Brev fra Berte Kanute Aarflot

Fra Den Christelige Lægmand, april 1915.

Elskede kjære venner!

Kjærlig takk til alle for vårt siste fornøyelige samvær (vintermøte i Price), og for alle deres godhets- og kjærlighetsbevisninger imot meg, jeg som ikke har fortjent noe godt hverken av Gud eller mennesker. Men som hver dag som et ulydig barn synder og forser meg imot min himmelske Fader. Likevel lar Han sin nåde være hver dag ny over meg og beviser meg godt både på sjel og legeme. Å, hvor godt var det da likevel å være rett nøye og nært forenet med så god en Gud, så at vi all nød og motgang som måtte komme på kunne finne tilflukt hos Ham med våre bønner og med viss tillit be til Ham likesom vi ser barn i barnlig fortrolighet ønske seg alt hos sine foreldre som de vil ha. Å, aldri kunne vi som syndere driste oss til å tre frem for den hellige Gud, hvis ikke den kjære Frelser ved sin lidelse og død hadde åpnet veien til Faderens hjerte. Å, at vi bare ikke selv ved vantro og ulydighet måtte forspille denne vår barnerett og himmelske arvedel, som Han så dyrt har kjøpt til oss.

Å, elskede venner, jeg vil derfor kjærlig råde dere som meg selv, at vi nøye prøver vår sjels tilstand etter Guds Ord og Jesu rene lære, så at vi ikke skal bli bedratt ved dagenes ende og tape Guds nåde og vår sjels salighet, for dette er et så stort tap at det i all evighet ikke kan opprettes igjen. La oss derfor legge merke til de stykker i vår Forklaring, som viser oss forskjellen mellom den levende og døde tro. Pontoppidan sier, at den tro som skal fatte Kristus, må oppvekkes i vår syndige jammers følelse, og at den døde tro er en falsk innbilning, som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, selv om de ikke vil omvende seg og søke nåden i den rette orden, men blir uforandrede, da dog troens art er å forandre mennesket. Her har vi et kjennetegn på den levende tro, nemlig hjertets forandring og vårt levnets forbedring, og det samme var det David ønsket seg når han så hjertelig ber Gud: Skap i meg et rent hjerte og forny en stadig Ånd innen i meg.

Guds Ord stadfester at vi er alle av naturen vredens barn og vi mangler den ros vi skulle ha for Gud, samt at menneskets hjertes tanker er onde fra ungdommen av, så behøver vi likeså vel som David å be om hjertets renselse og forandring. For da vi ved tiltakende år og alder ikke har hatt vår dåps pakt for øye, som vi har lovet, så har vi tapt dåpens første gjenfødende nåde, og vi må derfor ikke forsømme å benytte det andre igjenfødelsesmiddel, som er Guds Ord, den u-forkrenkelige sed. Og det var det vår Frelser underviste Nikodemus om, da Han sa til ham: Er du en Israels lærer, og vet ikke dette? - Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Slik som det var med Nikodemus slik går det ennå mange i våre dager, at menneskene ikke forstår seg på den åndelige omskjærelse eller å gjenfødes, selv om det er ganske nødvendig for alle dem som vil bli salige. Pontoppidan forteller oss det i sp. 487 og 488 i vår Forklaring nøye om disse to spørsmål med mange andre i den tredje Artikkel. Det er svært maktpåliggende å prøve seg etter dette, for å erfare om Den Hellige Ånd har sin gjerning i vår sjel, og vi ved en sann hjertens omvendelse er satt over fra syndestand til nådestand, fra Satans makt til Gud. Å, elskede venner, mitt inderlige hjertes ønske og bønn er både for meg selv, dere og alle, at Den Hellige Ånd måtte få virke den sanne og saliggjørende tro i oss og oppholdes i den samme til enden. For jeg vet og tror at jeg ikke av min egen styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, men det er Den Hellige Ånds gjerning. Å, måtte da Den Hellige Ånd både få begynne å fullføre sin nådes verk i våre sjeler, så at vi i disse korte prøvedager kunne bli beredt til de helliges arvedel i lyset, og omsider ved en salig død forflyttes fra nådens rike her til Hans herlighets Rike hisset hvor vi frelste fra synd og sorg skal i evighet love Gud.

Vær da til sist alle så kjærlig hilset og tilønsket alt godt både for tid og evighet.

Berte Kanute Aarflot.