Haugianismen tid 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie – Del 24

 

I Gudbrandsdalen ble det på forskjellige steder ikke liten vekkelse, især fremkalt av Hauge, og flere av de nyvakte, som enten virket i hjembygden eller selv gikk ut i videre kretser som Guds Ords bekjennere. En av de mest kjente haugianere i Dalen var John Torgersen Blegen i Faaberg. Han ble født på gården Opsahl i Østre Gausdal 14. Juni 1775. Foreldrene var gårdsmann Torgeir Svendsen (1743 – 1792) og hustru Marit Johnsdatter. De omtales som ærbare og aktede folk, som satt i gode kår og var i den tid blant dem «som held ved Boka». Sine barn gav de en omsorgsfull oppdragelse. Hver søndag og ellers også om hverdagene pleide de å kalle barneflokken og de øvrige husets folk om seg, hvoretter man sang en salme og leste en preken eller et stykke av en eller annen oppbyggelsesbok. Men John pleide senere å si: «Jeg syntes ofte, det ble langt og kjedelig, da mitt sinn stod til alt annet enn å sitte stille så lenge og høre Guds Ord.»

Etter å ha fått den høyst tarvelige (enkle) undervisning, som omgangsskole på landet den gang kunne byde, ble han konfirmert og vokste opp til en kvikk og håpefull yngling, som vel var ærbar utvortes, men likevel ikke hadde mottatt særlig dybde og varige inntrykk av sannheten hverken i skolen eller hjemmet.

Han hadde fra barndommen et livlig og mildt sinn, og i ungdomsårene da innbilningskraften er mest levende, begynte han å tenke på fremtiden, og at han ikke om så lenge ville bli utskreven til jeger eller dragon, som det het den gang. Da dette siste uten tvil måtte skje, hadde han lyst til å bli noe mer enn vanlig soldat. Han søkte derfor sine militære foresatte om å måtte komme inn på underoffiserskolen. Dette ble innvilget. Han gjorde seg ferdig og dro av sted til Fredrikstad, hvor han skulle bli utdannet etter sitt ønske. Han kom inn på skolen, og alt gikk godt og vel i uker og måneder, da han var et ungt mannskap med «ordentlighet og anlegg.»

Dette var i 1798, altså et par år etter at Hauge hadde begynt sin legmanns-virksomhet. Fredrikstad fikk også besøk av ham, og der ble vakt et nytt åndelig liv hos en del folk i byen og omegnen ved hans alvorlige og hjertegripende foredrag. Den unge soldat fikk nyss om disse samlinger, og da tiden om kvelden ble lang for ham, og han ikke forsømte noe ved det, gikk han også av sted for å se og høre. Men hvor forundret ble han ikke, da han blant disse såkalte «svermere» bare hørte den samme sannhet til salighet, som han kjente så vel fra Pontoppidans Forklaring og andaktene i sin fars hus. Likevel trådde Ordet ham her i møte med en særegen kraft og varme og grep ham som aldri før. Det gikk nå med klarhet og styrke opp for ham, at hans tidligere liv, kristelig sett, hadde vært forspilt, og at hans åndelige sorgløshet måtte ha en ende, samt at der måtte et annet alvor til, hvis han ville være en kristen og bli lykkelig på jorden og salig i Himmelen.

Etter at oppbyggelses-sammenkomsten var slutt gikk han med en urolig samvittighet og et opprørt sinn hjem til sitt losji. Hans foresatte og kamerater ante likevel ikke hva som gjærte i den unge manns indre. Visstnok var han litt annerledes i sin fremferd enn før, men da ingen kjente til at han hadde hørt på Hauge, og da han fortsatt var ordentlig, flink og påpasselig som før, var det naturligvis ikke noe å si om hans stillferdige vesen.

