Hans N. Hauges, Reiser,

viktigste Hendelser og Tildragelser

 

   Andre del. Om de forskjellige større og mindre religions-Partier.

                                              Del 2.

 

I Christiania traff jeg også en englender, som bekjente seg til den reformerte kirke, især etter Calvins lære. Da vi begge var føyelige og elsket hverandres alvorlige gudsfrykt og moralitet, så strebet vi begge å vinne hverandre og hadde atskillige samtaler med hverandre. Men det som forutsagte skisma i mellom oss, var hans påstand om det absolutte nådevalg. Mot dette påstod jeg at Gud vil, at alle mennesker skulle bli salige, og at Kristus sa: «Hvor ofte ville jeg ikke samle eder osv., men I ville ikke!» Dette Ord kunne han ikke gjendrive, men ble likevel ved sin mening.

På landet omkring Christiania traff jeg atskillige som bekjente seg til Brødremenigheten, men hadde før vært oppvakte av pastor Green, Sogneprest i Aker, og det fantes flere i dette Sogn som aktet religionen høyt og talte godt om denne Green. De ble forenet med meg.

I Asker var en levning av en religiøs bevegelse som jeg tror en legmann hadde vært begynnelse til, da han fra begynnelsen hadde vært svært nidkjær og alvorlig i sin gudsfrykt, så at, da det i Norge ble oppvakt forfølgelse mot dem, reiste noen over til Tyskland, men derfra kom de siden tilbake igjen. Jeg vet ikke noe blant dem som var forskjellig fra statens herskende religion, uten at de med stor iver og strenghet omtalte dem, som levde og lærte annerledes. Ellers brukte de alvor i å ransake Skriften. Jeg talte flere ganger med den gammel olding, som het Christen Ødegården, og som viste mer og mer fortrolighet imot meg.

I Jarlsberg fant jeg en del gudfryktige mennesker, som var levninger etter prestene Leths og Gerners arbeide. De fleste av dem forentes med meg.

Likeså fant jeg også noen på Listerland (Lista), som var en frukt av presten Bugges og Sønns, nå biskop Bugges, arbeide. De hadde opprettet et aparte (eiendommelig) forsamlingshus, som jeg så da jeg reiste om der.  Det hadde ikke vært brukt på den tiden.

I Bergen fant jeg noen besynderlige separatistiske meninger om gudsdyrkelsen. Deres formann Peter Farver, var død før jeg kom dit, men de øvrige av hans venner hadde rystelser, var svært strenge, hang ved atskillige ytterligheter, med remmer i skoene, mennene lot vokse langt skjegg, og de holdt seg (etter Apostlenes gjerninger 15) helt fra å spise det som blodet av noe dyr var kommet i. Jeg overbeviste dem med Kristi Ord, at hva som går inn gjennom munnen ikke gjør mennesket urent.

I Nordfjord fantes noen av omtrent samme bekjennelse og meninger, men som likevel var mer milde og føyelige, og de fleste av dem forente seg med meg.

Andre besynderlige, dels fryktsomme og underlige sjeler fant jeg også i Bergen og der omkring i landet, mange av disse samstemte med Jakob Bøhmes skrifter og andre mysterier, likevel var der mange oppriktige og redelig mennesker blant dem.

I nærheten av Trondheim fant jeg noen få, ikke som separerte fra statens herskende religion, men som adskilte fra den store hop ved utmerket gudsfrykt. Biskop Brun hadde som prest der, vært et middel til deres oppbyggelse, så vel som de selv hadde søkt veien til livet.

Foruten de før omtalte brødre i Christiansfeldt, traff jeg også enkelte særskilte religiøse partier i Danmark, hvorav noen hadde rett særegne begreper om kristendom og var altfor ivrige og overtroiske, så jeg ikke kunne bli enig med noen av dem.

Endelig kom om høsten 1815 omtrent 30 matroser tilbake fra engelsk fangenskap, hvor de var blitt kjent med og hadde antatt kvekernes religions-ideer. De fleste av disse oppsøkte meg, og jeg søkte å fordra (godta) og fordrog (godtok) også især deres hensikt, som visst var god hos noen. Men ikke deres separatistiske meninger i atskillige ting, som strider imot den stats-religion som hersker her, slik som å forkaste sakramentenes bruk, ikke gå i kirke, ikke synge salmer, ikke underholde prester, ikke å ville tjene til Fedrelandets forsvar, men likevel selv nyte lovens og øvrighetens beskyttelse. De sitter tause i sine forsamlinger 1 til 2 timer, og når ingen særdeles rørelse beveger dem, så taler de ikke til oppbyggelse. Andre små ting avsondret de seg også i, så som ved en særdeles måte i klær, aldri å ta hatten av for noen, selv ikke ved deres gudsdyrkelse tas hatten av. Men det verste enda var at jeg syntes fortolkning over en del skriftsteder ville føre til sikkerhet, likesom jeg syntes at noen av dem var allerede innbilske hos seg selv og ringaktet andre. Selv om jeg for disse og flere årsakers skyld ikke kunne bifalle deres meninger eller forenes med dem, så har jeg likevel også blant disse funnet noen, som har vært alvorlig bekymret for deres egen og andres salighet, og at deres hjerters forsetter har vært redelige etter det begrep de har gjort seg.

                                                                                                   Forts. n. nr.