Avsløring

AV ANTI-ISRAEL-MENTALITETEN I KIRKEN
TEOLOGIEN OG ISRAELSMISJONEN

Et svar på en utfordring fra vår tids skriftlærde

Av sjømannsprest Per Faye Hansen, Haifa, Israel

«For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for
Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille,
før dets rettferdighet går fram -!»

Es. 62, 1.

Professor Olaf Moe har i prestebladet «Luthersk Kirketidende» utfordret meg til å svare på hvorfor jeg er negativt inn- stillet til vår kirkes og andre kirkers israelsmisjon. Lenge har
jeg unngått en offentlig begrunnelse av dette i håpet om at realistiske skildringer fra Israel måtte kunne tale for seg selv.
«Karmel», som jeg redigerer, legger nettopp vinn på å bringe slike beretninger. Vi har lagt vekten på å bygge opp et positivt alternativ til israelsmisjonen, nemlig Karmel-Instituttet med
motto: «For Bibelen og Israel». Så har vi heller ikke søkt kamp mot israelsmisjonen, men forsvart Israels og de jødekristnes sak mot misjonærers og teologers angrep og propaganda. Vi har trukket fram visse kjensgjerninger, som er ubehagelige for kirken og misjonærene, og som derfor forties eller bortforklares som bagateller. På dette beror anklagen om negativ innstilling. Og når da disse fakta ikke er nok, selv for en professor, til å forstå hvorfor, så innser jeg at det er nødvendig både å poengtere og kommentere disse kjensgjerninger. Forskjellen mellom Karmel og israelsmisjonen skulle da også framgå tydelig og klart - og et spørsmål som mange lurer på, bli løst.

1. KJENSGJERNINGENE

1. Kirkens antisemittisme har utviklet seg proporsjonalt med dens selvbevissthet like fra kirkefedrenes dager. Kirken drev ut alt jødisk for å bli seg selv. Men Israels uventede fortsatte eksistens ble stadig kirkens torn i kjødet, når den mente seg selv å være det sanne, åndelige Israel. Om dette hovmod og løftetyveri kan enhver lese i Haigs bok om fedrenes anti-jødiskhet
«Den overmodiges fot». Typisk er keiser Konstantins skrivelse til samtlige kirker i anledning av kirkemøtet i Nicea: «Det synes oss uverdig å feire påskens hellige fest etter jødenes skikk, de
som har tilsmusset sine hender ved sin gudløse forbrytelse og derfor med full rett blitt slått med åndelig blindhet, som mennesker med blodskyld hvilende på seg. Vi vil ikke ha noe felles
med dette forhatte folk.» Denne tonen ble snart den fremherskende og kulminerte i korstogene. Men også disse redsler, iscenesatt av kirken, blekner mot jødenes utryddelse i vår generasjon i såkalte «kristne» land. Mon ikke kirken har grunn til ydmykhet mer enn hovmodighet?

2. Rådmannen i Israels Religionsministerium uttalte i 1956 følgende, som gir uttrykk for den reelle situasjon i staten Israel: «Det er full religionsfrihet i Israel. Men vi har hatt nokså dårlige
erfaringer med kristne misjonærer ned gjennom århundrene. Det er nå så mange at en avvisning av dem kan ha sin berettigelse. Slik som misjonen presenterer kristendommen, virker den nemlig oppløsende på det jødiske folk i en tid, da det nettopp gjelder å samle dem og forene folket. De blir ikke bare splittet i jøder og kristne, men også i kristenhetens mange sekter og samfunn, som innbyrdes kriger med hverandre. Dette hindrer vårt intense arbeid for å smelte vårt folk sammen.

