningen som er i Kristus Jesus, som Gud har fremstilt til en nådestol ved troen i hans blod. Og i 2 Tim. 1, 9 sier han: han (Gud) som gjorde oss salige og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider, -. Våre beste gjerninger, dyd og fullkommenhet, fortjener ingen nåde hos Gud, selv «om vi gjorde alle ting, som vi var befalte, så er vi likevel unyttige tjenere, for vi gjorde bare det, vi var pliktige å gjøre», Luk. 17, 10. For all vår rettferdighet er som et besmittet klede. Es. 64, 5. Likesom et klesplagg som er besmittet av urenhet blir kastet bort, for at det ikke skal komme for noen øyner, likeså må all vår innbilskhet om egen kraft, styrke og formue helt kastes bort og gå under om vi skal bli delaktig-gjorte i Kristi rettferdighet på grunn av troen. Vi må i denne troskamp lære å legge hånd på vår munn og erkjenne, at vi er den tjener, som er titusen talenter skyldig og har ikke noe å betale med. Mat. 18, 24. For dersom vi skal få vår syndegjeld utslettet så kan dette bare skje ved troen på Jesu dyre verdskyld og fortjeneste, siden Kristus er en forsoning for den hele verdens synder. 1 Joh. 2, 2. For der er heller ikke et annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket det bør oss å bli salige. Ap. Gj. 4, 12.

Forts. n. nr.