Avsløring! Av
anti-Israel-mentaliteten i Kirken Teologien og
Israelsmisjonen. Del 2. 2. HAR KARMEL OG MISJONENE
FORSKJELLIGE GRUNNSYN? Som ung teolog med bevisst kall til å gjøre noe for
Israel meldte jeg meg en 4-5 ganger
hos Israelsmisjonen, men ble alltid avvist. Da visste jeg lite om misjonens
innstilling, men regnet med en felles kjærlighet til Israel. Jeg hadde vært i
Palestina alt i 1938 og tillot meg å
foreslå en norsk virksomhet der, men forsto snart at det ble oppfattet som
umodent svermeri. I misjonen fikk jeg høre at «et ulydig folk har ingen
løfter» og «Israel må omvende seg for å få sitt land igjen.» «Palestina er for
alltid oppgitt som løsning av jødespørsmålet,»
hevdet generalsekretæren. For å følge mitt prinsipp om å «fylle institusjonene»
og unngå splittelser banket jeg ennå på misjonens dør med de beste karakterer
og anbefalinger, men alltid forgjeves. Til sist tilbød jeg Først etter alt dette grunnet mine venner et eget
arbeid for Israel, som fra 1945 sto
fram som Karrnel-Instituttet. I 1941-42 under den tyske okkupasjonen
syklet jeg Norge rundt og talte Israels sak, inntil jeg måtte flykte til
Sverige og ble der til krigens slutt. Her lærte jeg mange jøder og
jødekristne bedre å kjenne og kunne nærmere utarbeide det grunnsyn, som
venner Senere forsto jeg bedre Guds ledelse i alt dette,
nemlig da jeg lærte israelsmisjonene både her og i utlandet nærmere å kjenne.
Det ble klart for meg at skulle jeg utføre mitt kall fra Gud i Israel, måtte
jeg nettopp ikke bli israelsmisjonær. Den svenske misjonsdirektøren møtte jeg
som «erkenazist» i flyktningenes favorittblad «Trots
Allt». Det var fordi han hadde prestert å skrive i
et blad i Stockholm, mens Norges jøder ble deportert langs svenskekysten til
Tysklands gasskamre: «Jødene er dømt til å stå i historiens store skammekrok,
og der skal de stå til de Jeg skammet meg over
at slike misjoner skulle representere kirken overfor Israel. Og enda
mere over mange døpte jøders inn- stilling til sitt folk og land. Det ble
klart for meg at døpte jøder må lære å elske sitt eget folk og Jesus Messias
mere enn kristenhetens ytre fordeler. Likeså at det er viktigere å bygge opp
ny tillit mellom de kristne og Israel enn å assimilere jøder med våre
kirkesamfunn bort fra sitt eget folk. Da staten Israel så uventet av mange kristne ble
opprettet i 1948, håpet vi at misjonene ville erkjenne sine gale
fortolkninger og feilgrep. Men det er aldri skjedd. Sionismen stemplet Karmel hadde da hatt fotfeste i landet alt siden 1946,
først i Jerusalem og siden i Haifa. I april 1949 begynte vi med sjømannskirke
i den tidligere tyske kirken, hvor jeg fikk ideen om Så har altså Karmel og
Israelsmisjonen forskjellig grunnsyn både når det gjelder metode og mål for
arbeidet i Israel.
Forts. n. nr. |
|