Hans Nielsen Hauges, reiser, viktige Hendelser

og tildragelser – Religionsbegreper

Fortsettelse av tredje del.

Da nå Gud så høytidelig har erklært at Han ikke vil noen synders død, men vil at han skal omvende seg og leve, Esek. 33, ja at alle skulle bli salige og komme til sannhets erkjennelse, 1 Tim. 2, 4. Så ser vi at Kristus så vel som Hans forløper Johannes døperen har aller først preket omvendelse og bot, som det første betingelsespunkt i den Nye Pakt, som Gud ville opprette med menneskeslekten, Jer. 32, 31; Heb. 8, 8 – 9. Av dette, så vel som av erfarenhet hos åndeligsinnede mennesker, er det klart, at der først må foregå en forandring i menneskets innerste før enn han kan bli skikket til Guds Rike eller forstå de ting som hører Guds Ånd til, 1 Kor. 2, 14. Derfor har Johannes, som den av Evangelistene som skrev sist, og etter de fleste lærdes mening, mulig har sett de andres Evangeliske skrifter, ikke villet kopiere av så nøyaktig de andre, men straks henvendt seg i sin fortelling, til Jesu lære ved Hans samtale med Nikodemus om denne høyst nødvendige og viktige forandring, som her kalles den nye fødsel eller igjenfødelsen, da ingen kan se Guds Rike uten ved den, Joh. 3, 5. Mat. 18, 3. Dette kan og må skje her i tiden, så fremt man ikke vil bli evig utelukket fra denne herlige og salige tilstand, det er i Skriften likeså klart bevist. Es. 55,6; Luk. 13; Mat. 22 og 25. Kp. Med flere steder.

Sinnet kan bare forandres her i tiden, sjelen motta eller innplantes en annen attrå (hunger). Nemlig kjærlighet til Gud, lyst til å holde Hans Bud og derved foredles, dannes og beredes til det store og salige mål, Skaperen hadde bestemt dem til. Derfor har Frelseren føyet de to setninger sammen: Omvend eder, og: Tro Evangeliet, med dette gir Han til kjenne at likeså nødvendig som det på den ene side er, at mennesket først rett kommer til å føle sin elendige synde-tilstand, som gjorde skilsmisse mellom dem og Gud, Es. 59, 2, og ved dette fullkomment innse deres behov til en Forsoner og fatte hjertelig avsky til sitt villfarende synde-liv. Likeså nødvendig er det på den andre side å fatte tro til at Gud er redebon (klar) til igjen å oppta de som vender tilbake, i sin nye pakt, som det mange steder finnes herlige løfter om, Es. 1, 16 – 18; Jer. 29, 13; Luk. 15; Ap. Gj. 17, 30.

Dette var det glade budskap, det Evangelium, Han var salvet av sin Faders Ånd og sendt til de fattige for å forkynne. Når vår ånd føler seg fattig og har vendt sitt begjær fra verden. Når vårt hjerte er sønderknust, og vi kjenner at vi er fanget i lastens lenker. Når vi føler våre åndelige øyner er blinde, og ikke ser hverken vår egen elendighet eller Herrens frelse: Da vil Han åpne øynene, så vi kommer til å se så vel det ene som det andre, og ved sin gudommelige nåde ikke bare forkynne oss Guds barmhjertighet og tilgivelse for de begåtte synder, men Han vil og gi oss kraft til å overvinne syndens begjær, så den ikke skal herske over oss, Rom. 6, 14. Ved dette blir de, som tidligere var plaget (engstet) av synden, frie. For Sønnen frigjør dem, derfor er de nå rettelig frie og har løfte om å bli i Huset evinnelig. Joh. 8, 35 – 36.

Skrifter så vel som lærere, som handler og skriver mye om troen og opphøyer den som det viktigste hovedpunkt i kristendommens lære, men ganske lite eller ikke berører hverken den høyst viktige forandring, som bør gå for den rette tro, eller den nye lydighet, som hos enhver sann kristen er en u-atskillig følge av den levende tro. De er blinde ledere som gjør Himmelens vei bred og lett, og bedrar sjelene ved det at de trøster folket midt i ulykker, preker fred og dømmer sjeler tikl livet, som ikke skulle leve. Esek. 13.

Sant er det å tro den sannhet, at der er en allmektig Gud, som har skapt og frembrakt alle ting og ennå oppholder dem, at Han ved sin Sønn vil igjen forlike den faldne menneskeslekt med seg selv, og ved sin Hellige Ånd styrke ethvert lydig menneske til en rettskaffen vandel etter vår barnelæres symbolske bekjennelse. Denne tro må mennesket nødvendig vis ha forut, før han kan komme til noen omvendelse eller sinnsforandring. For da de ikke kan tro på den, som de ikke har hørt om, eller påkalle den som de ikke trodde på, Rom. 10, 14. Så hviler det på dem, som vil komme frem til Gud, å tro, Han er og vil være deres belønner, som oppsøker Ham, Heb. 11, 6. Men denne tro er ennå ikke noe videre enn en vitenskap og hjerne-tro: Den har hverken kraft til å forandre mitt hjerte eller gi meg seier over synden og verden. Tvert imot fører den mange tusen mennesker i sikkerhet ved dette, at de blir stående hos og trøster seg ved denne bekjennelses- og hjerne-tro, velsigner seg i sitt hjerte og sier, det skal gå meg vel, selv om de vandrer i sitt hjertes stivhet, 5 Mos. 29, 19. For slikt: Herre! Herre! Hjelper ikke, Mat. 7, 21 og 25, 11. Men de, som ved en slik tro priser folket salige, de forfører det, og de, som blir prist salige, de slukes opp, Es. 9, 16

Forts. n. nr.