Haugianismens tid 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 22

 

Ved Hauges virksomhet på Oplandene og i Gudbrandsdalen var mange ble vakte, og ikke så få reiste ut som Guds Ords forkynnere. Vi vil nevne noen av disse. Gårdmannsønn Lars Olsen Hemstad var føtt i Stange i mai 1765. Han ble vakt under Hauges første besøk i bygden. Grepet av en sterk vitnetrang begynte han snart å tale Guds Ord i sin nærmeste krets og i omegnen. Sommeren 1799 dro han sammen med en annen ung mann nordover Østerdalen. På høstkanten samme år holt de oppbyggelse i Røros og fremkalte der en ikke liten religiøs bevegelse, men møtte sterk motstand hos stedets Sogneprest, P. S. Krag, som i et brev til Stiftet beskylder dem for at «det ikke var gavnelyst (gagnlig), men skinnhellighet og hovmod, som stemte dem til denne ufornødne (unødvendige) syssel», og klager over at de førte «hele sekker» av Hauges bøker med seg, som de spredte i byen. Etter at de hadde blitt eksaminert av presten to ganger ble de av Lensmannen på dennes anmodning «med den største beredvillighet» (snarrådighet) transportert ut av byen. Den unevnte legmann reiste nå tilbake, mens Lars Hemstad dro over fjellet til det trondhjemske og virket der flere steder. På Innerøen ble han arrestert av Fogden og sendt til Trondheim. Vakten forlot ham imidlertid snart, og han vandret alene inn i Stiftstaden, hvor han fremstilte seg for Amtmannen, Grev Moltke, som lot ham uhindret fare, men befalte at han ikke måtte holde forsamlinger mer.

Deretter møtte Hemstad Hauge i Trondhjem og fulgte med ham innover bygdene. I Leinstrandens Amt til Melhus var de ivrig sysselsatt med å tale Guds Ord og innbinde bøker. De ble middel til en stor og sunn vekkelse. «De fleste avla drukkenskap, banning med flere laster.» Stedets Sogneprest, den gamle lærde H. E. Steenbuch, opptrådde imidlertid fra prekestolen skarpt mot det nye «Svermeri». Men både de vakte og lederne ble i en beskjeden, men bestemt og overbevisende skrivelse tatt kraftig i forsvar av stedets Lensmann, Iver Monsen, som var en begavet og ridderlig personlighet, sindig, innsiktsfull og modig. Bevegelsen vokste, Sogneprestens motstand økte, og legmennene ble etter et møte både med Steenbuch og biskop Schønheyder henimot Jul 1799 arrestert og førte til Trondheim. Her ble de av den konstituerte, lite velvillig Stiftamtmann Angel satt under tiltale. Han lot dem føre tilbake til Melhus og der eksaminert. En mengde vitner ble i tillegg avhørte, som samstemmig opplyste at alt var gått sømmelig og stille til i oppbyggelsene, og at legmennene hadde talt i overensstemmelse med Bibelen og Katekismen. Beskyldningene og de de rykter som var spredt ut ble fullstendig gjendrevne og bare godt opplyst av Hauge og Hemstad. Likevel ble de førte tilbake til Trondhjem og satt i forvaring inntil dom falt i saken. Hauge fikk 1 måneds tukthusstraff og hans reisefelle 1 måneds fetnings arbeide for sin overtredelse av den såkalte Konventikkelplakat om gudelige forsamlinger.

Etter å ha utstått sin straff reiste Hemstad til Leksviken, hvor han sammen med Arnt Solem fra Trondheim ble middel til en stor kristelig vekkelse. Stedets Prest, Hagrup, sier, at der neppe var noen gård, hvor der ikke fantes en eller flere oppvakte, og de fleste var av denne bygds fortrinnlige gode og rettskafne mennesker.» Det later til at også denne vekkelse fra først av var sunn, men da legmennene snart dro bort, og de nyvagte manglet kristelig og forstandig ledelse, tok livet en skeiv retning og utartet til svermeri, hvilket tidligere er omtalt. Lars Hemstad reiste rimeligvis hjem straks etter sin virksomhet i Leksviken. Etter alt som foreligger, var han en begavet og varm kristen med stort vitne mot og en betydelig evne til å gripe og vekke de sovende samvittigheter. Om hans liv og arbeide fra denne tid og en lang årrekke fremover et en ikke noe. En mann som kjenner ham i de siste 10 leveår, omtaler ham som en stille og alvorlig kristen med en eksemplarisk vandel. Han nøt også ubetinget aktelse og tillit i bygden. Alle sine dager levde han ugift og hensov i fred 16. april 1847. Han var stor og sterk, rett en kjempeskikkelse, med en frisk farge og et alvorlig, energisk uttrykk i det fyldige, fredfulle ansikt.

I samme bygd bodde det ved slutten av det attende århundrede en bonde ved navn Ole Simonsen Berg. Det oppgis at han var født der i 1769 og ble etter et vilt ungdomsliv, der han var dypt nedsunket i drukkenskap, oppvakt av Hauge under dennes første besøk i Stange 1798. Etter å ha følt gleden ved å tro sine synders tilgivelse for Kristi skyld synger han i en sang fra denne tid slik:

Akk, hvor herlig er den glede, som i troen kjennes kan

I de sønderknuste sjeler, Som haver sin Frelsermann

Og er bleven ganske fri fra alt Satans slaveri.

 

Der er frihet uten byrde Og besværlig synde-åk,

Der bor Jesu Guddoms fylde Med sin kraft og søte åk;

Til Gud Faders lov og pris Gjør han sjelen ren og vis.

 

Rik i sin nye lykke, dreven av Kristi kjærlighet dro han snart ut for å bekjenne sin tro. I Hauges virketid var der få, som reiste så flittig som Berg. Han vandret nesten gjennom hele Norge, ja besøkte flere av dets egne flere ganger. Overalt var han en velkommen gjest, da han eide stor begavelse og klarte som så å samle skarene om sin forkynnelse. På samme tid som han hadde en god forstand og ikke lite kjennskap til Guds Ord og våre eldre oppbyggelses-bøker, var han også litt av en dikter. Han hadde dype sterke følelser, var livlig og kvikk og eide en fantasi som satte ham i stand til med gripende alvor å skildre syndens elendighet, den frelsende tro med dens kamper og kristenlivets vekslende, men salige kår. Tross dette, skortet (manglet) det ham kanskje selv atskillig på åndelig årvåkenhet og en dyp selverkjennelse. Hauge påminner ham i et brev av 11. september 1802 slik: «Du, Ole Berg, bli du av skade vis og nå stadig grave dypt, utrydde det onde og med tjeneren (i Evangeliet) binde opp om deg, Luk. 17, 8, vær villig til å lide, ydmyk ditt hjerte, takk og tjen Gud oppriktig, som har kalt og dratt deg til det gode.»