Haugianismen tid 1796 – 1850 Fra Heggtveits
Kirkehistorie – Del 24 I Gudbrandsdalen ble det på forskjellige steder ikke liten
vekkelse, især fremkalt av Hauge, og flere av de nyvakte,
som enten virket i hjembygden eller selv gikk ut i videre kretser som Guds
Ords bekjennere. En av de mest kjente haugianere i Dalen var John Torgersen
Blegen i Faaberg. Han ble født på gården Opsahl i Østre Gausdal 14. Juni
1775. Foreldrene var gårdsmann Torgeir Svendsen (1743 – 1792) og hustru Marit
Johnsdatter. De omtales som ærbare og aktede folk, som satt i gode kår og var
i den tid blant dem «som held ved Boka». Sine barn gav de en omsorgsfull
oppdragelse. Hver søndag og ellers også om hverdagene pleide de å kalle
barneflokken og de øvrige husets folk om seg, hvoretter man sang en salme og
leste en preken eller et stykke av en eller annen oppbyggelsesbok. Men John
pleide senere å si: «Jeg syntes ofte, det ble langt og kjedelig, da mitt sinn
stod til alt annet enn å sitte stille så lenge og høre Guds Ord.» Etter å ha fått den høyst tarvelige (enkle) undervisning, som
omgangsskole på landet den gang kunne byde, ble han konfirmert og vokste opp
til en kvikk og håpefull yngling, som vel var ærbar utvortes, men likevel
ikke hadde mottatt særlig dybde og varige inntrykk av sannheten hverken i
skolen eller hjemmet. Han hadde fra barndommen et livlig og mildt sinn, og i
ungdomsårene da innbilningskraften er mest levende, begynte han å tenke på
fremtiden, og at han ikke om så lenge ville bli utskreven til jeger eller
dragon, som det het den gang. Da dette siste uten tvil måtte skje, hadde han
lyst til å bli noe mer enn vanlig soldat. Han søkte derfor sine militære
foresatte om å måtte komme inn på underoffiserskolen. Dette ble innvilget.
Han gjorde seg ferdig og dro av sted til Fredrikstad, hvor han skulle bli
utdannet etter sitt ønske. Han kom inn på skolen, og alt gikk godt og vel i
uker og måneder, da han var et ungt mannskap med «ordentlighet og anlegg.» Dette var i 1798, altså et par år etter at Hauge hadde begynt
sin legmanns-virksomhet. Fredrikstad fikk også besøk av ham, og der ble vakt
et nytt åndelig liv hos en del folk i byen og omegnen ved hans alvorlige og
hjertegripende foredrag. Den unge soldat fikk nyss om disse samlinger, og da
tiden om kvelden ble lang for ham, og han ikke forsømte noe ved det, gikk han
også av sted for å se og høre. Men hvor forundret ble han ikke, da han blant
disse såkalte «svermere» bare hørte den samme sannhet til salighet, som han
kjente så vel fra Pontoppidans Forklaring og andaktene i sin fars hus.
