Haugianismens tid 1796 til 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie – Del 27.

I samme prestegjeld bodde den velkjente haugianer Ole Pedersen Aanstad, mesteparten av sitt lange og virksomme liv. Han var født i Fortun Anneks til Luster antagelig 1778. Om hans foreldre og barndomshjem vet vi ikke noe. I sin ungdom var han en villstyring, fortalte han selv engang. Da han var blitt voksen, ble han vakt ved Hauge og reiste litt med ham som legpredikant. Han var i sine yngre år driftebonde og kom sannsynligvis nokså tidlig som gift mann til gården Aanstad i Skiaker. Hustruen var fra samme prestegjeld og omtales som kristelig interessert, stillferdig kvinne, som trådte helt tilbake for sin mann, som hun var langt underlegen med hensyn til evner. De levde et godt husliv og oppdrog sine barn kristelig og vel.

Ole Aanstad var en rikt utrustet og utpreget kristelig personlighet. Han stod som en patriark innen sin krets, en apostolisk skikkelse med stor tillit og innflytelse, og virket især ved sin mektige personlighet og sitt liv, men hadde også stor begavelse til å forkynne Ordet i et tanke-klart og greit foredrag på ekte «Lustrings-mål». Utenom hjembygden holdt han også oppbyggelser på Lom, Sel og Vågå. Vanligvis leste han av «Samlingspostillen» eller en annen god Prekenbok og knyttet til dette noen hjertelige og enfoldige formaningsord. Han begynte og sluttet med sang og bønn. Men ikke mins evnet han å tale «privat» med den enkelte, ja man kan gjerne si, at han hadde sin styrke i dette. Derfor var han også meget søkt som åndelig rådgiver og drev en vidt utbredt og velsignelsesrik sjelesørgervirksomhet. I samtaler hvor flere deltok, var han fengslende, lærerik og i beste forstand oppbyggelig. Det kom under alt frem at han hadde en skarp forstand og en sunn dømmekraft. Han var av en kritisk natur, som hadde lett for å avsløre alt uekte og prøve åndene om de var av Gud.

I alle timelige gjøremål var han en enestående dyktig og innsiktsfull mann, som både som kristen og i andre henseende nøt ubetingede tillit. Han hadde stor interesse for og et godt kjennskap til bygdens sjel og statens styrelse og var gjennom en rekke år hedret med tillitsverv av sin bygd. Han var sitt sogns første Viceordfører, formann og valgmann og møtte på Amtsformannskapet, hvor han tross sin beskjedenhet og tilbakeholdenhet fremmet viktige saker. Hans hus var gjestfritt og mye søkt av kristelige venner og andre.

Når trosbrødre kom til hans hjem, vekslet det med åndelig samtale, bønn og sang. Husfaren tok livlig del og kom med treffende og dype bemerkninger om åndelige og timelige ting og viste seg som en mann med rik innsikt og erfaring. Han brukte Guds Ord flittig, ba stadig og ivrig, holt andakt i sitt hus og ble omtalt som vel kjent med den Lutherske Kirkes beste oppbyggelsesskrifter. Hans åndelige liv var jevnt, rolig og freidig (modig og optimistisk). Han var en prøvet mann, stadfestet i sin tro. Som Haugianerne i alminnelighet forsømte han nesten aldri gudstjenesten, gikk flittig til alters og var en sunn luthersk kristen. Derfor var forholdet til de vekslende prester i Sognet alltid preget av gjensidig hengivenhet, dette hindret ham allikevel ikke fra å gi presten en alvorlig advarsel under fire øyne, har denne selv sagt. Hadde han noe å påminne om, sa han det alltid til vedkommende i enerom, hvorfor det også som oftest hadde den tilsiktede virkning.

Nesten hele sitt liv hadde han en god helse og nådde en usedvanlig høy alder, idet han døde i fred 12. februar 1871 omkring 93 år gammel. Han var middels stor, noe spinkel, med et ytterst ærverdig utseende. Håret var sortgrått, delt i pannen og så langt at det hang ned på skuldrene. Det noe furete ansikt hadde sine trekk, uttrykket var klokt, forstandig og svært intelligent. Pannen høy, tenksom og klar, øynene blå, men litt svake.

Forts. n. nr.