H. G. Heggtveit. Den norske kirke i det nittende århundrede. Omtale av en
del kvinner som vitnet om Jesus. Nedskrevet av
Matheus Holte. Slik lyder tittelen på hvert av de tre bind som H. G. Heggtveit har skrevet, til sammen 1500 sider og ble trykt
i Oslo (Christiania) i tiden 1905 – 1920. Heggtveit forteller at tre navn ble benyttet
for å betegne den store skare av menn og kvinner som ble grepet av den åndsmakt
og det vitnesbyrd som Hans Nielsen Hauge og hans mange medarbeidere
representerte: «Hauges Venner» - «Haugianere» - «Den Haugianske Bevegelse». «Haugianismen» den sunne og livskraftige kristendomsbevegelse i Den
norske kirke har Heggtveit fremstilt klart grundig
ut fra sikre kilder, til stort gavn for sin samtid og for etterslekten – og
dermed til ære for Gud. Mange har trodd og sagt at H. N. Hauge har vært det største og
mest åndsutrustede vitne som Herren har gitt Det norske folk, og denne
bedømmelse tror jeg er rett. Han fikk også mange høyt benådede medarbeidere,
som lik ham var fylt av Jesu Kristi kjærlighet og reiste mye omkring i vårt
vidstrakte land som Ordets forkynnere til vekkelse, omvendelse og sann
gudsfrykt. Herren utrustet ikke bare menn til tro arbeidere i sin vingård. Heggtveit lar oss også få kjennskap til mange kvinner som
Gud utrustet til sine tro vitner i det store vingårdsarbeide.
Den Hellige Ånd vitner klart om denne viktige sannhet ved profeten Joel, Kp. 3, 1 flg.: Og
deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders
sønner og eders døtre skal tale profetiske ord. Dette herlige løfte
gjentar Apostlene på Pinsedagen, Ap. Gj. 2, 14 –
18, og Gud har i sin nåde og barmhjertighet sørget for at dette løftet er
blitt oppfylt, i større og mindre grad, i hele den nytestamentlige tid inntil
i dag, og det vil fortsatt oppfylles helt til den ytterste dag – priset være
Herrens store navn! Han har aldri sviktet sine løfter. Da antagelig de aller fleste ikke har lest Heggtveits
kirkehistorie, så håper jeg det vil bli til lærdom og til styrke for troen å
få høre om noen av de kvinner som Herren fikk utruste med en brennende omsorg
for sine medmennesker, og ikke bare talte profetiske ord på hjemstedet, men
reiste omkring og besøkte mange steder i Norge, ja endog besøkte Danmark hvor
de bekjente sin tro og formante menneskene der til omvendelse. Heggtveit skriver følgende: (S. 228) – «Foruten de allerede omtalte og en skare andre
kristeligsinnede menn, som i hin merkelige vekkelsestid opptrådte som Hauges
medarbeidere, virket også en rekke kvinner som Guds Ords forkynnere, grepne
og drevet av Kristi kjærlighet og en inderlig omsorg for sine medmenneskers
frelse. I Vindgelen, Aneks
til Tolgen i nordre Østerdalen, levde det for rundt
100 år (nå 200år) siden en kvinne ved navn Sara Qusten,
som virket til stor velsignelse ikke bare innen sin egn, men også i flere
andre bygdelag. Hun ble født i 1777 på fedrenegården Qusten
eller Vindgelen søndre og var den eldste av to
søstre; begge omtales som meget begavede, især Sara. Om hennes hjem og ungdom vet en bare at foreldrene var
aktverdige gårdsfolk, som oppdro sine barn til arbeidsomhet, nøysomhet og
sedelighet. Det sies om Sara at hun har lagt for dagen kristelig interesse
allerede fra barndommen av. Men hun ble vakt ved H. N. Hauge, som engang
reiste over «Vindgjela» kobbergruve. Guds Ord slo dype røtter i hennes
mottagelige sinn, og det varte ikke lenge før hun begynte å bekjenne sin tro
for sine slektninger og nærmeste omgivelser. Hennes venner hadde betenkeligheter ved, at hun holdt
oppbyggelser og henvendte seg til Hauge for å få vite hva han mente. Denne spurte: «Tror I, at hun er en alvorlig og ydmyk kristen
med så stor kristelig kunnskap og erfaring, at hun er skikket til å veilede
andre?» På dette svarte de et ubetinget: «Ja». «Er hun dyktig og flittig i sitt jordiske kall?» «Ja, hun står over de andre». «Da kan I uhindret la henne tale!» var Hauges svar. Hun utfoldet en betydelig velsignelsesrik virksomhet både
gjennom oppbyggelsestaler i forsamlinger og ved samtale, sang og bønn rundt
om i hjemmene. En sang som er bevart gir innblikk i hennes kristelige syn og
standpunkt, derfor anfører følgende: «Ditt Bud, o Gud, skal være oss fremfor allting kjært, Og navnet ditt til ære, Som Du oss selv har lært; La true spott og spe og møye, Savn og trengsel; Det hever kun vår lengsel Til deg i Himlene. Der finner sjelen hvile, Der er vårt borgerskap; Her trolig stride Mot synden natt og dag; Din nåde med oss stå, at vi må dine være I Krist, Vår Frelser kjære; Han er vårt liv og lys. Han er vår ros og ære, Vår fred og salighet, Ja all vårt hjertes glede, Som sjelen frydes ved. O, trygge tilflukts sted For alle edle sjele, Som i ydmykhet dveler I troens lydighet». For sin tro og bekjennelse måtte hun lide atskillig forfølgelse.
