|
Boten Av Matheus Holte. Del 1. Ifølge
Den hellige skrift og våre anerkjente kirkefedres skrifter, så er Boten
kristendommens sanne vesen og hører med til Skriftens lære om Rettferdiggjørelsen.
Boten var så viktig og kjær for Martin Luther, at han satte den som nr.1 av
de 95 teser (punkter) som han slo opp på Slottskirkens dør dagen før
All-helgens-dag 1517. Og den første tese lød slik: «Når
vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: Gjør bot o. s. v., har Han villet at
de troendes hele liv på jorden skal være bot». I
den 12. artikkel i Den augsburgske Konfesjon står bl.a. følgende om Boten: «Boten
består egentlig av disse to stykker: Det første er sønderknuselsen, --, det
annet er troen, som unnfanges av Evangeliet». Både
i Konfesjonen art. 12 og i Apologien (kommentar til art, 12) står det klart
at Boten er ensbetydende med Omvendelsen: «De som etter dåpen faller i synd,
kan få syndenes forlatelse til hvilken som helst tid også ofte som de
omvender seg. Vi har fastsatt to stykker (deler) i boten, nemlig
sønderknuselse og tro. Hvis noen vil tilføye et tredje, nemlig omvendelsens
verdige frukter, det vil si hele livets og vandelens forandring til det
bedre, ville vi ikke ha noe derimot (Punkt 1 og 5), Videre står følgende i punkt 5: «Sønderknuselsen
består i den virkelige skrekk, som samvittigheten føler når den merker at Gud
vredes over synden, og den sørger over å ha syndet. Og til en sådan
sønderknuselse kommer det da, når synderne straffes ved Guds ord; ti det er
summen av Evangeliets forkynnelse, å straffe synderne og tilby syndenes
forlatelse og rettferdighet for Kristi skyld samt den Hellig Ånd og det evige
liv, og at vi som gjenfødte skulle gjøre det gode. Således sammenfatter
Kristus Evangeliets sum, når Han hos Lukas i det siste kap. v. 47 sier: «At
predikes i mitt navn omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk». Troen
blir unnfanget og styrket ved avløsningen (absolusjonen), ved Evangeliets
hørelse, ved sakramentenes bruk, at den ikke skal bukke under, når den kjemper
med syndens og dødens redsler. Denne lære om Boten er klar og tydelig
og forøker nøklemaktens sakramentenes verdighet og forherliger Kristi
velgjerning, lærer oss å bruke Kristus som midler og forsoner», (Punkt 7). Kristus
sier: «Kom hit til meg, alle som arbeider og er besværet, og jeg vil gi
eder hvile», Mat. 11, 28. Her er to deler: Arbeide og besvær betegner sønderknuselsen,
syndens og dødens skrekk og angst. Å komme til Kristus er å tro at syndene
forlates for Kristi skyld. Når vi tror, levendegjøres våre hjerter ved den
Hellig-Ånd på grunn av Kristi ord. Her er altså to hovedstykker,
sønderknuselse og tro. Og hos Markus i det 1. kap. v.15 sier Kristus: «Omvend
eder og tro på evangeliet!» Her straffer Han i den første del synderne, i
den siste trøster Han oss og henviser til syndenes forlatelse. I ser, at også
her to stykker blir forbundne: sønderknuselsen, når synderne straffes, og
troen når der sies: «Tro evangeliet». Dersom noen her vil si, at Kristus
også innbefatter omvendelsens frukter eller hele det nye liv, ville vi ikke
si noe derimot. For dette er oss nok, at disse hovedstykker nevnes:
Sønderknuselse og tro. (Punkt 8). Paulus
nevner nesten overalt, hvor han beskriver omvendelsen eller fornyelsen, disse
to stykker: Dødelsen og levendegjørelsen. Kol. 29
11—12. Her er to stykker, sønderknuselse og tro. Samvittigheten kan ikke bli
beroliget uten ved troen. Hab. 2,4; Rom. 1917.
(Punkt 9). Dog,
hvorfor behøves det å anføre mange vitnesbyrd, da de overalt møter oss i
Skriftene? Sal. 118,18; Sal. 119,28. Og i 1. Sam. 2,6: «Herren døder og
gjør levende; som nedfører til Helvede og fører opp
igjen». Ved det ene av disse ledd betegnes sønderknuselsen, ved det annet
betegnes troen». På denne måte pleier Skriften å forbinde disse to ting,
skrekk og trøst, for å lære oss, at dette er de to hovedstykker i boten:
Sønderknuselsen og den trøstende og rettferdiggjørende tro» (Punkt 11) . David
ble straffet av Natan, og forferdet sier han: «Jeg har syndet mot Herren»
2 Sum, 12 - 13). Dette er sønderknuselsen. Deretter hører han avløsningen:
"Herren har borttatt din synd; du skal
ikke dø Denne røst oppreiser David og opprettholder, levendegjør og
rettferdiggjør ham ved troen. Således Luk. 7, 37 - 38. Synderinnen kommer
gråtende til Kristus. På disse tårer kjennes sønderknuselsen. Deretter hører
hun avløsningen: «Dine synder er deg forlatte; din tro har frelst deg; gå
bort i fred». Dette er den annen del av Boten, troen, som oppreiser og
trøster henne. Av alt dette er det innlysende for alle fromme lesere, at vi
oppstiller nettopp de stykker (deler) i Boten som rett egentlig hører til
omvendelsen eller gjenfødelsen og syndenes forlatelse», (Punkt 12). Martin
Luther sier med rette, at synderinnen var i besittelse av den skjulte
(hemmelige) syndsforlatelse før hun fikk den åpenbare ved Jesu tilsigelse: «Dine
synder er deg forlatte; gå bort i fred». Hvorfor trodde og sa Luther dette?
Jo fordi synderinnens tårer og kjærlighet var et klart bevis og vitnesbyrd om
at både hennes anger og tro var rett. For en rett anger, kjærlighet, tro og
syndenes forlatelse kan ikke skilles ad. At
Boten og en sann omvendelse er ett og det samme, det kan vi se i Sannhet til
Gudfryktighet. Pontoppidan spør: «Hvor mange stykker hører da til en sann
omvendelse?» Og svaret lyder klart: «To. Først anger og bedrøvelse over
synden, dernest tro på den Herre Jesus, og frukten er en ny lydighet». (Spm.
680 og svar). At
Boten (omvendelsen) består av to deler kommer også klart til syne i det svar Pontoppidan gir på spørsmål 675: «Å omvende seg er
hjertelig å kjenne, føle, angre og hate sine begåtte synder, ja all sin
syndige naturs vanart, inderlig lenges etter Guds nåde i Kristus og alvorlig
få i sinne å forbedre sitt levnet». Denne definisjon av Boten (omvendelsen)
synes jeg er tindrende klar og er vel grunnet i Bibelen. I
Apologien punkt 6 om Boten beskrives den store forskjell mellom den anger og
sønderknuselse som Peter og David hadde og den som Saul og Judas var i
besittelse av. Hvorfor var forskjell en så stor? Jo fordi Peters og Davids
anger og sønderknuselse var forenet med troen. Den rette anger er
Forts. n. nr. |
|
|
