Hans Nilsen Hauges, reiser, viktige hendelser

og tildragelser – Religionsbegreper

Fortsettelsen av tredje del (3).

Annerledes forholder det seg med den tro, som skjenkes ved igjenfødelsen: Denne Guds gave, som fatter Kristus, og i Ham rettferdighet av idel nåde, Ef. 2, 7 – 8, denne forandrer og renser vårt hjerte, Ap. Gj. 15, 9. Den virker i hjertet nytt hat til det onde og ny kjærlighet til Gud og alt hva Ham behager. Den gir seier over synden, Rom. 6, 14. Den overvinner verden, 1 Joh. 5, 4. Ved den kan vi tilegne oss Kristus som eiendom, som Den der er gjort oss av Gud til rettferdighet, helliggjørelse og gjenløsning, 1 Kor. 1, 30. I hvilken vi og blir når vi tror således, beseglet med forjettelsens (løftes) Den Hellige Ånd, som er pant på vår arv, Ef. 1, 13 – 14. Denne Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og den som slik er rettferdiggjort ved sin tro skal leve ved den, Joh. 3, 36; Rom. 1, 17, såfremt han av denne tro viser de rette levende frukter, som det skal tales mer om siden, og blir i den bestandig til sin død. For om noen unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham, sier Gud i Skriften, Heb. 10, 38. Men den som blir bestandig inntil enden, han skal bli salig, Mat. 24, 13

Denne tro er min aller viktigste hovedsak, har vært og er min beste trøst i all min trengsel. For den fred, Kristus lovet sine, Joh. 14, 27 og 16, 33. Jeg gir dere ikke den som verden gir, var Hans ord. For deres fred er syndefred og syndefrihet, som før er omtalt. Men Kristi tro og Kristi fred bevarer våre hjerter fra verdens forførelser, frir oss fra syndens herredømme, Lovens forbannelse og Lovens straff, men NB! aldri fra Lovens lydighet. I skal ikke mene at jeg er kommet for å oppløse loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppløse, men for å oppfylle. Mat. 5, 17. Avskaffer vi da Loven på grunn av troen? Det være langt fra, men vi stadfester Loven, Rom. 3, 31.

Det er også et kort innhold av mitt enfoldige begrep om den sanne og saliggjørende tro. De øvrige lærdommer i Skriften, for så vidt de ikke kunne hentydes på samme gjenstand, inneholder forskrifter om et kristelig levnet, om den sanne tros kjennetegn og frukter. At disse frukter eller gode gjerninger må stå i forbindelse med troen, det stadfester og viser hele Skriften gjennom, når vi bare ikke etter Antikristens ånds skikk vil enten forstå den, eller ta det ene ord fra det andre. At det første er galskap, dårskap og skam blir vist oss mange steder, hovedsakelig Jer. 8, 9: De hadde forkastet Jehovas Ord, hva for visdom skulle de ha. Over de siste er likeledes avsagt en gyselig dom i Åp. 22, 18 – 19. Men når vi i troens enfoldighet og Guds Ånds opplysning søker å kjenne Skriften i hele dens omfang eller sammenheng, og især Kristi lærdoms rette mening, så vil vi stadig finne at Han vel priser troen som en ting, som vi forsikres om salighet ved, som også her er vist. Men at Han likeså ofte, ja langt oftere, henviser menneskene til å bevise sin tro i gjerning: «Synd ikke mer!» «Gå du hen å gjør likeså.» «Gjør det så skal du leve», med flere slike setninger. Men Han var ikke fornøyd med utvortes gode gjerninger alene: Fremfor alt driver Han på hjertets renhet og rettskaffenhet, hvor det da som av en ren kilde flyter rette og rene gjerninger til Guds ære og vår nestes nytte.

Tallrike anvisninger til dette finner vi i Hans Bergpreken, hvor Han ikke bare driver på ren lærdom og gode gjerninger, men også på hjertets oppriktighet. Han viser Lovens åndelige forstand, og at hos Gud er viljen antatt i gjerningens sted. At den, som bare har sett på en kvinne med ondt begjær og ublu lyst, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. At hat mot vår bror er mord, og at vi for usømmelige, hissige ord blir skyldig i helvetes ild, samt at vi på Dommens Dag skulle gjøre regnskap for ethvert unyttig ord som vi har talt. At vår tale skal være ja og nei og ingen sverging eller banning, ikke hevne oss på vår fiende, men derimot elske dem og be godt for dem, som overfaller oss og forfølger oss, at vi skulle være villige til forlik, og at det måtte skje mens vi er på veien eller her i tiden.

Han sier også at vi skulle gi og være barmhjertige imot våre medmennesker, og derved ligne vår himmelske Fader, hvis barn vi skulle være. Men at vi hverken skulle gjøre denne eller noen annen god gjerning for å bli ansett av menneskene, ikke engang vår gudsdyrkelse. Ikke samle eiendom på Jorden, og glemme det evige. Ikke være ustadige i vår gudstjeneste og tjene både Gud og det jordiske. Ikke heller la våre hjerter bli overveldet av bekymringer for det nærværende liv, men la vår fremste omsorg være for Guds Rike, at det kunne opprettes iblant oss og i oss.

Ikke dømme våre brødre eller med strenghet se på flisen i hans øye eller hans feil og glemme oss selv, men først rette våre egne feil og deretter andres, med omhyggelig mildhet. Vi skulle ikke ubetenksomt kaste Guds Ord iblant spottere, vi skulle ha tro og tillit til Gud, og i denne tilbe Ham. Han sier oss til slutt at veien til livet er trang, og tilskynder med all flid å trenge oss inn gjennom den trange port til dette. Advarer oss for falske lærere, og sier oss kjennetegnene på de sanne og falske, nemlig: Fruktene eller deres levnet. Overbeviser om at en god bekjennelse, eller: Herre, Herre, heller ikke hjelper oss, når vi ikke av hjertet og krefter gjør Guds vilje.

Han slutter sin Bergpreken med en lignelse om en vis og dårlig mann, som begge bygde hus, den første grov dypt inntil han fant klippen å legge husets grunnvoll på, den andre var fornøyd med å bygge på sanden, derfor, da storm og vanskyll brøt mot huset, så falt hans bygning, derimot den førstes bygning stod imot alle møtende støt. De som hørte eller hører Hans Ord, bevarer dem og gjør etter det, dem ligner Han ved den vise mann. De som ikke er flittige å gjøre etter Ordet, dem ligner Han ved hin dårlige mann, selv om de enn nok så ofte hører det!

Med dette slutter Han sin Bergpreken. Men flere steder hos Evangelistene har Han gitt oss dels andre merkelige lærdommer, dels de samme med andre ord. Især er å legge på hjertet de mange forskjellige lignelser og lærdommer, som allikevel har samme siktemål, slik som hos Mat. 13, 18, 20, 21, 22 og 25. kapittel. Luk. 13, 14, 15, 16 og 18, og Joh. 3, 4, 5, 6, 10 samt 12, 14, 15, 16 og 17, som inneholder mange livsalige lærdommer, som visselig er en Guds kraft til salighet for enhver som tror dem og etterfølger dem, og derimot en dødslukt til døden for enhver nådens forakter. 2 Kor. 2, 16.

Forts. n. nr.