Likevel trådde Ordet ham her i møte med en særegen kraft og varme og grep ham
som aldri før. Det gikk nå med klarhet og styrke opp for ham, at hans
tidligere liv, kristelig sett, hadde vært forspilt, og at hans åndelige
sorgløshet måtte ha en ende, samt at der måtte et annet alvor til, hvis han
ville være en kristen og bli lykkelig på jorden og salig i Himmelen. Etter at oppbyggelses-sammenkomsten var slutt gikk han med en
urolig samvittighet og et opprørt sinn hjem til sitt losji. Hans foresatte og
kamerater ante likevel ikke hva som gjærte i den unge manns indre. Visstnok
var han litt annerledes i sin fremferd enn før, men da ingen kjente til at
han hadde hørt på Hauge, og da han fortsatt var ordentlig, flink og
påpasselig som før, var det naturligvis ikke noe å si om hans stillferdige
vesen. En tid etter ble der igjen samling, og lysten til å overvære den
var nå langt større enn før, derfor listet han seg av sted. Denne gang ble
man oppmerksom på at han var borte, og etter noen overveielse fikk man anelse
om hvor han var. En underoffiser med militær vakt ble sendt til det sted hvor
oppbyggelsen ble holdt. De trengte seg frem gjennom folkehopen, grep den unge
soldat og satte ham i vaktarrest. Den neste morgen ble han kalt frem for
kapteinen, som gav ham dyktig med skjenn og truet med at dersom han oftere
gikk på slike møter, skulle han få annet å føle. Det kan lettere tenkes enn
beskrives, hva en slik adferd måtte virke og hvilken opprørt sinnsstemning en
oppvakt sjel måtte komme i ved en slik behandling. Den unge mann har senere
fortalt, at han tenkte med seg selv slik: «Mine kamerater går om kvelden til
kroen, hvor de sitter og spiller kort og svirer til langt på natt og får ikke
høre et ondt ord, når de nokså sjuskete kommer på skolen om morgenen. Men
jeg, som har fattet det forsett å bli og leve som en sann kristen, får høre
skjenn og ha trusler. Hadde jeg levd som de, var jeg bitt spart for slike
forhånelser. Men lenge nok deltok jeg i slikt, jeg vil vende om, Gud hjelpe
meg!» Han var enda mer enn før punktlig, ordentlig og lydig mot sine
overordnede i alt som angikk militærtjenesten, men for å finne åndelig
næring, drogs han med en nesten uimotståelig makt mot de vakte og deres
forsamlinger. Å be om lov til å besøke disse, visste han altfor vel ikke
nyttet, og da han trodde at man i dette stykke burde adlyde Gud mer enn
menneskene, drev hans sjelehunger ham av sted for å tale med trosbrødre og
høre Guds livsalige Ord. Så snart vedkommende merket at han var borte, sendte
han et par menn til samlingsstedet. De grep ham med stor støy midt under
oppbyggelsen og førte ham tilbake til Kapteinen, som i raseri og under stygge
eder og forbannelser skjelte ham ut det verste han kunne, samt sendte bud
etter militærlegen, som skulle kurere den nyvakte,
som de påstod var syk. Til dette svarte denne: «Jeg er ikke det aller ringeste
syk! Har jeg forbrutt meg i noen måte mot de militære eller borgerlige lover,
så ber jeg at der må bli holdt forhør og satt krigsrett over meg som over
andre «forbrytere». Over dette ble de enda mer forbitret og sa: «Du er
virkelig syk.» Nå bød legens assistent at han skulle lage et brekkmiddel. Da
det var ferdig, befalte man at John skulle ta det inn, men denne våget enda å
si: «Jeg er ikke syk, det ser dere vel.» Legen stod på sitt, og Kapteinen
bante og truet med dradd sabel, at han skulle ta inn medisinen «for å brekke
opp igjen den Helligånd». Her ble den unge gutt rett satt på en hard prøve. Han visste
ikke hva disse rasende mennesker kunne finne på å gi ham. «Men som jeg stod
der,» fortalte han senere, «kom de Ord for meg: «Om de drikker noen gift, skal
det ikke skade dem,» og i troen på dette Ord tok jeg pulveret inn. Snart
begynte jeg å brekke meg, så det knaket, og jeg ble så ren innvortes som
aldri før.» Deretter ble han på Kapteinens befaling satt i krumstokken i 24
timer. Dette var en svært hard straff. Den mann som ble satt til å våke over
ham, løsnet imidlertid båndene litt en stund midt på natten, da han syntes
livet var nær ved å slukkes ut. Dagen etter leverte John inn en ansøkning til
høye vedkommende, som vesentlig lød slik: «Dersom jeg ikke kan få frihet til
å leve i overensstemmende med min tro og barnelærdom, må jeg be meg
overflyttet til et annet regimente.» Kort tid etter fikk han beskjed om at
han var utslettet av rullen og hadde å forføye seg hjem. Dette gjord han, og
der ble, merkelig nok, aldri siden spurt etter ham av den militære øvrighet.
Forts. n. nr. |
|