Epistelen på tredje søndag etter påske.

Fra Hans N. Hauges Postille

1 Pet. 2, 11 – 20.

I elskelige! Jeg formaner (eder) som fremmede og utlendinger at I holder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, og lar eders ferd iblant hedningene være god, for at de idet de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og ved dem prise Gud på besøkelsens dag. Vær derfor all menneskelig ordning underdanig for Herrens skyld; være seg en konge som den høyeste, eller landshøvdinger, som sendes av ham til straff over dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal bringe de dårlige menneskers vankundighet til å tie, som frie, dog ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen! I tjenere! Vær (eders), herrer underordnede i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! For det er nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i gjenvordigheter når han lider urettferdig. For hva er det for en ros om I synder og blir slått og tålmodig holder ut? Men om I, når I gjør godt, også lider og tåler - det finner nåde for Gud.

Våre års dager, (- deres sum -) er sytti år, og hvis det er meget styrke, åtti år, og det stolteste av dem er møye og urettferdighet; for det avskjæres hastig, og vi flyr (derfra). Sal. 90, 10 Disse Davids ord må vi alle bekjenne, og at vi er vandringsmenn og fremmede. Våre dager er få og onde, 1 Mos. 47, 9, der er under mange vanskeligheter som vi ser det, og har gjort alle våre formenn, mye besværlighet, strid, kummer og møye, ja de fedre i Kristus, som har vandret, sannhetens vei, hatt sitt skattkammer eller sinn i Himmelen, og båret det her på jorden, som er mange hindringer og røvere, som vil røve det, og hindre oss i vårt løp, vi som er her alle til huse, og utlendinger, vi blir og gjerne, både forhatt og undertrykt av verdens mennesker, som har slått sin bolig og lyst, ja tatt sine eiendommer og skatter i verden. At vi ikke skal bli dem lik, men rett omgås blant dem, det formaner og lærer apostelen oss i dagens epistel og sier: I elskelige! Jeg formaner (eder) som fremmede og utlendinger at I holder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, og lar eders ferd iblant hedningene være god, for at de idet de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og ved dem prise Gud på besøkelsens dag.

Av dette ser vi apostelens formaning til oss som husfolk og utlending, at vi skal ta oss i vare for de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. Akk! At dere rett kjente dem, hvor mange og farlige de er, som vil innta vår sjel i disse jordiske ting, da begjæringene unnfanger lyst i oss, og den føder synd, så vår vilje samtykker, disse fullfører til sist i gjerningen og føder døden, så vår levende ånd blir drept og gravet ned i de jordiske ting, kommer til å feste vårt hus og hjem i legemet, og ved det blir fremmede for Herren. 1 Kor. 5. Det er derfor nødvendig å holde oss fra alle leiligheter som gis til å vekke opp begjæringene og når deres lyster stiger opp, da straks å drepe dem ved Åndens kraft, med bønn til Gud, å bli bevart fra deres overfall. Vende vårt sinn og vilje til Herren og Hans tjeneste.

Så må vi ta i akt apostelens formaning og lære, så om vi er iblant hedninger, eller vannkunnige mennesker, som ikke kjenner Gud og Hans Budords vilje, og derfor baktaler og beskylder oss, for alle onde gjerninger, som misdedere som skulle ha fortjent straff og beskjemmelse. Vi da kunne gjendrive og overbevise dem med våre gode gjerninger, da de ikke kan tro eller forstå ordene, så gjerningene måtte derfor lyse så de kunne prise Gud for sine besøk, med det gode Han har inngytt i oss, og vi beviser dem, for dette er det inderlig nødvendig for oss å være: godhjertet, ydmyke, barmhjertige og lydige, ja være all menneskelig forordning underdanig for Herrens skyld, så vi ikke antar menneskelige bud, om de befaler mot Gud. For høyt er vel de bud herrene befaler, og Gud har tillatt dem å herske og regjere. Men forbeholder det av sine lydige barn, som behager Ham, så om de verdens herrer befaler mot Guds Bud, da skal vi adlyde Gud mer enn mennesker, Ap. Gj. 4, 29, når de vil forby oss å gjøre godt.

Det være seg en konge som den øverste, eller befalingsmenn som er sendte av Ham til hevn over forbrytere, å straffe det onde som de bærer sverdet for. Men de til styrke og lov som gjør godt. Likevel om deres forherdelses onde ville gjøre oss ondt, og straffe oss som ikke gjorde noe ondt. Så er det likevel Guds vilje at vi skal i det vi gjør godt, tilstoppe de dårlige menneskers samvittighet. For når vi beviser godt mot deres onde, er milde mot deres vrede og rettskafne i alle dyder mot deres laster, så blir deres usannferdige beskyldninger om oss sterkest gjendrevet, og deres munn tilstoppet, da vi er fri og likevel ikke vil misbruke friheten, til å straffe dem som vi vel kunne, for vår æres beskjemmelse. Og i tillegg om de røver fra oss vårt gods, eller overfaller oss med urett.

Denne lov som skulle straffe slikt, vil vi ikke bruke, og enda mindre misbruke friheten til noen ondskap skjul, i syndige bedrifter å forandre vårt Kristi Evangeliums trøst til ondskaps skjul, så vi kunne synde fordi nåden er så rikelig for oss at Gud derfor ikke skulle tilregne oss. Nei, dette er å trå nåden under føttene, og da var vi ikke Guds barn. Men vi skal være som Guds tjenere i hellighet, som Gud er hellig, og alle være ydmyke, fordi de er mennesker og Guds oppholdende skapninger: også ved slik bevist ære og høflighet, eller ydmykhet å bøye dem som er utenfor vårt samfunn. For de som er med oss beviser vi ikke bare ære, men og elsker broderskapet, da vi er sammenbundne i Jesu kjærlighet, så vi ærer dem og beviser tjenestevillighet med all ydmykhet og kjærlighet, likevel i dette må vi frykte Gud, så vi ikke skulle la kjærligheten bli kjødelig og ære våre brødre over eller like med Gud, dette må også voktes ved fiendene, når vi skal ære dem; derfor har og apostelen og satt disse ord, nemlig: ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen! Ved siden av hverandre likesom sammenblandet.

For han visste at man kunne for frykt for fiendenes hat, ære dem over Gud, for å unngå deres vrede, og derfor vike fra Guds Bud, så vel som å elske broderskapet, utenom den lydighet og kjærlighet i og av Gud. Derfor sier han: frykt Gud, for så omgås du varsomt og tar deg i vare for å vike til noen av sidene, enten ved hovmodighet og ukjærlighet mot nesten, eller ved bløtaktighet og kjødelig kjærlighet å vike fra Guds Bud. Og at du ærer kongen, da Gud har påbudt å gi hver den som du er skyldig, og ære hver etter sin stand. I tjenere! Vær (eders) herrer underordnet i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. For det er nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i gjenvordigheter når han lider urettferdig. For hva er det for en ros om I synder og blir slått og tålmodig holder ut? Men om I, når I gjør godt, også lider og tåler – det finner nåde for Gud. Så ser vi av dette de rette formaninger og regler, hvilke vi skulle legge på hjertet og rette oss etter det, dette må vi daglig be Gud om å gi oss kraft og styrke av sin kjære Sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.