Brev til Tollef Aaraas

Helle den 14. september 1918

 

Deres brev av 7. ds. Er mottatt og derfor vil jeg si deg mange takk!

Brevet kom uventet og inneholdt mer, når jeg så av innholdet at Herren i sitt vise Råd hadde Hjemkalt deres sønn også noe uventende. Men Gud er annerledes enn vi. Han forstår for det første, at det ser underlig ut for oss når den støtte blir tatt fra oss som vi har satt noe lit til og det er nok underlig. Vi forstår ikke til fulle, bare stykkevis, forstår noe etter hvert og det er meget smått med oss.

 

Jeg for min del tror det samme som dere at Herren tok deres sønn hjem i en tid der Han kunne få fare hen i fred og da burde vi ei sørge så mye, det kan nok være snart å si, men å prøve det er noe annet.

 

Det er visstnok lagt ned i skapningen å sørge, når vi har et grunnet håp om å få vandre inn til den evige sabbatshvile, som Gud har til overs for sine folk. Så burde vi ikke sørge når vi kunne få komme inn til denne Hvile her er nevnt.

 

Jeg tror at det var alvorsdager for dere da de stod ved deres sønns siste sykeleie og ikke kunne se annet enn at han skulle vandre fra dere så jeg vet at døden eller overflyttingen herfra er alvorlig. Så jeg tror at dere ble bønnhørte, er ikke eller kan ikke være tvil om annet enn de var enige, og da har vi fått en stor forjettelse (løfte) om at vi skal få det vi ber om. Det er vi sikker om at Han vil frelse oss, det er sikkert Herrens vilje. Det står at de som er kommet Hjem er komne gjennom den store trengsel.

 

Så håper vi at deres sønn er Hjemme hos Herren nå, og de som er igjen etter ham, håper vi at Herren sørger for, for dere og for oss de dager vi har igjen.

Når jeg leser ditt siste brev, så blir jeg beveget til liks med flere --. Takk vil jeg hjertelig si deg Tollef, at du husker på oss. Kom oss ofte i hu!

Til sist er du og din hustru vennlig hilste.

 

                                                                       Sjur Helle.

PS: Min kone vil også skrive litt!

Ja, jeg har ikke stort å skrive om, men det kan jeg si at det å stå ved sine barns side når de skal gå ut av tiden og inn i Evigheten er alvorsfullt. Jeg har for en omtrent to års tid siden stått ved vårs sønn Nils side da vi helst trodde, både han og vi at han hadde vandret bort, vi ble innkalt av ham at vi måtte be for ham og det gjorde vi. Men han kom seg opp av den sykdommen. Han sa  det var ikke godt å utsette sin omvendelse og at han ville benytte tiden bedre og hva han gjør vet jeg ikke.

Vi lever med det samme med helsen, vi sitter hjemme fra kirken. Presten holder på og preker på målet som han har gjort.

Det er kun en kort tid vi er her, så må vi vandre herfra, det er visst. --

Jens Apeland var hos oss da vi fikk det forrige brev. Han ber oss å hilse deg!

Til slutt er du og kona hilste fra oss.

 

                                                                 Petra Helle.