Haugianismens tid, 1796 – 1850.

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 29.

 

Om dette ektepar skriver en forfatter følgende: «Gårdbruker Ole Aaserud og hans hustru stod i stor anseelse blant de vakte, og deres hus var et hjem for legpredikanter og sentrum for den åndelige livsrørelse innen kretsen. Han var ikke svært begavet som legpredikant. Hans tale innskrenket seg især til bønn og formaning. Men Guds Rikes sak lå ham alvorlig på hjerte. Han ville så gjerne at sannhetens Ord skulle utbres, så at menneskene kunne vekkes av deres åndelige sikkerhet, omvende seg til Herren og vandre som kristne. Han var derfor glad som et barn, når en eller annen Guds Ords forkynner kom, som var utrustet med gaver til å kunne legge Ordet på menneskenes samvittighet.

Hans hustru Helene stod i enda større anseelse. De troende så opp til henne som en åndelig moder. Hun holt selv fast ved de gamles – Hauges og kirkefedrenes – vitnesbyrd og var svært redde for alt fremmed og nytt. Ved kirkefedrene forstod man Luther, Spener, Franke, Johan Arndt o. fl. For henne var det maktpåliggende å ha en fast tilslutning til det gamle, dette bestod kristendommens inderliggjørelse. Hun hadde en sjelden evne til ved samtaler å sette seg i forbindelse med andre, likesom hun også var utrustet med et skarpt blikk, som lot henne se skjevhetene i medbrødres og medsøstres liv og vandel. Men hun glemte aldri at hun skylte sine medtroende kjærlighet og overbærenhet. For hun følte og bekjente, at hun selv stod så langt tilbake og daglig trengte til tilgivelse. Jeg tror neppe, noen av dem, som hadde noen kristelig erkjennelse, kom i berørelse med henne uten å få nye og kraftige tilskyndelser til selvprøvelse, årvåkenhet og bønn. Ikke minst holt hun frem for legpredikantene de farer som de var utsatt for, og jeg er viss på at mange av disse, som kom til Aaserud, følte seg noe mindre og ringere, da de reiste, enn da de kom.»

Hun var visstnok i enhver henseende en rikt utrustet kvinne og på samme tid i høy grad stille og beskjeden, rolig og sindig, saktmodig og tenksom. Dessuten var hun svært praktisk, snartenkt, forstandig og særdeles dyktig som husmor. Ved siden av det vanlige kvinnelige arbeide drev hun sterkt på med veving. Hun tok imot nyvakte piker i huset og lærte dem å veve tørklær, ja enda kunstferdig «mønsterveving», så de kunne greie den fineste dreil (diagonalvevet lintøy) og damask, åklær og tepper mm. Hun kunne ha inntil fire vev-stoler i gang samtidig.

Ved sin saktmodige og sindige ferd var hun til stor velsignelse og støtte ikke bare for sin livlige mann, men især for sine barn, som hun oppdro på en særdeles kjærlig og omhyggelig måte. Hennes bønner og tårer ble for dem et vårregn som tidlig smeltet deres hjerters is. Alle ble troende, om enn sønnen lot lenge vente på seg. De levde et sjeldent elskelig husliv og holdt hus andakt. Å lese Guds Ord og ha det for seg var deres lyst og glede. Da engang sønnen Peder og hans mor kom hjem om natten fra en oppbyggelse, stanset de hesten ved stuedøren, mens de ble sittende stille i vognen og fortsatte sin samtale om åndelige ting. Men gamle Ole, som lå våke og lenge hørte på dem, ikke merket at de ville slutte, sto han opp, så ut og sa stille og kjærlig: «Er det kammersvennen og Filip?» Ap. Gj. 8, 26 – 40, da sanset de seg og gikk til ro. 

Ole Aaserud led i sine siste leveår av en langsom, tærende sykdom. Sine lidelser bar han tålmodig og døde i troen 3. februar 1848. Han var ikke stor av vekst, hadde lyst krøllet hår og var livlig og kvikk, praktisk og gløgg. Hustruen overlevde ham bare med et halvt år. Hun døde 3. september 1848, 64 år gammel.

                                                                                                           Fort. n. nr.