En tid etter ble der igjen samling, og lysten til å overvære den var nå langt større enn før, derfor listet han seg av sted. Denne gang ble man oppmerksom på at han var borte, og etter noen overveielse fikk man anelse om hvor han var. En underoffiser med militær vakt ble sendt til det sted hvor oppbyggelsen ble holdt. De trengte seg frem gjennom folkehopen, grep den unge soldat og satte ham i vaktarrest. Den neste morgen ble han kalt frem for kapteinen, som gav ham dyktig med skjenn og truet med at dersom han oftere gikk på slike møter, skulle han få annet å føle. Det kan lettere tenkes enn beskrives, hva en slik adferd måtte virke og hvilken opprørt sinnsstemning en oppvakt sjel måtte komme i ved en slik behandling. Den unge mann har senere fortalt, at han tenkte med seg selv slik: «Mine kamerater går om kvelden til kroen, hvor de sitter og spiller kort og svirer til langt på natt og får ikke høre et ondt ord, når de nokså sjuskete kommer på skolen om morgenen. Men jeg, som har fattet det forsett å bli og leve som en sann kristen, får høre skjenn og ha trusler. Hadde jeg levd som de, var jeg bitt spart for slike forhånelser. Men lenge nok deltok jeg i slikt, jeg vil vende om, Gud hjelpe meg!» 

Han var enda mer enn før punktlig, ordentlig og lydig mot sine overordnede i alt som angikk militærtjenesten, men for å finne åndelig næring, drogs han med en nesten uimotståelig makt mot de vakte og deres forsamlinger. Å be om lov til å besøke disse, visste han altfor vel ikke nyttet, og da han trodde at man i dette stykke burde adlyde Gud mer enn menneskene, drev hans sjelehunger ham av sted for å tale med trosbrødre og høre Guds livsalige Ord. Så snart vedkommende merket at han var borte, sendte han et par menn til samlingsstedet. De grep ham med stor støy midt under oppbyggelsen og førte ham tilbake til Kapteinen, som i raseri og under stygge eder og forbannelser skjelte ham ut det verste han kunne, samt sendte bud etter militærlegen, som skulle kurere den nyvakte, som de påstod var syk. Til dette svarte denne: «Jeg er ikke det aller ringeste syk! Har jeg forbrutt meg i noen måte mot de militære eller borgerlige lover, så ber jeg at der må bli holdt forhør og satt krigsrett over meg som over andre «forbrytere». Over dette ble de enda mer forbitret og sa: «Du er virkelig syk.» Nå bød legens assistent at han skulle lage et brekkmiddel. Da det var ferdig, befalte man at John skulle ta det inn, men denne våget enda å si: «Jeg er ikke syk, det ser dere vel.» Legen stod på sitt, og Kapteinen bante og truet med dradd sabel, at han skulle ta inn medisinen «for å brekke opp igjen den Helligånd».

Her ble den unge gutt rett satt på en hard prøve. Han visste ikke hva disse rasende mennesker kunne finne på å gi ham. «Men som jeg stod der,» fortalte han senere, «kom de Ord for meg: «Om de drikker noen gift, skal det ikke skade dem,» og i troen på dette Ord tok jeg pulveret inn. Snart begynte jeg å brekke meg, så det knaket, og jeg ble så ren innvortes som aldri før.» Deretter ble han på Kapteinens befaling satt i krumstokken i 24 timer. Dette var en svært hard straff. Den mann som ble satt til å våke over ham, løsnet imidlertid båndene litt en stund midt på natten, da han syntes livet var nær ved å slukkes ut. Dagen etter leverte John inn en ansøkning til høye vedkommende, som vesentlig lød slik: «Dersom jeg ikke kan få frihet til å leve i overensstemmende med min tro og barnelærdom, må jeg be meg overflyttet til et annet regimente.» Kort tid etter fikk han beskjed om at han var utslettet av rullen og hadde å forføye seg hjem. Dette gjord han, og der ble, merkelig nok, aldri siden spurt etter ham av den militære øvrighet.

                                                                                                          Forts. n. nr.