Om Lovens rette bruk for en kristen

Fra boken Betraktninger av P. Amlie.

Del 1.

I «Lov og Evangelium» s. 368 til 410, gir Rosenius en lengre utvikling, at de troende er frie fra Loven, hvorav bare følgende punkter skal siteres og belyses: «De, som er blitt døde og fordømte av Loven, så at de har søkt og funnet deres frelse i Kristi forsoning alene, de er aldeles frie fra Lovens salighetsvilkår, eller forpliktelsen til å søke deres rettferdighet og salighet ved Lovens etterlevelse, dermed er de også frie fra Lovens dommer, fri fra Lovens forbannelse, Gal. 3, 13 og dernest er de i forhold til deres tro fri fra Lovens regjering i samvittigheten, eller hva apostelen kaller «Trelldommens ånd til frykt», Rom. 8, 15 og trelldommens åk, Gal. 5, 1 samt fra de kvaler og lidelser som er forent med dette.

Likeså er også I, mine brødre, gjort døde fra Loven ved Kristi legeme, for at I skulle bli en annens, hans (nemlig) som er oppreist fra de døde, for at vi skulle bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster som (vaktes), så vi skal tjene i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 4 - 6. «For om jeg, som tror på Kristus, finner en syndeelendighet hos meg, som jeg ellers tror, bare kan finnes hos de vantro og aldri hos Guds barn, så hjelper all Kristi fortjeneste meg ikke; for det heter nå: Du har ikke del eller lodd i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Ap. Gj. 8, 21.» Hva sier den hellige apostel? De, som hører Kristus til, korsfester kjødet med lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Merk, han sier: at de, som hører Kristus til, har ennå slike lyster og begjæringer, som må korsfestes. Når tankene først og sist står på oss selv, og hva vi skulle være å gjøre, hvorved barnetilliten kveles og Loven blir rent ut den regjerende makt i samvittigheten, da inntrer atter det syndevesen, og den avmakt, som Loven alltid virker. Og av dette ser vi da hvor nødvendig samvittighetens frihet fra Loven er også for den sanne helliggjørelse.»

Når et gjenfødt menneske, som på grunn av en sann omvendelse og en levende tro til den Herre Jesus Kristus, er delaktiggjort i Kristi rettferdighet, hvorved Gud av idel nåde, uten gjerninger eller fortjeneste frikjenner det for sin dom, og anser det i Kristus, likesom det aldri hadde syndet. Da heter det: Rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud, ved vår Herre Jesus Kristus. Rom. 5, 1. Og for slike er Lovens dom og forbannelse opphevet, men ikke Lovens etterlevelse! For nå er han nettopp kommet i den stand, at han kan etterleve og oppfylle Loven, vel ikke etter dens bokstav, men i dens ånd.

I sikkerhetstilstanden, der samvittigheten og Guds hellige Lov blir overtrådt uten frykt, og av den grunn vil, som Paulus sier: Guds vrede kommer over vantroens barn, men samvittigheten er nå blitt våken og kjærligheten til Gud og Hans hellige vilje (hvilke inneholdes i Loven) er tent i hjertet, så har han lyst til Guds Lov, etter det innvortes menneske, og derfor har en sønnlig frykt, for å gjøre Gud imot, og når han imot sin vilje av skrøpelighet forser seg så rammer Lovens forbannelse ham ikke, men likevel har han over det tukt og bebreidelse i samvittigheten, som driver ham til å søke renselse i Jesu blod. For budet er en lykt og læren et lys. Tilrettevisning og tukt er en vei til livet, Ord. 6, 23.

De skriftsteder Rosenius anfører her, Rom. 8, 15; Gal. 5, 1; Rom. 7, 4 - 6; om trelldommens ånd, om å være død fra Loven osv. forklarer han slik, at en kristen skal være så fri fra Lovens, ikke bare forbannelse, men også påminnelse i samvittigheten, som en kvinne er fri fra mannen når han er død, at en kristen ikke skal føle noen samvittighetsuro eller bebreidelse, «kvaler og lidelser» over forseelser og synder, om de enn kan være store nok, fordi sier han: at barnetilliten derved svekkes, og Loven kommer til å regjere i samvittigheten, som har den virkning, at den istedenfor å virke til forbedring, bare oppvekker syndebegjæret til større attrå etter synden. For nå rett å innprente dette sier han: «for om jeg som tror på Kristus, finner en syndeelendighet hos meg, som jeg ellers tror, bare kan finnes hos de vantro og aldri hos Guds barn, så hjelper all Kristi fortjeneste meg ikke, for det heter nå: Du har verken del eller lodd i dette Ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Ap. Gj. 8, 21.»

For å kunne bevare fred med Gud i en god samvittighet, er det altså nødvendig å vende samvittigheten til synden ved tanken på at Gud på grunn av Kristi forsoningsblod ikke tilregner oss den, selv slike synder, som en Peters og Davids fall, når vi bare ikke med fritt forsett styrter oss i slike åpenbare laster og lever i dem, for ellers nytter jo Kristi fortjeneste oss ikke, og vi faller inn under Peters forbannelse over trollkaren Simon. En trøsterik lærdom er dette ganske visst for - ja, for hvem? For et kjødelig og sikkert menneske og en hykler, som gjerne vil leve etter kjødet, og likevel har håp om Himmel og salighet. Som derfor har den dom at de har faret vill fra troen, idet de forkaster en god samvittighet, derimot vil en slik lærdom engste og bekymre en uerfaren, men redelig kristen, som fordi han har en øm samvittighet mot synden, skal høre inn under forbannelsen.

