Avsløring av Anti-israel-mentaliteten

3. «STOR ER EFESERNES DIANA!»

Fordi Karmels tanker rører ved grunnlaget for israelsmisjonenes berettigelse, er det blitt «ikke lite oppstyr om Guds vei», Ap. Gj. 19, 23, så situasjonen fra Diana-templet i Efesus nå på en viss måte gjentar seg. Organisasjons-niddet (nid = hat. Red. anm.) begynte tidlig med kritikk av meg «som beitet på Israelsmisjonens marker». Det førte også til ryktemakeri og smedeskrifter, som etter en norsk prests uttalelser var så skitne at han ikke ville ta i dem med ildtang! Men angrep og mistenkelig-gjørelse av min person er jeg tykkhudet nok til ikke å ta så høytidelig, så meget mere som jeg vet meg kalt til tjenesten av høyere instanser enn misjonsstyrer og generalsekretærer. Derimot forarger det meg å stadig være vitne til hvorledes kristne ledere ofte fører godtfolk bak lyset og misbruker kristenfolkets tillit til å motarbeide det som fromme givere ofrer for.

Eksempler: Hvorfor forteller man ikke de bedende israelsvenner at de jødekristne ønsker misjonene ut av landet? Hvorfor mistenkeliggjør man Karmel som en blott og bar politisk
bevegelse fordi vi som kristne viser ansvar for den politiske urett Israel får lide? Den som vil Israels vel, kan ikke unngå å sysle med politikk og søke folkets rettferdighet også der, for Israel
lever stadig i verdenspolitikkens sentrum. Snarere kunne kirken bebreides for sin mangel på ansvarskjensle her - i tillegg til den vanlige religiøse og sosiale anti-semittisme! Burde ikke
også de troende få vite at det ikke så meget er hat mot Jesus og evangeliet, som skremmer jødene nå, men derimot misjonenes og døpte jøders anti-israel-mentalitet? En kjent kulturjøde i
Jerusalem uttalte nylig: «Vårt folk glemmer ikke så lett at de fleste jødekristne flyktet fra Israel på fiendens krigsskip, da vi trengte hver mann under det arabiske angrepet i 1948. I England
propagerte de videre om det «antikristelige» Israel, mens sannheten var at ingen i Israel ble forfulgt for sin tros skyld. De jødekristne, som ble i landet og deltok i frihetskrigen, nyter både
respekt og tillit. Men til misjonene, som organiserte flukten, vil jeg si: «Gi oss kjærlighet uten betingelser! Naivitet og taktløshet fører ikke fram!»

Når Karmel har gjort oppmerksom på slike betydningsfulle kjensgjerninger, som naturligvis alle Israels venner bør kjenne og innrette sin bønn etter, da klager israelsmisjonen over at vi
motarbeider både den og kirken og «sviker evangeliet». Vi tror at det er meget bedre åpent å erkjenne feilgrepene fra kristen side enn å nekte og skjule det. Men israelsmisjonen reagerer

omtrent som sølvsmeden Demetrius i Efesus: «Det er fare for at denne vår håndtering kommer i vanrykte. Får dette fortsette, kan både den teologiske grunn under vårt arbeid svikte og hele
organisasjonsapparatet få lide! Hva da med våre mange sekretærer og misjonærer i inn- og utland? Nei, her er det på tide å rope: Stor er kirkenes israelsmisjon, stor er kirkenes israelsmi-
sjon, ja, egentlig det eneste saliggjørende for Israel. Extra ecclesiam nulla salus - vår dåp, vår konfesjon, vår praksis må følges. Alt annet er av det onde! De jødekristne er umodne barn.
De må bli som oss, følge oss og våre ordninger: Ellers kan vi slett ikke anerkjenne dem som kristne. Og de kan slett ikke stå på egne ben. Vi må lede og lære dem!» Sannheten er det

motsatte: De messianske jøder tar klarere avstand fra modernismen og vantroen i kirke og teologi og ville nok klare seg bedre både praktisk og teoretisk uten misjonenes selvbevisste kontroll. De synes heller å følge verdenskirkerådenes utglidning.

Menneskelig sett er den store kirkenes israelmisjon som en elefant mot Karmel som en liten mygg. Men elefanter liker som kjent ikke mygg og fluer. Karmelmyggen var der allerede da ele-
fanten slo seg ned 300 meter fra den i Haifa i 1950. Like fra første stund begjærte elefanten sin nestes hus for å fri seg en gang for alle fra plageånden. Forsøket var listig planlagt med en
av de store kirkelige verdensforbund som instrument, og kampen ble hard. Personlig ble jeg beskyldt for dobbeltmord og truet med politi gang på gang. Det ble Israel som reddet meg fra
kristne myndigheters raseri. Den som vil vite hvordan det hele foregikk, bør lese Karmel nr. 4-1954. En dramatisk, men lite ærefull del av kirkens historie i det Hellige Land. Resultat:

Karmel er stadig i Haifa, uønsket av Israelmisjonen og visse kirkelige øvrigheter, men elsket av Israel!

Så langt gikk organisasjonsnidet at man fikk ledende kristne i Norge med på å prøve å overtale eller lokke meg til frivillig å gå ut av kirken i Haifa og gi opp vårt arbeid for Israel. Så ville man til gjengjeld fra høyeste hold anbefale vårt gode sjømannsarbeid. Men når det gjelder Israel, utfører Israelsmisjonen alt til faget henhørende!

Her fikk jeg sannelig se hvor stor efesernes Diana var! Men ikke stor nok til å knuse en manns kall fra Gud, selv om jeg må si at israelsmisjonen har gjort hva de kan for å ta motet fra meg
i mange vanskelige situasjoner. Pinlig og sjokkerende var det likevel å få høre det fra en av Israels øverste embetsmenn, som er bedre kjent bak kulissene enn meg: «Du har egentlig bare en fiende her i landet: Israelsmisjonens mann i Haifa!» -.

Forts. n. nr.