Haugianismens tid 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 21.

Hans bror Torkel Olsen oppgis født på Gabestad i Trygstad 1776. Han fikk en særlig og god oppdragelse. Det ser ut for at deres foreldre var hederlige, aktverdige folk med religiøs interesse. Et brev som er bevart fra år 1800 bærer vitnesbyrd om, at de var svært påvirket og stod Guds Rike nær. Om sønnen Torkels ungdom vet en lite. Han ble temmelig tidlig, antagelig samtidig med broren, grepet av vekkelsen, og da han hadde funnet fred, begynte han straks en lekmannsvirksomhet, som først vesentlig var knyttet til Smaalenene, men etter hvert ble utvidet til å omfatte nesten hele det østenfjelske Norge. Etter foranledning av sogneprest Gill i Høyland ble han sammen med tre andre av Hauges venner arrestert i Hemnes Aneks 30. mai 1799 og straks deretter dømt til å innsettes på Tukthuset inntil han ville love å slutte med sin oppbyggelses-virksomhet. Det fortelles av en samtidig, at man for å plage arrestantene enda mer førte dem om en lengre omvei – over Blaker Sundet – til Christiania.

Et brev, som han fra Tukthuset sendte en av sine venner vel et halvt år senere, gir et innblikk i hans tanker og følelser. «Du sier i et av dine brev,» skriver han, «at adskillige tanker kommer for deg, om vi skal komme ut og ære Gud og tjene nesten. Mine har vært fra den første tid, jeg kom her, etter Davids ord, som han sier et sted om Josef, at han skulle bli i fengselet inntil Herren hadde lutret ham. Således har jeg hatt vitnesbyrd om, at Gud vil gjøre med oss, og således skjenker Han av Korsets beger, inntil vi blir lutret til å bli en ren brud, som han kan ta i hånden og si: Nu er du meg kjær og behagelig. Da kan vi i sannhet si med David: Før du ydmyket meg, for jeg vill. Likevel ser det ut til, at fengslene snarere blir fulle av dem, som trenges for Guds Ords bekjennelse og Jesu etterfølgelses skyld, enn de blir tomme. Likevel Gud vet det best, for Hans tanker er langt høyere enn våre tanker og Hans veier langt fra våre veier. Og du vet vel, at vi ikke bare er villige til å gå i fengsel for en tids skyld, da vi venter på, at trengselen skal bli større, i stedet for mindre. Den vi nå har, er vel ikke svær for legemet, likevel så at vi noenlunde kan si med Paulus, at vi er prøvet i alle ting, men for Ånden er den vel svær nok.»

Da han tross alle påvirkninger stod urokkelig fast i sin overbevisning og ikke under noen betingelse var villig til å slutte med sin kjærlighetsvirksomhet til Guds rikes fremme, ble han endelig, etter å ha sittet nesten tre og et halvt år i Tukthuset, løslatt 5. februar 1802. Han dro nå til Eiker, ble medeier i Papirmøllen der og bodde der i en lang rekke år. Han talte flittig Guds Ord på dette sted og i den nærmeste omegn, men foretok ikke lenger reiser. Mest virket han ved samtaler og personlig påvirkning, ikke minst ved sin lysende vandel. Prost Wefring, som besøkte ham i 1835, skriver: «Torkel Olsen stod i åndelig begavelse atskillig over Mikkel Nielsen. Han var både dyp og skarpsindig og hadde en for en legmann sjelden forstand og innsikt i Guds Ord. Når han begynte å tale om åndelige anliggender, følte man seg fengslet og oppbygget. Man fikk en virkelig fornemmelse av, at her var ikke bare ord, men opplevelse og erfaring. Ved mitt første bekjentskap gikk det meg med ham som med M. Grendahl, at jeg ikke helt forstod alt, fordi jeg ikke personlig var ført slik eller hadde nådd den modenhet, hverken i min tenkning eller kristendom, men hans uttalelser gav impulser og anledning til nærmere overveielse».

