Hans Nielsen Hauges,

Reiser, viktigste Hendelser og Tildragelser

 

Andre del.

 

Om de forskjellige større og mindre religions-Partier, som Autor ved sine Omreiserer kommen i Bekjendtskab med, eller bleven erkyndiget om.

 

Etter at jeg i den største del av dette skrift har beskrevet de viktigste av mine reiser og tildragelser, trodde jeg at det for en del av mine lesere kunne kanskje være interessant å se en liten fortegnelse over de religiøse partier som jeg på mine reiser har truffet på, samt en kort oversikt av deres viktigste, ette min overbevisning, forskjellige meninger.

Den første var Seberg, sogneprest i Thunøe prestegjeld, hvor jeg var født. Han hadde fra mitt tiende år ved skolemøte og i kirken med flere leiligheter lært å kjenne meg, han tok meg ofte frem for å lese for mine jevngamle, og kalte meg den lille skoleholder, smigret meg også med at jeg skulle bli prest m.m. – Men da jeg kom til modnere alder, lærte jeg mer å innse hans tiltakende svakheter, som ikke bare støtte mitt hjerte fra ham, så jeg ved hans påstand motsa ham, men han støtte og an mot de aller fleste av sin menighet, så de anklaget ham, derfor ble han suspendert og endelig ved en Høyesteretts-dom helt avsatt fra sitt embete. Hans læresetninger var nesten de samme som hersket blant Brødremenighetene, likevel skilte han seg også fra disse i noen særegne prinsipper og læremetoder.

Med denne Seberg stod et annet religiøst parti som i omegnen i en noenlunde forbindelse, som i min første oppvekkelse stod så å si ved siden av meg. Som en formann eller eldste blant disse kan ansees en Christen Gleng, også hjemmehørende i Thunøe Sogn. De heftigste av disse hadde før deres sindsforandring vært hengitt til drukkenskap, lettsinn og Gjækkerier (tydning uviss) i høy grad, som vel støtte an mot mitt naturlige temperament. Men især da jeg også etter deres sindsforandring fant atskillige anstøteligheter hos dem, som i læremetoden, som går mest ut på å handle om Kristi forsoning, blod, død og sår, uten å forklare den levende tros virkning om den åndelige gjenfødelse, å følge hans fotspor og gjøre vel. Denne deres lærebygning eller forklaringsmåte, hvilken de til dels hadde lært av Seberg, stred imot det begrep jeg hadde forstått om den rette forstand i min Barnelære i overensstemmelse med det Nye Testamentet, så at selv hvor gjerne jeg enn ønsket forening, så kunne den likevel ikke oppnås, især da jeg så, at frukten av deres lære var, at de fleste som antok den, forfalt til sikkerhet og laster. Selv om den omtalte Christen Gleng har jeg ennå den tillit til, at hans forsett er til det beste.

Søren Lange, forhenværende prest til Rygge og Moss, hørte jeg min far fortelle om, at han hadde vært en særdeles nidkjær mann for Evangeliets sak og virket samme gudfryktige sinnelag på mange mennesker på dette sted. De gjenværende av dem forenet seg med meg.

Av et annet lite parti, som på Moss hadde florert omtrent 40 år før min tid, som av andre ble spottende kalt for hellige, om dem vet jeg ikke hvorfra de har sin opprinnelse, enten fra nevnte Lange eller noen andre, av disse traff jeg en mann so sa seg å være den siste av sine trosbrødre og ventet nå på sin oppløsning. Han bar preg av alvorlig andakt og strenghet, hadde ikke noe håp om noe bedre med menneskenes salighets-arbeide, dette stred imot min tanke, da jeg hadde stort håp om menneskenes forbedring.

I Trøgstad Sogn traff jeg og noen, som utmerket seg ved religiøse følelser, og de fleste av disse forene seg med meg.

I Krogstad Sogn var noen omtrent av samme tenkemåte, men enten disse hadde sin opprinnelse fra den religiøse prest Hørbye, eller deres utspring var eldre og hadde i hans tid vært forenet med ham, kan jeg ikke si. Noen forskjell var der vel imellom min og deres tenkemåte, likevel kunne vi vel fordra hverandre.