Det er de kristnes proselyttmakeri og dåpen som middel til assimilasjon med de kristne bort fra Israel som vi jøder må vende oss mot med forakt og mistenksomhet. For jødene tror at de har fått en oppgave fra Gud: først og fremst den å være jøder. Vi tror ikke at jøder, som bytter religion, er gode. Vår mistanke har sin historiske grunn: Vi har sett nok av jøder, som løp bort
fra de svakeres leir for å slutte seg til de sterkeres. Det var for mange av dem «god business» - og de har ingen respekt iblant oss. Ennå er det ikke trolig at dette har forandret seg. Mange døpte jøder er blitt de verste anti-semitter. Det er naturlig at mange er mot de jødekristne, men det er ikke regjeringens syn. Som alle minoriteter må de kjempe for sin rett. Får jeg gi et godt råd: La jødene få fred i 40 - 50 år, så de får tid til å glemme. De kristne må heller være eksempler og tro og føle at også vi jøder har vår egen sjel.» Den som vil Israels vel, må ta hensyn til disse fakta.

3. De ledende jødekristne i Israel er samstemmige i sitt syn på utenlandske kristnes misjon i landet. Dr. Fritz Kahn i Tel-Aviv uttaler: «Så lenge der er en misjon i Israel, vil vår forkynnelse være fruktesløs. Der vil bli en virkelig begynnelse, når misjonene blir fjernet.» Pastor Max Enker, sekretæren for den Hebraiske Kristne Allianse, sier: Vi trenger hverken kirken eller
misjonen, men en egen hebraisk kirke eller messiansk synagoge. Selv det beste misjonssystem er ubrukelig i Israel.» Og veteranen blant messianske jøder i Israel, pastor Moshe Ben-Maeir,
hevder: «De fremmede misjonærers nærvær hindrer de messianske jøders enhet i Israel og en selvstendig jødisk kirkes framvekst og trivsel.»

4. Kirken og misjonen regner de jødekristne som judaister eller religionsblandere, umodne til å klare seg uten misjonærers hjelp. Som en uttrykte det: «jødene er kristne av i går, vi har 2000 års erfaring!»

Faktum er at kirkens teologer her selv er blitt judaister og gjør den samme feil som de jødiske judaister da kirken ble til. De trodde at også hedningene måtte bli jøder ved omskjærelse og Mose lov for å bli sanne troende kristne. De kristne var jo ennå da en jødisk sekt. Men apostel-kirkemøtet i Jerusalem avgjorde striden. De hedningekristne var fri fra Moseloven, om
enn jødekristne naturligvis ble ved med den av folkelige grunner. Etterhvert fortrengte så de hedningekristne de jødekristne i kirken, som inntil nå er dominert av ikke-jøder. Men da nå
Israels rike atter er gjenreist, møter vi problemet på nytt. Og nå er det de hedningekristne som opptrer som judaister og vil tvinge jødekristne til å bli hedninger for å bli sanne kristne!
Mon det ikke er på tide å la et nytt kirkemøte stadfeste jødenes rett til å bruke sin frihet i Kristus til å leve som jøder i staten Israel? Kirkens og misjonens judaistiske organisasjonstid: «Bli
som oss i vår organisasjon!» har skjult det faktum at hele den første kristne kirken besto av messianske jøder, som ivret for loven på jødisk vis!

5. Hva kommer det av at så mange influeres av israelsmisjonene, lever i de største villfarelser om politiske og andre forhold i Israel og Orienten? Hvorfor er misjonskretsene ofte mere mottagelige for arabisk og FN-propaganda enn for realiteter fra Israel? Hvorfor er der så mange kristne som synes å ville foretrekke en Bibel, hvor navnet «Israel» er utelatt? Hvorfor lar de som anser politikken som noe u-åndelig, seg proppe med antiisraelske fordommer?

Se, her er noen fakta, så klare at de vel også uten kommentarer burde kunne opplyse om grunnen for Karmels alternativ til Israelsmisjonen. Dersom kirken ikke tar hensyn til alt dette, vil
dens misjoner bare styrke jødenes vanlige oppfatning om kristendommen som en fiende og Jesus som en fremmed og frafallen. Derfor er det så viktig at sannheten kommer fram i denne
sak - også om forholdet mellom Karmel-Instituttet og Israelsmisjonene.

Forts. n. nr.