Evangeliet på 10. søndag etter trefoldighet.

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Luk. 19, 41 – 48.

Og da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: Om du dog også visste på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Derfor skal de dager komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp omkring deg og inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og jevne deg med jorden, og dine barn i deg, og ikke la sten (være tilbake) på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Og han gikk inn i tempelet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte der, og sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus; men I har gjort det til en røverhule. Og han lærte daglig i tempelet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blant folket søkte å få tatt ham av dage. Og de fant ikke ut hva de skulle gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte ham.

De mennesker som lever i synden er ofte sikre og tenker her er fred og ingen fare, 1 Tes. 5, 3, likevel dersom de tenker seg om, så måtte de frykte, for om de enn kunne tenke og unngå den timelige straff, så kan de ikke vente og unngå den evige. Alle de som ikke akter dette, løper hen i sin elendighet og sørger ikke (over sin synd) før enn det er for sent. De som derimot ser sin fare forestår, kan vel sørge (over den), og dersom deres bedrøvelse virker omvendelse mens de har tid til å gjøre bot, får nåde, blir forlikt med sin motstander, unngår straffen, enten den er legemlig eller åndelig, så var det vel. Noen kan og ynkes over andres elendighet, når de ser hva straff som venter deres neste, og da sørge (over seg selv). Men det er få som sørger med den kjærlighet, så de på alle måter og av alle krefter i ord og gjerninger, søker å ville hindre ulykken, ja, gir sitt liv til for fiender og gråter over deres elendighet da man ser eller vet straffen står fore. Dette gjorde Jesus, Han døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom. 5, 8, og i vår dags Evangelium leser vi, at da Han kom nær til og så byen, gråt Han over den og sa: Om du dog også visste på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.

Her ser vi Jesu sorgfulle hjerte over den gjenstridige syndere som Han hadde søkt på alle måter og av alle krefter å overbevise, lære og lede, så vel ved sine mirakler og kraftige gjerninger, til bevis på at Han var deres Frelser og den sanne Guds Sønn, som især Hans livsalige Ord og visdom til å gjendrive det onde, bringe frem og styrke det gode Han beviste mot dem, likevel måtte Han si: Om du dog visste på denne din dag, hva som tjente til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Å, hvor må vi ikke si det samme den dag i dag at det er, dersom vi er salvet med Kristi Ånd, har Hans visdom, tror Herrens Ord og Han har åpnet våre øyne, så vi ser den fare og forestående hevns straff over alle ulydige og ugudelige, hvilke vel som hine, nemlig jødene eller Jerusalems beboere kan ha skriftkloke fariseere og store verdens lærere med stor oppblåst kunnskap, likevel ingen lydig etterlevelse. Tilliks med Kristi etterfølgere kan de være overbeviste likesom Kristus gjorde med alle advarsler og påminnelser å vike fra det onde og legge vinn på det gode, især bekreftet av Guds barn med sine kjærlighets gjerninger og hellige eksempel, så de på alle måter har overbevisning om fredens tilbud. Gid de var så vise, så skulle de få forstand på dette, de skulle betrakte deres ende, 5 Mos. 32, 29, at den blir jammerlig når de ikke omvender seg fra den onde vei, men de er et folk, som forderves i sitt eget råd og der er ikke forstand i dem, 28.v., til å kjenne sin besøkelsestid, for de vil ikke tro Herrens Ord, anta Hans råd og formaning til bot og bedring.

Derfor skal de dager komme over deg, da dine fiender skal kaste en voll opp omkring deg og inneslutte deg og trenge deg alle kanter, og jevne deg med jorden, og dine barn i deg og ikke la sten (være tilbake) på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Kristus så hva elendighet og slett ødeleggelse den store og berømte by Jerusalem med alle sine innbyggere ville få oppleve, og dette ser alle sanne kristne, hvilken en jammer, ende og ødeleggelse det tar med alt det verden berømmer i herlighet av øynenes lyster, kjødets lyster og et overdådig levnet.

Jesus gikk inn i tempelet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte der, og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus; men I har gjort det til en røverhule. Dette gjorde vel Jesus i det legemlige tempel, og sa om det som Salomo hadde bygget der, og bad til Herren, at det måtte være et bedehus, 1 Kong. 8. kp, og Herren lovet, 9. kp., dette var likevel ikke annet enn forbillede på det åndelige tempel. Da jødene hadde gjort dette hus til et avguds hus i det de stolte på den utvortes gudstjeneste, og en røverhule i det de der handlet og solgte, fylte sitt begjær der, dette ser vi skjer ennå, ja enda verre, for det de kjøpte i tempelets forgård det var etter Herrens befaling at de skulle ha slaktoffer, likevel hadde de ikke tillatelse til å handle med det der. Men nå er det verre, for utenfor kirken hvor der er krohus, der kjøpes og selges om Sabbaten til kjødets overdådighet i fråtserier og drukkenskap, og den som selger gjør det for å samle rikdom. Disse laster er grove og åpenbare og bør vel overbevise oss.

Men vi vil især lære hvorledes den åndelige røverhule er, og på denne måte betrakte hvorledes Jesus skulle komme inn i vårt hjerte. For vi skal være Den Hellige Ånds tempel, 1 Kor. 3, 16, og Jesus med Faderen vil ta bolig hos oss, Joh. 14, 2, men da må ikke hjertet være en røverhule og oppfylt med alle onde handlinger i gjerrighet, ærgjerrighet, vellyst og latskap osv. Dette må da enhver ransake om han er oppfylt med, og ikke la sin frie vilje forhindre og motstå Jesu Ånd, som med Lovens svøpe drive ut alle de onde tanker og begjæringer eller lyster som kjøpslår med verdens mennesker og djevelen som tilbyr oss sitt onde. Gir vi nå Jesu Ånd rom, så er han mektig til å driv dem ut alle, og tar bolig i hjertet, som da blir Hans tempel, i dette lærer Han oss sin vilje.

Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blant folket søkte å få tatt ham av dage. Og de fant ikke ut hva de skulle gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte ham. Likesom det gikk Jesus i Hans legemlige nærvær på jorden, så går det og nå når Hans Ånd er i oss og fienden er utdrevet. For det ser vi ofte, hvorledes de skriftkloke fariseere og folkets øverste etterstreber oss, men mange ganger holdes tilbake og ikke får ødelagt oss som de ønsker for Jesu skyld, for Herren bøyer dem til vårt vern, så vi får utrette vår gjerning eller forfremme Hans vilje til vår salighet, Amen.

Bønn.

Bedrøvede Frelser Jesus Kristus, du gråt over de mennesker som ikke ville motta din nåde eller kjente det som tjente til sin fred. Bevar du oss fra å bli med disse elendige, som blir helt ødelagt. Innta du vårt hjerte, sinn og vilje og driv ut fra oss alle onde begjæringer i tanker, ord og gjerninger, så du kunne oppfylle oss med din kraft til å elske, ære og tjene deg. Lær vår neste det du ved din Ånd lærer oss, at vi kunne vinne mange sjeler til ditt Rike, de som da forakter ditt Råd til sin salighet og ikke kjenner sin besøkelsestid. Gi oss alltid kjærlighets sorg over deres elendighet, når vi ikke kan vinne dem til det gode, så gi du oss kraft at de aldri måtte overvinne oss og innsnærer (fanger) oss i det onde, men at alle de skriftlærde yppersteprester og fariseeres falske renker, makt og list, måtte bli til intet, i å forhindre din gjerning som vi her har å utrette. Det bønnhøre du oss for din kjærlighets skyld, Amen.