Brev til Tollef Aaraas, 13. okt. 1918

Smeholmen den 13. okt. 1918.

Kjære søsken og sørgende venner i Herren, Tollef og Tora Aaraas.

I vår herres Jesu navn!

Jeg har lenge tenkt å skrive til dere og fått hørt fra dere igjen. Men alltid har det vært utsatt og atter utsatt på den grunn at jeg ikke har vært bekvemt å skrive. Men kan ikke nektes at det er vel få dager siden vi sist skiltes ad uten jeg har tenkt på dere og ikke minst da de har måttet forlate deres kjære sønn Svenung. Jeg har fulgt med for å høre både fra søsken i Skien og deres brev til Dale, så at alt har jeg fått vite og det kan ikke nektes at både sorg og glede har vært i mitt hjerte.

For mitt vedkommende så har jeg helsen til legemet hver dag. Men min kone som er svak og lider av Asma sykdom, fikk Spanskesyken i sommer straks jeg kom tilbake fra møtet (i Oslo) så jeg fikk ikke følge med Ole Løkke alle steder. Jeg ventet på hver dag å ta avskjed med henne, etter di at hun hadde svake nerver til å bære noen sykdom. Men mine tanker er ikke Herrens. Når jeg tenker på deres sønn som var sterk av legemet og måtte følge med.

Men du kan tro jeg kom inn i en alvorlig skole som jeg nok aldri måtte glemme, jeg fikk beholde henne igjen som jeg neppe ventet. Hun er kommet på fote igjen. Men er svakelig. Vi gjorde da en tur til Marøen som jeg tok henne med, der var vi over 14 dager, da hadde vi det godt og søster til Siri, Oline Tåsøen som fulgte med dere sist når de var på Marøen, var også med oss en stund. Hun hadde også mistet sin eneste datter på grunn av tæring, så hun var i sorgens dal.

På Marøen utrettet jeg litt arbeide til Knut. Jeg tok pannene av huset og la skiferstein på igjen og murte 2 loddpiper. Når jeg kom tilbake måtte jeg reise sør til Olai Kalve, da han bygger hus og jeg har vært her i 3 uker. Jeg har da fått besøkt Dale og Engesund og i dag venter vi Dale hertil. Vi får leve alle mot det samme. Her hos Olai har barna vært syke av kikhoste.

Så nå har de fått hørt litt av tiden av mitt liv. Alle venner, er så vidt jeg vet, er med det samme. Salamon i Vik som var på møtet sammen med oss i forrige sommer, er gått inn i sitt ventekammer, graven! Jeg tror om ham at han måtte være en av de 99 som ikke for vill. Jeg har et levende håp om hans evige vel. Han lenges etter å sette foten på Stadens egen grunn, som Brorson synger om, «Når vann av floden», disse var hans siste ord! Så det tynnes i rekkene av dem som frykter Gud og Hans Buds veier. Gud give meg og enhver av oss for Jesu skyld å samles med Frelseren, alle engler, alle martyrer, alle fedre, alle kjære, kjente å lovsynge Hans navn. Halleluja, Amen!

Jeg håper at de tilgir min sendrektighet, at jeg ikke har skrevet før, at de ikke gjengjelder meg dette og ikke skriver tilbake snart og forteller meg litt av livet. Jeg tenker på dere da jeg hørte at de hadde mistet Svenung. Om jeg hadde vært i nærheten ville jeg gjerne rakt dere min legemlige hånd. Jeg syntes på deres gamle dager at det var en hard prøve, siden vi er ikke bare ånd, men kjød og det vil ikke takke Gud for i oss bor det intet godt. Men jeg glemmer aldri det Guds Ord som de talte over den siste tur de var hos oss, det var over de tre søsken: Marta, Maria og Lasarus, og dette kom også min sjel til gode i sommers under min kones sykdom. Marta gikk etter Frelseren med bud om at: Herre den du elsker er syk. Han som var Gud og visste allting fulgte ikke med henne i hennes nød, men kom siden, etter at han var død. Det ser ut (som) de måtte uttømme korset og tornenes skål for å komme nærmere til troen på Ham, det kan vi forstå av samtalen med Marta. Således tenkte jeg og på dere at de også måtte drikke korset og tornenes skål for å sette mer pris på all Guds nåde, både timelig og evig.

Men lovet være Gud for sin omsorg med oss, så at likesom Marta og Maria fikk se Hans makt, således fikk også de se Guds makt da Gud fikk oppvekke Svenung til et åndelig liv av Hans Ord og bekjennelse. Nå venter Han på oss at vi skal komme hjem, og jeg tenkte minst på at han skulle gå foran meg ut av tiden, da han kjørte meg fra kaien. Men jeg har skilt med mange her i tiden, hva som gjorde at jeg ble igjen vet jeg ikke. Men det vet jeg at jeg skulle bære rettferdighet og troens frukter, Gud til ære og pris.

Så får jeg til å slutte. Men jeg føler en lengsel om å se dere ennå igjen, dette er vel en dråpe av den sabbatshvile som alle i fullkommenhet skal love Gud, å kanskje denne lengsel sier mer og mer å få foten på Stadens egen grunn! Da skal vi få glemme at solen har oss brent, alle de troende, alle de kamper, alle de fristelser, alle de tillokkelser skal høres opp, så vet vår Gud derfor.

Så hils Halvor deres sønn, alle som kjenner meg. Hilses fra dette ringe støv om at stride mandig! Så hilses de fra min kone, Olai Kalve og Johanna!

Vær ikke lenge før jeg får høre fra dere igjen, jeg venter.

Ole H. Hammersland.|