I Christiania og Drammens kjøpsteder traff jeg endelig noen av Brødremenigheten. Disse, som ærbare og øvde religiøse folk, søkte jeg forening med, og hadde oppbyggelse i deres selskaper. Men ettersom de støtte an mot meg, fordi jeg pekte på at lydighet mot Guds Bud, et kristelig levnet og en omsorg for våre medmenneskers salighet ved å bekjenne Guds Navn for dem til deres oppbyggelse, måtte endelig følge med troen på Jesus, at Faderen og Den Hellige Ånd måtte ikke utelates fra vår religions lærdommer, men etter vår Barnelære ansees for ett med Sønnen. Da de ikke bifalte (godkjente) dette, så kunne jeg ikke bli enig med dem. Til slutt angrep en Sternhausen i Drammen meg med bitterhet. Jeg betraktet atskillige av deres skrifter, der noen av dem ble sagt at de var forfattet av Grev Zinzendorf, disse lærte imot de begrep som jeg gjorde meg om Kristi lære, og atskilte oss altså enda mer, især etter at jeg hadde hørt flere usanne bakvaskelser, eller at de på Bagen, for å overtale mine med troende, skjelte meg ut for fariseer, lov lærer m.m. Det er sant, jeg lærte Loven, men denne som tuktemester til Kristus og som en troende kristens daglige levnets speil, at kjærlighet til Gud og nesten er den moralske lovs fylde, og hvor dette tilsidesettes, føler jeg ikke mye glede ved de høye påberopelser på Blodbrudgom og hvile i den Korsfestedes åpne vunder, om de enn med hine kvinner nok så mye gledet seg over ham.

 

Selv da jeg var i Christiansfeld Holstein 1804, fant jeg der orden, flittighet og ikke få som viste både toleranse og kristelig kjærlighet. Likesom jeg også kjenner en del i Norge som bekjente seg til Brødremenigheten, som er rettskafne, skikkelige mennesker, som jeg både elsker og akter. Likesom jeg til denne menighets videre unnskyldning vet at den omtalte mot meg så intolerante Sternhausen er siden for lastverdige foretagende suspendert fra deres menighet.

§ 7. I Christiania traff jeg også en englender, som bekjente seg til den reformerte kirke, især etter Calvins lære. Da vi begge var føyelige og elsket hverandres alvorlige gudsfrykt og moralitet, så strebet vi begge å vinne hverandre og hadde atskillige samtaler med hverandre. Men det som forutsagte skisma i mellom oss, var hans påstand om det absolutte nådevalg. Mot dette påstod jeg at Gud vil, at alle mennesker skulle bli salige, og at Kristus sa: «Hvor ofte ville jeg ikke samle eder osv., men I ville ikke!» Dette Ord kunne han ikke gjendrive, men ble likevel ved sin mening.

 

§ 8. På landet omkring Christiania traff jeg atskillige som bekjente seg til Brødremenigheten, men hadde før vært oppvakte av pastor Green, Sogneprest i Aker, og det fantes flere i dette Sogn som aktet religionen høyt og talte godt om denne Green. De ble forenet med meg.

§ 9. I Asker var en levning av en religiøs bevegelse som jeg tror en legmann hadde vært begynnelse til, da han fra begynnelsen hadde vært svært nidkjær og alvorlig i sin gudsfrykt, så at, da det i Norge ble oppvakt forfølgelse mot dem, reiste noen over til Tyskland, men derfra kom de siden tilbake igjen. Jeg vet ikke noe blant dem som var forskjellig fra statens herskende religion, uten at de med stor iver og strenghet omtalte dem, som levde og lærte annerledes. Ellers brukte de alvor i å ransake Skriften. Jeg talte flere ganger med den gammel olding, som het Christen Ødegården, som viste mer og mer fortrolighet imot meg.

§ 10. I Jarlsberg fant jeg en del gudfryktige mennesker, som var levninger etter prestene Leths og Gerners arbeide. De fleste av dem forentes med meg.

§ 11. Likeså fant jeg også n på Listerland (Lista), som var en frukt av presten Bugges og Sønns, nå biskop Bugges, arbeide. De hadde opprettet et aparte (eiendommelig) forsamlingshus, som jeg så da jeg reiste om der.  Det hadde ikke vært brukt på den tiden.

