Haugianismens tid 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 23.

I samme bygd bodde det ved slutten av det attende århundrede en bonde ved navn Ole Simonsen Berg. Det oppgis at han var født der i 1769 og ble etter et vilt ungdomsliv, der han var dypt nedsunket i drukkenskap, oppvakt av Hauge under dennes første besøk i Stange 1798. Etter å ha følt gleden ved å tro sine synders tilgivelse for Kristi skyld synger han i en sang fra denne tid slik:

Akk, hvor herlig er den glede, som i troen kjennes kan

I de sønderknuste sjeler, Som haver sin Frelsermann

Og er bleven ganske fri fra alt Satans slaveri.

Der er frihet uten byrde Og besværlig synde-åk,

Der bor Jesu Guddoms fylde Med sin kraft og søte åk;

Til Gud Faders lov og pris Gjør han sjelen ren og vis.

Rik i sin nye lykke, dreven av Kristi kjærlighet dro han snart ut for å bekjenne sin tro. I Hauges virketid var der få, som reiste så flittig som Berg. Han vandret nesten gjennom hele Norge, ja besøkte flere av dets egne flere ganger. Overalt var han en velkommen gjest, da han eide stor begavelse og klarte som så å samle skarene om sin forkynnelse. På samme tid som han hadde en god forstand og ikke lite kjennskap til Guds Ord og våre eldre oppbyggelses-bøker, var han også litt av en dikter. Han hadde dype sterke følelser, var livlig og kvikk og eide en fantasi som satte ham i stand til med gripende alvor å skildre syndens elendighet, den frelsende tro med dens kamper og kristenlivets vekslende, men salige kår. Tross dette, skortet (manglet) det ham kanskje selv atskillig på åndelig årvåkenhet og en dyp selverkjennelse. Hauge påminner ham i et brev av 11. september 1802 slik: «Du, Ole Berg, bli du av skade vis og nå stadig grave dypt, utrydde det onde og med tjeneren (i Evangeliet) binde opp om deg, Luk. 17, 8, vær villig til å lide, ydmyk ditt hjerte, takk og tjen Gud oppriktig, som har kalt og dratt deg til det gode.»

Under Hauges langvarige arrest falt han tilbake i sin gamle last, men ble noen år senere ved venners formaninger og bønner og Guds Ånds nådevirkning oppreist igjen. Med den gamle fyrighet begynte han på ny å virke gjennom oppbyggelser i atskillige år. Så ble livet sløvet etter hvert, og drukkenskapen fikk makt som i gamle dager. Den trofaste Hellig Ånd og hans kristelige venner ble imidlertid ved sent og tidlig å vekke den sovende samvittighet og tilskynde til omvendelse. Og ved Guds barmhjertighet fikk han nytt liv og makt over sin synd. Den åndelige ild brente sterkt i hans sjel og drev ham atter ut til å vitne om syndens forferdelige makt, fiendens mangfoldighet, snedighet og styrke og frelsen i Kristus. Så ble han ved i atskillige år med reiser både over Østlandet og Vestlandet. I 1836 var han i Sunnfjord, holdt mange oppbyggelser og virket til atskillig velsignelse gjennom sine veltalende, klare og skriftmessige foredrag. Han holdt seg nøye til teksten og hadde en merkverdig evne til å føre inn i forståelsen av Guds Ord og hente frem av dets dybder en rikdom av sannheter, som han treffende visste å anvende på det praktiske forhold til vekkelse, veiledning og styrkelse for troslivet.

Men ikke lenge etter fikk hans skjødesynd for tredje gang makt over ham. Hans venner søkte nå å få ham vekk fra de gamle selskapsbrødre og fordoblet sin kjærlighet, sin omsorg og sine forbønner. Det lyktes til deres store glede og hans egen frelse. Etter at han var blitt oppreist igjen stod han frivillig og uten ytre påvirkning frem i kordøren i Stange kirke en søndag etter endt gudstjeneste, bekjente sin synd og bad menigheten om tilgivelse for den store forargelse, han hadde gitt ved sitt onde eksempel. Det var en gripende stund. Slikt hadde man aldri vært vitne til eller hørt om. Alle ble dypt beveget og der var visst ikke ett tørt øye i kirken den dag, har en tilstede-værende fortalt. I de ca. 14 år han ennå levde, var han en forsiktig og eksemplarisk kristen, varm og årvåken. Man hørte ham nesten daglig gå å nynne på salmen: «Opp våk og bed, min sjel, du vet deg ellers ikke sikker,» samtidig som han var en utrettelig beder og flittig til å bruke Guds Ord og alterets Sakrament. Ved dette så vokste hans kristenliv seg sterkere dag for dag han modnes mer og mer for evigheten.

Så vidt en vet så gjorde han nå ikke lengre reiser, men foretok derimot kortere turer til nabobygdene for å besøke venner talte da av og til Guds Ord. Hans bekjennelse om nåden forsoningen i Kristus var mer fulltonende og klar enn hos de fleste gamle den tid. Han var ingen følelsespredikant, har en av hans tilhørere fortalt, men det var godt for hjertet å høre ham. Det lå noe tungt over ham, sorgen over det gjentatt fall kom stadig frem i hans bønn og tale. Rett før sin død besøkte han Ringsaker, en av de han overnattet hos, våknet om natten av at han hørte ham be høyt. Man kunne merke at han stadig var åndelig våken. Det gikk likesom bestandig et sukk gjennom ham, en frykt for atter å falle, og Gud bevarte ham i sin nåde og sannhet inntil enden. «Han døde i troen på Jesus» 17. mars 1851.

Ole Berg var ikke høy av vekst, men førvoksen (tettvoksen), hadde et stort hode, bred, høy panne, blå øyne og et alvorlig uttrykk i det rynkete og hudmørke, sammen-skrumpne ansikt, som det oftest var et drag av tungsinn over. Enkelte ganger kunne et gledens solglimt lyse opp de alvorlige trekk. Han hadde hvitt kinnskjegg og grått hår. Over det tidligere så urolige, stemningsrike og vekslende åsyn, hvilte der i de siste årene en stille fred, et gjenskinn av at hans sjel nå var reddet fra den største fare. Han ble omtalt som mild og kjærlig i sin omgjengelse sjelden interessant og lærerik samtale. Hans stemme var noe rusten.