Hans Nielsen Hauges reiser, viktige hendelser

Og tildragelser – Religionspartier.

Fortsettelse av tredje del.

Av dette og det som tidligere er sagt, er det klart nok at den sanne tro er hovedsaken i kristendommens liv, dette vet mange mye å tale og skrive om, at vi blir salige alene ved troen, som fatter Kristus uten Lovens gjerninger, hvilket er svært sant. Men likeså sant er det at tro uten kjærlighet og gode gjerninger er intet, 1 Kor.13, men død hos seg selv, Jak.2, 17. Ingen, samme hvor rettskaffen han enn har vandret her, kan kreve noe for sine gode gjerninger, som det er sagt i § 18. Men likevel sier de hellige bøker oss, at gjerningene følger med etter at de troende er gått over i evigheten, Åp. 14 – 13, og at enhver skal få ettersom han har gjort, ondt eller godt, 2 Kor. 5, 10, Rom. 2, 6, men de klareste og høyeste forestillinger om nådelønn for sanne troende i hint liv finner vi i Jesu lære hos Mat. 25, hvor Han lærer oss, at Han på hin store regnskapsdag vil ta mye hensyn til hva godt vi har gjort her, især imot dem som har trodd på Ham, selv om Hans sanne troende ikke har gjort sine gjerninger i den hensikt. Apostelen stemmer også overens med dette, Heb. 6, 10: For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders gjerning og den kjærlighetens møye som I viste for hans navn, idet I har tjent og tjener de hellige.

Det synes også av det nevnte Mat. 25 m. fl. steder, at Kristus især vil ta hensyn til gode gjerninger, som er gjort imot Ham og Hans lemmer, eller troende kristne. Vel sier Han flere steder, at vi skal gjøre godt endatil mot fiender, og at vi på dette skal kjennes å være den himmelske Faders barn, som også er god mot utakknemlige og onde, Mat. 5. Men her (i 25) sier Han uttrykkelig: At hva som er gjort imot en av de minste, som her trodde på Ham, skal ansees som det var gjort mot Ham selv, og likeså med hva der ikke var gjort mot Hans barn, som var det nektet Ham selv, om Han selv i egen person hadde vært hungrig, naken og i fengsel. Ja, at slik en god gjerning enn ikke i sin ringeste forstand skal bli ulønnet, var det så bare et beger kalt vann, når det var gitt vel unt av et enfoldig hjerte, fordi han var en Kristi disippel, eller fordi man trodde han hørte Kristus til. For da er det gjort i Kristi navn og for Hans skyld, det er: i troen på Ham, og blir ikke ulønnet, se Mat. 10, 40 – 42 og Mark. 9, 41. Til sist slutter Kristus i Mat. 25 slik, at hine, som ikke har gjort noe rett og godt i tiden, skulle gå i den evige pine, men de rettferdige i det evige liv.

Av dette slutter vi, at alle som gjør urett og stoler på sin egen rettferdighet, det er: Blir i sin syndestand, de får ingen lønn av Gud eller noe godt for de gjerninger de gjør, selv om disse er gode i seg selv, når de kommer fra et ondt uomvendt hjerte, for likesom troen er død uten gjerning, så er gjerninger døde uten tro. Men enhver sann gjenfødt kristen, som har vendt sitt sinn til Gud og sin Frelser, som Sønnen har gjort fri, tjener ikke av trelldom, men som et dydig barn utretter Faderens vilje, han har del i godset (Faderens herlighet), og skal bli i Guds Rikes hus til evig tid, det regnes ikke som lønn, men som arvedel etter forjettelsen (løftet), se § 4 – 6 og 18. Joh. 8, 35; Rom.6, 22 -23, og 8, 17. Men dersom vi er barn, er vi arvinger, såfremt vi lider med Ham. Men om noen ikke har Kristi Ånd, den er ikke Hans, 9. vers.

Likesom nå menneskenes sjel er langt edlere enn legemet, så er også enhver velgjerning og arbeide for å få den frelst av usigelig større viktighet, likesom lønn for utvist flid og straff for sames etterlatenhet er av Kristus selv og Hans Apostler ført oss især alvorlig til erindring.

Mange mennesker, som vel har mottatt troen hadde likevel løfte om den salige frukt, Rom. 10, 10, med munnen å bekjenne til saliggjørelse, og ved dette finne sin mat med Jesus, Joh. 4, 34. At dette altså er ille gjort (ikke å bekjenne Jesu navn), det viser Kristus ettertrykkelig i Mat. 25, hvor Han lærer at den tjener som ikke ågret (arbeidet) med sitt betrodde pund eller gave, ikke bare ble fratatt denne, men endatil kastet ut i det ytterste mørke, v. 30, og at derimot den, som hadde vært tro i å ågre (forvalte) med sitt betrodde, ble både gitt mer og tildeltes evig lønn. Lignelsen i Joh. 15, stemmer overens med dette: Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, så setter Han frem den riktige formaning, å bli stødige og bestandige i Ham, som den rette gode stamme. Så vi av Ham kunne få saft og kraft til å bære de rette og Gud velbehagelige frukter.

Videre fortsetter Han i Mat. 10, 32 – 33: Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, den vil jeg også bekjenne for min Fader som er i Himlene. Men hver den som fornekter meg for menneskene, den vil jeg også fornekte for min Fader som er i Himlene.

Forts. n. nr.