Flere som kjente ham, sier at han var snartenkt, hadde lett for å uttrykke seg, og var skjelen fortrolig med Guds Ord, som han gransket sent og tidlig i. Han ble omtalt av dem som en stillferdig og saktmodig, sindig og rolig natur og var samtidig en allsidig og fullt utviklet kristelig karakter med en bestemt vilje og stor energi. Hans åndelige liv var jevnt. I medgang og motgang, i fengsel og frihet, i ungdom og alder var han en ydmyk og varm kristen, som frimodig bekjente sin tro, det fikk koste hva det ville. På sine gamle dager kjøpte han Smørgrav på Eiker, nærmeste gård til Papirmøllen. Her døde han i troen på sin Frelser 3. februar 1847 og ble begravet den 18. i samme måned ved Haugs kirke. Et støypt gravminne som familien reiste over ham, har man senere vært pietetsløs nok til å fjerne. Han var middels høy, spe, mager, med et vakkert, vennlig uttrykk i det kloke, tenksomme ansikt.

Under Hauges besøk i Christiania og omegn ble flere vakt til nytt liv ved hans oppbyggelser. En av disse var Peder Hansen Nordlid, som synes å ha vært en begavet og ildfull vekkelsespredikant, som virket ivrig ved Ordets forkynnelse både i omegnen av Christiania, oppe i Numedal og i Smålenene, men han var neppe synderlig klar og skikket til å lede de ny-vakte. Også han ble fengslet i 1799 og utstod forfølgelsen standhaftig. Etter noen års nidkjær virksomhet forsvinner han imidlertid sporløst.

På Kuskebakken, nesten rett ned for Gamle Aker Kirke, omtrent der hvor Maridalsveien 17 nå er, bodde i slutten av det attende og i begynnelsen av det nittende århundrede en av Hauges venner, Anders Grøndahl, innflyttet dit fra Ullensaker. Under Hauges oppbyggelse i hans hus og nærmeste omegn ble sønnen Christopher Grøndahl vakt i en ung alder. Etter at han en tid hadde reist omkring sammen med sin åndelige far for å holde oppbyggelser, fulgte han Hauge til København, hvor han gikk i boktrykkerlære hos Græbe. Hans senere liv og virksomhet vil i en annen forbindelse bli fortalt.

En tredje av de unge kristne i Christiania var Petter Meier, sønn av gamle hjulmaker Ole Meier. Han ble vakt i 1799 ved Hauge, som gir ham dette vitnesbyrd: «Han førte et fredelig liv og hadde et saktmodig temperament, var tjenestevillig, flittig og gjorde mange oppofrelser for å utbre kunnskap om livets vei. Med tålmod overvant han verdens spott og møysommelighet. Etter å ha virket en tid som legpredikant med nidkjærhet og dyktighet kom han 1804 i Hauges tjeneste som en av de fire menn, som kunne bestyre hans handelsforretning i Bergen, når han selv var på reiser. Meiers levetid ble likevel kort. Han fikk tæring allerede i 1805. Hauge skriver følgende om hans siste dager og død: «Omtrent et halvt år måtte han holde sengen. Men denne sykdom var enn mer middel til å berede hans sjel til salighet. Hengitt i Guds vilje, tålmodig under smertene, hadde han størst omsorg for sin udødelige sjel, og hvorledes den kunne være beredt, når anskriket kom og han skulle gå Brudgommen i møte. Mange bønner oppsendte han til sin Himmelske Fader og ba om nåde for Jesu skyld. I de siste levetimer talte han med sine med-troende om nåde for Jesu skyld. I de siste levetimer talte han med sine med-troende om evigheten og var fornøyd med å gå herfra. Han sa med ett sikkert håp, at «hans navn var skrevet i Livsens bok. Med denne tro gikk han ut av tiden (1806) og hvem vil nekte, at slikt er over alt herlig for de døende?»

Forts. n. nr.