Basilius den store og legen

Fra boken Livsbilder fra Sion.

Basilius, med tilnavnet den store, på grunn av sin virksomhet i kirken, døde år 379 e. Kri. som biskop i byen Cæsarea i Lilleasia. Han var en mann som innehadde store Ånds-gaver, og var full av tro og kraft, et mønster på en rett menighetshyrde. Fra Basilius den stores dødsleie fortelles en skjønn liten fortelling som skal gjengivers her.

På den tid Basilius den store var biskop i Cæsarea, levde det også en berømt lege med navnet Josef. Han innehadde en slik dyktighet i sitt fag, og en slik innsikt i naturens hemmeligheter, at han til og med kunne bestemme, flere dager i forveien, den sykes dødstime. Legen var gjenstand for mye besøk av syke fra alle kanter. Han var også utsatt for mye misunnelse og hat fra andre leger. Også Basilius hadde ofte kontakt med denne berømte lege og samtalte med han om naturens hemmeligheter, og det ble et nært og inderlig vennskap mellom dem. Men i et henseende var de høyst forskjellige, for legen var jøde. Forgjeves anvendte Basilius alle sine evner for å overtale jøden Josef, og overbevise ham om at Jesus var den forjettede Messias. Allikevel hadde Basilius den tro og det håp at Gud ville bevise sin Nådes Makt imot hans venn, og at han skulle se han som en Jesu disippel, før han lukket sine øyne igjen. Men legen rystet alltid på hode til alle slike ønsker og forhåpninger og erklærte: «Jeg vil leve og dø i mine fedres tro». Slik syntes det lenge som om Basilius´ håp og tro skulle bli til skamme.

Nå lå Basilius på sitt dødsleie og han følte at han snart skulle få vandre herfra, men han var ikke helt ferdig ennå. Han sendte bud etter sin venn, den berømte legen, og tilkjennegav at han ville spørre ham om råd angående sin sykdom.

Legen kom raskt til den syke og følte på hans puls. Da spurte Basilius smilende: «Nu hva mener du om min sykdom?» Beveget vendte legen seg til de som stod omkring og sa: «Forbered dere på å skaffe til veie det som er nødvendig, for hans endelikt er nær». Basilius sa: «Skulle jeg ikke kunne bli holdt i live til i morgen?» Legen svarte: «Min Herre! Det kan ikke skje. I dag vil den ene sol gå ned med den andre, Basilius den store vil ikke kunne se morgendagen. Derfor, dersom min Herre ennå har en eller annen beslutning å ta med hensyn til sin kirke eller sin familie, må han skynde seg, for mer enn en time vil han ikke leve». Da svarte den døende: «Men om jeg levde til i morgen middag?» Legen svarte: «Da vil jeg dø». «Vel», svarte Basilius, «avdø fra vantroens synd og leve for den Herre Jesus Kristus, som også for din sjels frelse er blitt menneske og er død på Korset». «Nu vel», svarte legen Josef, «dersom det kan berolige deg, så lover jeg deg at hvis ditt liv forlenges til i morgen, vil jeg la meg døpe til Hans ære, som kun med et under av Guds allmakt, allikevel kan skjenke det hjerte som allerede nesten er stanset, nytt liv, og de nesten gjenlukkede øynene, ny livsgnist (lys)».

Deretter fjernet legen seg og gikk.

Men Basilius hadde en sterk Herre å sette sin tro til, og med en levende tro på at Hans Arm ikke var avkortet. Han foldet sine kalde hender og ba: «Herre Jesus, du som har skjenket dette elendige legeme liv og ånde, og har gitt meg krefter til å tjene Deg i så mange år, for å redde sjeler for ditt hellige rike, giv Du også disse døende lemmer ennå liv og ånde i noen timer, for at denne legens sjel kan bli delaktig i din Frelse, min Gud, og i Din Salighet».

Da morgenen brøt frem, levde Basilius ennå, og ba at man skulle sende bud og hente legen. Legen ville ikke tro sendebudene som sa at Basilius levde, men fulgte dem allikevel. Men da han kom inn i sykeværelse, og Basilius hilste han med sin store vennlighet, falt han full av forundring på kne ved den sykes seng og ropte ut: «Nu erkjenner jeg i sannhet, at din Gud, Basilius, er den sanne Gud, Abrahams, Isaks, og Jakobs Gud. Fedrenes håp og trøst, for bare Han kan frembringe dette under. Så gjør også jeg, hva jeg i går lovet. Jeg går for å la meg døpe i Jesu Navn, jeg og hele mitt hus».

«Vent ennå min venn», sa Basilius, «jeg vil selv døpe deg». Legen følte på den sykes puls og sa etterpå: «Du har så lite krefter tilbake, at det vil være umulig for deg å reise deg fra ditt leie, og å tale noen ord». Men Basilius svarte: «Vi har en Herre som har skapt alt, og Jesus Kristus har fra min ungdom av vært min svakhets styrke, min store trøst. For Han er det en lett sak også å gi meg styrke til denne gjerning».

Legen går så av sted for å forberede seg og sine til denne hellige handling. Da stunden for handlingen er kommet, da står Basilius for Herrens Alter og oppfordrer menigheten til bønn og takksigelse. Deretter døper han jøden Josef med hele sitt hus, og meddeler dem den hellige nattverd.

For hele den forsamlede menighet bevitner Basilius enda en gang, at det ikke er frelse i noen annen enn i Jesus Kristus, og formaner alle til å holde ut i tro, kjærlighet og tålmodighet inntil enden.

Slik hadde nå den tro Herrens tjener utført sin gjerning her på jorden. Hans ansikt, heter det, strålte i himmelsk kjærlighets glans, og i slik en skikkelse sov han inn, og gikk hjem til sin Herre og Mester.

Men om legen Josef, som i dåpen fikk navnet Johannes, heter det, at han ble en trofast Herrens disippel, som brukte alle sine evner, og alt sitt gods i Herrens tjeneste.

Innsendt ved Lars B. Hammersland.