Haugianismens tid, 1796 – 1850.

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del.28.

Ved Hauges virksomhet i Snertingsdalen i Biri år 1800 ble blant andre bonden Christoffer Olsen Brateng vakt. Han var født der 1772 og begynte ikke lenge etter å vitne for andre om sin tro i kristelige forsamlinger. Den senere kjente eier av Bakke Mølle ved Sagene i Christiania Jens Hansen, skriver i en selvbiografi: «En gang var jeg på et sted (i Biri), hvor Christoffer Brateng holt oppbyggelse. Jeg ble den gang så heftig rørt, at det var likesom en strøm overveldet meg. Jeg visste nesten ikke hvor jeg var, og fra den tid fikk jeg fornyet kraft fra Gud til å stride mot det onde og en særdeles lyst til det Gode, ja slik som jeg aldri før hadde kjent, selv om jeg enn hadde arbeidet mye i egen kraft, og higet etter det, og de andre sa og straks at det var en god Ånd som virket på meg.»

Barteng opptrådde som legpredikant rundt om på Østlandet og diktet enkelte salmer, som bærer vitnesbyrd om hans kristendomsoppfatning og åndelige liv. En av dem begynner slik: «Kom Helligånd, kom Talsmann kjær, Og led oss ved ditt råd så nær På livets Vei å vandre Og ikke ut i synden mer. Men i ditt Ord oss stedse lær Alt, som vi her skal gjøre.»

Under sin store Nordlandsreise i 1803 utså Hauge handelsstedet Løvøen i Steigen for sin venn Barteng, som også kjøpte det. Hans liv og virksomhet der nord vil senere bli omtalt.

I naboprestegjeldet Toten bodde i omkring 40 år et fromt ektepar, som øvde stor innflytelse både i nærmeste omegn og i vide kretser. Mannen, Ole Eriksen Aaserud, ble født på gården Vold i Vang ved Hamar våren 1771 og var sønn av gårdbruker Erik Paulsen og hustru Mari Vold. Om hans foreldre og ungdomsliv vet en ikke noe. Ved oppbyggelser, som Hauge holdt der i bygden 1799, ble sannsynligvis også Ole vagt. I alle fall skrives det fra år senere, at hos bonden Ole Vold dannet seg «et hemmelig sæde» for Haugianerne, og Sognepresten forteller, at der i «Årene 1800 og 1801 nå og da ble holdt religiøse forsamlinger, hvorav dog ingen uordener var følgen.»

Ved denne tid flyttet Ole til gården Bakkerud på Helgøya i Mjøsa. Det er utvilsomt at han både i Vang og under sitt opphold på det nye bosted gjennom oppbyggelser og samtaler søkte å vinne sine medmennesker for Guds Rike. I år 1810 kjøpte han gården Åserud på vestre Toten av Marie Kristensdatter, hustruen Elene Ellingsdatters mor, som den gang var gift annen gang med Peder Olsen. Sin kone, som alminnelig ble kalt «Helene», lærte han å kjenne på Eiker Papirmølle, og der ble de gifte, likesom de også bodde samme sted en tid, før enn de kjøpte Åserud. Han ble født på sistnevnte gård 1784.

Om hans åndelige liv vet en ikke så mye. Han var av naturen livlig og ivrig med svært varme følelser og en spillende fantasi, så han hadde lett for å støte an. Men da han for øvrig levde et forsiktig kristenliv og han var helt gjennom en ordens mann, så vant han snart alminnelig aktelse og respekt. Tross sitt noe raske sinn kunne han beherske seg i den grad, at han etter å ha lidt urett og derpå var blitt overfuset (utskjelt) – bad sin fornærmer inn og fikk sin kone til å beverte ham, så alt ble godt og vel. Når noen la for dagen tvilsom eller hykkelsk rørelse. pleide han å si: «Det er så mange slags gråt til; - du har vel hørt tale om krokodilletårer?» Da en vakt pike fra nabolaget engang besøkte ham og satte seg på hoggestabben, og etter hans omtale om dette bemerket, at hun var uverdig enda til å sitte på stabben, sa han: «Å ja, det går an at du sier det selv da!» - Der er ingen tvil om, at han flittig og alvorlig brukte Guds Ord og bønn, ellers ville han jo ikke ha nådd frem til den åndelige modenhet og den fremskutte stilling innen den haugianske vennekrets han inntok. Heller ikke vunnet den alminnelige anerkjennelse som han, tross sitt livlige og ofte hastige sinn, likevel hadde avtvunget den tids til dels rå og uopplyste mennesker. Hans forhold til de kristelige venner var særdeles godt og hjertelig.

Mens han kanskje ikke hadde særlig lett for å tale mye privat med folk om åndelige ting, syntes hans venne og andre, at han hadde «snille gaver» (kløktige gaver) til å holde oppbyggelse på haugiansk vis, og det gjorde han da også hele sitt liv, mest i hjembygden, men også utenfor denne, især på Opplandene, og når han reiste til Drammen, Eiker Papirmølle, Romsdals Marked eller Trondheim. Om å utlegge noe bibelavsnitt eller skriftsted var der ikke tale. Men derimot kunne han hjertelig, varmt og på en praktisk måte formane folk til omvendelse og de troende til alvor og flid i helliggjørelsens strid. Ved sin praktiske sans og livlige fantasi var han vel skikket til å påvirke følelse, forstand og vilje i temmelig harmonisk forening. Noen begavet taler i den alminnelige betydning av ordet var han vel neppe, men en mengde fortellinger og trekk vitner om at han hadde gode åndsevner.

Forts. n. nr.