Herrens hellige navn

Fra Luthers Kristelige Betraktninger.

5. januar.

La mitt hellige navn fremdeles være ubeskjemmet. Esek. 20, 39.

Når de fromme, gudfryktige og troende mennesker rose seg, så roser de seg av Herren, ber alltid at Herrens Navn må vorde helliget, høyt aktet og æret. De bærer seg slik ad: De anklager først seg selv, holder seg for ringere enn andre mennesker, setter seg nederst og ville aldeles ikke vite noe om deres eget navn. Men her er alene korset dommer og vitner om sannheten, siden det gis noen som roser seg av at Herrens Navn blir alene elsket av dem, og smører med stor tillit og stolthet Herrens Navn opp på alle vegger og i alle brev slik: I Herrens Navn! Gud alene være ære og lov! I Jesu Navn! Og så videre. Og hvem har ikke stadig på sine lepper denne edle og kristelige tale: Gud skje lov! Eller Gud skje takk? – Hva kunne da være saligere enn Herrens kirke og menighet på vår tid, dersom de, som roser seg slik, ikke løy og tok deres Guds Navn forfengelig? (Med hvilken følelse ville et barn uttale sin fars navn, når denne hadde reddet det ut av en brennende ild med fare for sitt eget liv? Og likevel hadde faren i så fall ikke forutsett sin død, som Jesus, ville ha dødd for sitt barn, ikke for sine fiender, og ville med en kortvarig smerte ha reddet det fra en forgjengelig nød osv.). Men en slik en som nevner Guds navn med sannhet, er en sjelden fugl. For når de i sannhet elsket Herrens navn og ikke snarere deres eget navn, hvorfor blir de da så vrede og finner seg meget ugjerne i, at man nevner dem med deres rette navn, at man kaller dem narrer, slette mennesker eller med lignende harde navn? Hvorfor ville de ikke her erkjenne deres rette navn og si: Ja, jeg er en synder, men Gud være takk, eller: Gud alene være æren! For min Frelser lever? Hvorfor sette de seg så heftig opp imot sannheten, som en annen bekjenner for dem, etter som de likevel også selv, hvordan de enn vender seg, og hva de enn ville ha utseende av, såfremt deres hjerte er rettskaffent, må bekjenne den samme sannhet om seg selv? –

Derfor ser du også hvor plutselig hatet til deres eget navn blir forvandlet til en brennende kjærlighet til deres eget navn. De forråder seg også selv med deres falske kjærlighet til Herrens Navn ved det at de ikke kunne finne seg i, at Herrens Navn blir tatt fra dem ved en annen, hvilket Navn de da som løgnere kaster fra seg, men ellers av seg selv tar i munnen, i det de sier: Gud være ære! Eller: Gud være takk! Men vi er syndere. Hvem ville da på rette måte kunne fatte og begripe disse så dype hjertes tanker, dersom ikke Kristus virket at vi ble ransaket og prøvet ved korset og beskjemmelsen? Det er meningen av det fortreffelige, skjønne utsagn av Sankt Gregorius: Korset og beskjemmelsen beviser, hva enhver hemmelig bærer i sitt skjold. For herunder forandrer seg snart Deo gratias ): Gud være takk! Til gudsbespottelse.