§ 12. I Bergen fant jeg noen besynderlige separatistiske meninger om gudsdyrkelsen. Deres formann Peter Farver, var død før jeg kom dit, men de øvrige av hans venner hadde rystelser, var svært strenge, hang ved atskillige ytterligheter, med remmer i skoene, mennene lot vokse langt skjegg, og de holdt seg (etter Apostlenes gjerninger 15) helt fra å spise det som blodet av noe dyr var kommet i. Jeg overbeviste dem med Kristi Ord, at hva som går inn gjennom munnen ikke gjør mennesket urent.

§ 13. I Nordfjord fantes noen av omtrent samme bekjennelse og meninger, men som likevel var mer milde og føyelige, og de fleste av dem forente seg med meg.

§ 14. Andre besynderlige, dels fryktsomme og underlige sjeler fant jeg også i Bergen og der omkring i landet, mange av disse samstemte med Jakob Bøhmes skrifter og andre mysterier, likevel var der mange oppriktige og redelig mennesker blant dem.

§ 15. I nærheten av Trondheim fant jeg noen få, ikke som separerte fra statens herskende religion, men som adskilte fra den store hop ved utmerket gudsfrykt. Biskop Brun hadde som prest der, vært et middel til deres oppbyggelse, så vel som de selv hadde søkt veien til livet.

§ 16. Foruten de før omtalte brødre i Christiansfeldt, traff jeg også enkelte særskilte religiøse partier i Danmark, hvorav noen hadde rett særegne begreper om kristendom og var altfor ivrige og overtroiske, så jeg ikke kunne bli enig med noen av dem.

 

§ 17. Endelig kom om høsten 1815 omtrent 30 matroser tilbake fra engelsk fangenskap, hvor de var blitt kjent med og hadde antatt kvekernes religions-ideer. De fleste av disse oppsøkte meg, og jeg søkte å fordra (godta) og fordrog (godtok) også især deres hensikt, som visst var god hos noen. Men ikke deres separatistiske meninger i atskillige ting, som strider imot den stats-religion som hersker her, slik som å forkaste sakramentenes bruk, ikke gå i kirke, ikke synge salmer, ikke underholde prester, ikke å ville tjene til Fedrelandets forsvar, men likevel selv nyte lovens og øvrighetens beskyttelse. De sitter tause i sine forsamlinger 1 til 2 timer, og når ingen særdeles rørelse beveger dem, så taler de ikke til oppbyggelse. Andre små ting avsondret de seg også i, så som ved en særdeles måte i klær, aldri å ta hatten av for noen, selv ikke ved deres gudsdyrkelse tas hatten av. Men det verste enda var at jeg syntes fortolkning over en del skriftsteder ville føre til sikkerhet, likesom jeg syntes at noen av dem var allerede innbilske hos seg selv og ringaktet andre. Selv om jeg for disse og flere årsakers skyld ikke kunne bifalle deres meninger eller forenes med dem, så har jeg likevel også blant disse funnet noen, som har vært alvorlig bekymret for deres egen og andres salighet, og at deres hjerters forsetter har vært redelige etter det begrep de har gjort seg.

 

§ 18. At jeg på flere steder her og der i Norge har funnet enkelte utmerkede mennesker, det kan jeg til Guds pris og til min egen sanne glede ikke nekte. At det også blant de mest redeligsinnede kan finnes betydelige svakheter, det kan dessverre likeså lite nektes. Men ikke drister jeg meg til å dømme en fremmed svenn som står og faller for sin egen Herre, Rom. 14, 4. Mye mer tror jeg, at iblant ethvert parti, som bekjenner Jesus Kristus som en Frelser ikke bare fra syndens straff, men fremfor alt fra syndens herredømme, der har Gud sine sanne israelitter, selv om de titt er skjulte blant en stor mengde klinte, som visst er uriktig å luke opp, men plikt etter evne å påvise. Imidlertid er det min, som enhver kristens beste trøst, at Herren hersker enda midt i blant sine fiender, Sal. 110, 2, at ondskap ikke kan ha kraft imot visdom. Viddb. 7, 30. Men att Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine! 2 Tim. 19, Og helvedes porter skal ikke få overhånd over dem. Mat. 16, 18. Ønsker inderlig for dem, at høstens Herre  ikke bare ville rense sin loe, men og sende ut arbeidere til sin store høst, og at Han ville av sin nåde oppholde og bevare sin kristne kirke og hellige Ord uforstyrret og uforfalsket inntil dagenes ende. Amen!

   

                                                                                                   Forts. n. nr.