Brev til Tollef Aaraas, 27.09.1918.

Fra Dagfin Askø.

Askø (Rogaland) den 27de August 1918.

Kjære broder i Herren, Tollef Aaraas og hustru. Guds Nåde, Barmhjertighet og Fred er eder hjertelig til-ønsket i Jesu Navn Amen.

Din meget kjærkomne skrivelse av 19de dennes, er i-mottatt, for hvilket jeg takker, ser der av, Gud av sin evige visdoms uransakelige råd har behaget å hjemsøke eder med sorg og savn, i det Han har tatt fra eder en kjær sønn. Og det, etter eders tanker i en ubeleilig tid. Elskelige venner, jeg ville gjerne bevitne min medfølelse med eder og om mulig lindre eders savn, men hvorledes skal dette kunne skje? Til sammen vet vi, broder, når vi ser til vårt eget, må vår sjel bøye seg i støvet. For alt vårt er vårt ansikts blussel. Men Gud alene ære for alt. Det var dette jeg så gjerne ville oppmuntre oss til sammen å se hen til Guds godhet imot oss i alle Hans tilskikkelser til oss og skjer dette om enn i stykkevis og ufullkommen så vi får se Hans gjerninger med oss i Hans eget lys blir våre sår leget og vi som forherliger Hans navn Ham til ære og lov og oss til salighet og gavn. Kanskje Gud i sin evige visdom så at dette var den beleilige tid. Sett at eders sønn hadde levet en del år lengre, kanskje der da ikke hadde vært noen som hadde kunnet talt livet og trøstens Ord til hans sjel og det er jo Guds Ord som er den i-gjenfødende sæd og gjør den salig som tror. Lykkelig den som er kommet hjem. Hva skal jeg da forstå å da når støvet som jeg iler fra ei hindrer meg å tenke innviet i den dype fred til evig, evig salighet jeg skal i Gud meg senke der kjærlighet kun tenke.

Kom i hu Frelserens Ord: Hva to bliver enige om å be om, skal de få av min Fader. Å at vi kunne mer be i en sønnlig ånd med barnlig tillit å kaste all vår sorg på Herren, for Han har omsorg for oss. Amen.

Helt siden jeg kom hjem fra møtet i Kristiania har det vært i mine tanker å skrive til dem, men tiden har gått og jeg har alltid utsatt det til en beleiligere tid, men som erfaringen kan bevitne aldri kommer.

Det er en stor nåde av Gud at Han i denne tid forunner sine barn å samles og i Åndens enhet og fredens bånd oppbygges av Guds Ord på vår aller helligste tro.

Siden den tid Gud kalte meg med et hellig kall og jeg fikk smake og se at Herren er god, har jeg ikke kjent Åndens samfunn hvilt over en stor forsamling slik som under møtet i Kristiania, det var som det står om de første kristne, de var ett hjerte og en sjel. Det var kjennelig at den Ånd var den rådende som gav seg uttrykk i Ole Lykkes svar skrivelse til dem om å holde disse møter, om å være små og minste hver med seg. Å hvor velsignet det er for en fattig og nådehungrig sjel å sette seg ned ved Guds nådes taffel (flott dekketspisebord) bord om-hegnet av Herrens dyrebare fred, få nyte Herrens Ord som er en Guds kraft til salighet for hver den som tror. Sangerens ord rinner meg i sinne: Forsøm dog ei Guds menighet; Der skal du veien lære, Og Gud som er og bliver ved, Med dine brødre ære. Din andakt tenne deres an, Og deres din antenne, At felles lov mot himlen kan Som fra ett hjerte brenne!

Det er stort, ja usigelig rart å få erfare og stadfeste at her er, de helliges samfunn, syndernes forlatelse og et evig liv. Måtte Herren få hjelpe oss til å være tro i vår del, at når budskapet kommer og vi må vandre her fra, vi da kunne få høre av Herren: Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget, gå inn til din Herres glede.

Da jeg kom hjem i fra møtet i Kristiania besøkte jeg en gammel mann som bor på Stavanger Fattiggård, han er 97 år, har ligget over 20 år til sengs, men er for resten åndsfrisk. Jeg fortalte forskjellige inntrykk jeg hadde fått under møtet og vitnesbyrd av andre som jeg i-gjentok. Vi sang og leste sammen og til slutt bad jeg ham å takke Gud for Hans godhet imot oss, så svarte han meg: Visste du hvor vesalige jeg er bad du meg ikke. Ja så er det når nådelyset skinner inn i vår sjel, kommer vår fattigdom for lyset, vår usselhet og elendighet kommer frem og vi står nakne for Guds Åsyn.

Med hjertelig hilsen,

Dagfin Askø.