Engang var hun på besøk i nabobygden Tønset hos et par kristelige venner,
ektefolkene Bersvend og Guri Holen. Her satte hun
sammen med dem og nettopp sang en salme, da presten på stedet, prost Andreas
Fuglesang Dircks, som hadde hørt nys om hennes
besøk, kom stormende inn. Han rev boken fra henne, kastet den på ilden og gav
henne selv et par dyktige ørefiker. Kona i huset, som satt tett ved, fikk ved hjelp av en kjepp
karret boken til seg, og den var til deres forundring uskadd. Prosten skjelte og larmet imidlertid dyktig en stund; men da han
intet videre svar fikk, tidde han endelig og nærmet seg døren. Men plutselig
stanset han, vendte seg mot Sara og sa: «Du synes vel at jeg har gjort deg
urett og handlet ille med deg?» «Å nei», svarte hun; «det kan ikke skade meg; for jeg tror, at
alt hva Herren lar hende meg, skal tjene meg til gode. Men det forekommer
meg, at Prosten har handlet mest ille mot seg selv». Ved dette svar brast han i gråt, vendte seg om og gikk ut. Der fortelles at hun en gang sammen med E. Olsen Røe fra Vindgelen foretok en reise til Oppdal i søndre Trondheim
Amt for å treffe Hauge der i anledning av spørsmålet om fremgangsmåten ved
oppbyggelsene eller samlingene, som de helst kaltes i hennes hjembygd. De
talte da underveis Guds Ord for de mange som ville høre. Etter noen års forløp ble Sara gift med en av Hauges venner ved
navn Ole Thorsen fra Haugen i Vindgelen. Han holdt
ikke oppbyggelse, men hjalp sin kone under disse med postillelesing. –
Således ble hun ved å virke velsignelsesrikt like til sin siste stund. Også
sin jordiske gjerning røktet hun med troskap og dyktighet. Hun var flink i
alt husstell, styrte sitt hjem fortrinnlig og var i Trondhjem velkjent for
sitt gode smør. Hennes livsdag var rik, men ble ikke lang. På Vindgelens begravelsesplass finnes ennå en minnestein,
som det står følgende innskrift på: «Herunder hviler de jordiske levninger av
den salige Kone Sara Engebretsdatter Qusten, som døde den 25. oktober 1822, 45 år». Hans Nielsen Hauge sier i sin preken på 18. s. e. Trefoldighet
følgende: «Vi kan daglig erfare at nåden skjenkes oss i så stort mål, at der
ikke fattes på noen nådegave i hva som behøves til vår beredelse, som
forventer vår Herre Jesu åpenbarelse. For vel hadde Herren skjenket de
troende store nådegaver med kunnskap og tale i Apostlenes tider; men nå i
disse siste dager, som vel begynte på Apostlenes tid, men nå er det mye
nærmere, at kunnskap skal bli mangfoldig, Daniel 12, 4, og Guds løfter om sin
Ånds utgytelse over sønner og døtre, som vi leste i Lektien på 1. Pinsedag.
For nå er en overvettes stor nådegave overøst mange av både mann- og kvinne-
kjønn, til å tale og forklare Guds Ord, som ikke har vært før, enten i å
skrive, eller muntlig utføre slike hemmeligheter i troens grunner,
stadfestelse, forklaring og veiledning, hvilket Gud har åpenbart og kunngjort
for oss, som var fortiet i de forrige tider, Rom. 16, 25, både til vår
herlighet og styrking, da dette er mer nødvendig for oss i de siste tider,
for Satans falskhet er større». (s. 538 – 539). |
|