Så anfører han videre et vers fra Gal. 5, 24, som skal styrke denne oppfatning av Lovens bruk, men for å kunne få gjøre en slik anvendelse av dette vers, må han forandre selve skriftspråket, og det er svært alminnelig i hans skrifter å se mistydning av Skriften ved bare å ta begynnelsen eller slutten av et vers. Nå, han anfører verset slik: De, som hører Kristus til, korsfester kjødet med lyster og begjæringer. Med dette vil han si som så: «De korsfester kjødet, arbeider på å undertrykke lyster og begjæringer, men disse bryter likevel av og til ut i gjerninger; men den hellige apostel sier likevel at de hører Kristus til, og derfor må ikke samvittigheten la seg binde; for «når tankene først og sist står på oss selv, hva vi skulle være å gjøre, hvorved barnetilliten kveles, og Loven blir rent ut den regjerende makt i samvittigheten, da inntrer igjen det syndevesen og avmakt, som Loven virker,» osv.

Det nevnte vers lyder slik: Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med lystene og begjæringene. Paulus taler i dette kapittel om frihet fra Lovens åk, som består i det at man ikke lenger vandrer etter kjødet, men etter Ånden; derfor sier han i vers 18: Men dersom I drives av Ånden, er I ikke under loven. Så regner han opp kjødets gjerninger i v. 19 - 21, og sier: at de, som gjør slikt, skulle ikke arve Guds rike. Videre regner han opp Åndens frukter og sier, at mot slike er ikke Loven. Deretter sier han i v. 24: Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet, så det ikke lenger får bryte ut i gjørlige, åpenbare synder. Under gjenfødelsens prosess fikk syndevesenet avskjed, ikke bare noen synder (lyster og begjæringer), men alle vitterlige synder, lystene og begjæringene, som ble underkuet. Men den fortsatte korsfestelse taler apostelen om i vers 25, når han sier: Dersom vi lever i Ånden, da la oss også vandre i Ånden! For kjødets sans er død, men Åndens (sans) er liv og fred. Rom. 8, 6.

Det siterte vers fra Rom. 8, 15. Kp. 7, 4 - 6 og Gal. 5, 1, som taler om frihet fra Loven, er, som allerede sagt, ikke så å forstå at denne frihet skulle bestå i samvittighetsløshet og sikkerhet, så at en Kristen skulle være ubekymret, over sine feiltrinn og synder, men denne frihet består i det at vi på grunn av nåden i Kristus gjør godt med lyst og fører er smukt levnet, uten Lovens tvang. Derfor er denne frihet en åndelig frihet, som ikke tar bort Loven, men gir oss det som Loven krever, som er kjærlighet til Gud og nesten, vi er dermed fri for Lovens forbannelse og dom, og nå heter det om oss: I er ikke under loven, men under nåden. Rom. 6, 14. Derfor sier Paulus i Rom. 3, 31: Avskaffer vi da loven ved troen? Det være langt fra! Men vi stadfester loven.

Det er om denne materie samtlige 6 - 7 og 8 Kp. i Romerbrevet handler om, at ikke noe kjød kan bli rettferdiggjort, ved Lovens gjerninger, og når et naturlig og kjødelig menneske begynner på det så oppvekkes synden og blir mektig, og han gjør bare Lovens gjerninger med ulyst og hat, både til Gud og Hans Lov, fordi den krever mer enn Han kan holde, og fordi han helst ville leve etter sine lyster, men når Lovens forbedring og dom kommer hjerte og samvittighet så nær, at han blir forferdet for Guds vrede, så han bare ser død og fordømmelse for sine øyner, og sukker om nåde, da er det forbi med syndelysten, og hat til synden er nå kommet i stedet, som den nå vender ryggen, og nå kan nåden i Kristus mottas, hvorved han blir frikjent for Lovens forbannelse og dom. Derfor heter det: For jeg er ved loven avdød fra loven, for at jeg skal leve for Gud, Gal. 2, 19. Nå er den rette frihet fra Loven inntrådt, og hva skal den benyttes til? Er det til en anledning for kjødet? Nei, sier apostelen, men nå er vi løst og døde fra loven, under hvilken vi ble holdt (fanget), så vi skal tjene i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 6. Dette holder han frem med stort ettertrykk i Kp. 8 fra 1. til 14. vers, at dersom denne frihet skal bevares, så må vi speke vårt legeme, drepe våre syndige lyster, og tvinge våre lemmer, at de kunne være Ånden lydige, og ikke den syndige begjæring. For sier han: så er der da ingen fordømmelse for dem, som er i Kristus Jesus, som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. - For de som er etter kjødet, sanser det kjødelige; men de som er etter Ånden, (sanser) det åndelige. For kjødets sans er død, men Åndens (sans) er liv og fred. For kjødets sans er fiendskap imot Gud; for den er ikke Guds lov underdanig, ja, kan heller ikke være det. Men de som er i kjød, kan ikke tekkes Gud. - Derfor brødre, er vi ikke kjødet skyldig å leve etter kjødet; for dersom vi lever etter kjødet, skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, skal I leve.

2. del i neste nr.