Haugianismens tid, 1796 – 1850

Heggtveits Kirkehistorie Del. 30

Av den haugianske vekkelse på Kongsberg fremgikk en av hin tids merkeligste legmenn, med en forunderlig dramatisk, ja tragisk liv. Det var Niels Iversen Riis. Han ble antakelig født 1780 77, kom tidlig til vekkelse og ble grepet av en brennende kjærlighet til sine medmennesker og en glødende iver etter å arbeide i Guds Vingård, så lenge det var dag.

Etter å ha virket en stund på Østlandet reiste han nordenfjells. Sommeren 1799 finnes der i «Trondhjemske Tidender» følgende fanatiske og forvrengende fremstilling om ham, hvilke i tillegg viser hvorledes samtidens rasjonalister oppfattet vekkelsen: «En av de bondepredikanter, som har drevet deres vesen Søndenfjellske, som man har sett av «Intelligens-Selgerne», nemlig Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Han, denne ukalte mot synden og kjødets lyster drabelig fektende predikant, skal ha forkynt for forsamlede skarer, hva han kaller Guds Ord. Etter sigende er han først blitt heftet på Molde og siden ført hit. Han har her fått losji i Rådhuset. Det synes, at for mye lesing i Bibelen, for mye bønn og andektighet hare forvillet hans hjerne. Den Hellige Ånd skal ha satt ham visse løyer i hodet. Fornuftige forestillinger hjelper ikke noe hos ham, og han mottar ikke overbevisning. Med ord fra Bibelen møter han enhver, som motsier ham. Mot kjødets lyster er han især oppbrakt. Arresten trykker ikke ned han sinn. Det heves enda mer ved tanken om å bli verdig til martyrkronen. Han tror at han lider for Guds skyld. Slike mennesker kan bli skadelige for den offentlige sikkerhet, dersom de vil og hvem innestår oss for at ikke enkelte engang kunne få slikt i deres hode? Især når et Ord fra Bibelen skulle gi dem medhold. For med Bibelen kan man jo bevise alt, hva man vil. Imidlertid er disse på sjelen vanføre mennesker, opplysningens farligste fiender. Mengden gaper på dem med forundring, og de setter demninger som ikke kan brytes gjennom, imot enhver redelig folkelærers bestrebelse å fordrive det mørke som vankundighet og fordom holder den store hop i. Det er derfor å håpe, at disse hellige landstrykere ved alvorlige midler må stanses i deres fremferd og som virkelige løsgjengere transporteres i Tukthuset.»

Vi skal nå se, hvilke «alvorlige midler» man anvendte mot denne «hellige landstryker», som nys anførte artikkel spottende kaller Riis. Etter å ha kommet ut av Trondheims Tukthus kalte biskop Schønheyder ham til seg og spurte om han forstod å preke og alltid var beredt til det. Da Riis svarte «ja» til det, kalte biskopen til seg Stiftsprost H. J. Wille og res. Kap. H. H. Lund og ba ham gi dem en prøve på sin forkynnelse. Dette var legmannen straks rede til, men hans tale lot ikke til å smake de rasjonalistiske herrer. Schønheyder bød ham tie ikke lenge etter at han var begynt. Men den frimodige predikant fortsatte til tross for dette, og de fikk nok høre mange sannheter som skurret alvorlig i de lærde herrers ører. Det var ikke annet å vente, enn «han til fulle kjedet og forarget (disse) sine tilhørere.» Så fikk Riis gå! Men bispen forbød ham å gi seg av med slikt arbeide, et bud, han naturligvis ikke for sin samvittighets skyld kunne lystre.

Fra Trondheim reiste han sannsynligvis straks innover bygdene til Melhus. En søndag, den gamle lærde Sogneprest Hans Steenhuch (1722 – 1800) preket ved Flå annekskirke, overvar Riis, som haugianerne pleide å gjøre, gudstjenesten. Da han kom ut, talte han på kirkegården eller utenfor dens mur Guds Ord for allmuen, som flokket seg om han. Så snart presten fikk høre dette, befalte han sin dreng å gripe den unge predikant, som ingen motstand gjorde, men villig lot seg binde fast til prestens vogn, hvoretter denne i rasende fart jaget av sted en halv mils vei (ca. 5,5 km) mens Riis måtte springe bakenfor eller ble slept med vognen. Da de kom til prestegården, var han sprengt og hadde aldri en helsedag mer, men var syk og «blek som et lik». Han klaget likevel ikke over denne medfart, men led tålmodig og fortsatte sin virksomhet med fordoblet iver, da han forstod at hans livsdag etter den tid ville bli kort.

Det later til at Riis nå reiste til Meldalen og antagelig virket der vinteren 1799 – 1800. Han holt mange oppbyggelser rundt om og hadde sterk tilstrømming. Stedets rasjonalistiske Sogneprest, Jacob von der Lippe Parelius (1744 – 1827), som var en dyktig, men meget myndig mann, mer lik en Politimester enn en sjelepleier, fant at han hadde hverken talegaver eller kunnskap. Men hans menighet hadde en ganske annen oppfatning.

Den kritiske og innsiktsfulle Michel Grendahl, senere velkjent og ansett stortingsmann, skriver: «På denne tid kom atskillige rykter i omløp, om at noen mennesker befant seg søndenfjelsk, som preket og truet menneskene med evig fordømmelse, i fall de ikke ville ydmyke seg til omvendelse, og mange urimelige rykter ble tillagt dem. Tiden kom at en av disse ved navn Niels Riis, et menneske av besynderlig gode talegaver, avgjorde ryktenes urimelighet. Hans alvorlige iver i å fremme den sak han trodde var Gud velbehageligst og menneskene nyttigst, så vel som den oppriktige selvfornektelse, han la for dagen, gikk ikke forbi min oppmerksomhet.»

Engang Riis hadde vært til stede ved en gudstjeneste i Meldalen Kirke og vel var kommen ut, flokket folket seg om ham, derfor begynte han å tale til forsamlingen om Guds vilje. Da sogneprest Parelius erfarte dette trengte han seg frem til legmannen og stappet sitt lommetørkle i munnen på ham, henvendte seg så til folket og sa: «Her står det brave koner og brave menn og hører på denne sludderpreken!» En bondekone, Guri Grudt, tok da således til ordet: «Vi synes denne mann taler meget vakrere enn du, som står og preker så mye om potetene!»

En kort tid høsten 1799 virket både Lars Hemstad og Hauge sammen med Riis i Rennebu. Hauge skriver: Der var mye begjærlighet. Presten ville vi skulle tas, men menigheten forhindret det.»

Under Riis’ fortsatte arbeide for Guds Rike i dette prestegjeld, ble han en gang ført til forhør på Sorenskrivergården Syrstad i Meldalen. Der møtte samtidig frem en stor del av allmuen, og da Sorenskriveren så mengden på gårdsplassen, gikk han ut og spurte hva de ville her.

En bondekone, Kari Ressel, svarte: «Vi vil vite hva I vil finne på med denne mann som taler Guds Ord til oss. Han taler ikke annet enn det vår Barnelærdom lærer, og det skal Sorenskriveren også vite!»

Denne forbød imidlertid folket å komme inn, men Kari svarte: «Det er jo offentlig Tingstue, og da mener jeg, vi har rett til å gå inn!» Og inn gikk de tross forbudet.

Deretter ble Størker Rigstad og Brynjolf Grudtkalt frem som vitner, da Riis hadde holdt oppbyggelse hos disse.

Sorenskriveren spurte, om de ba mannen hjem til seg, eller om han kom uanmodet.

Da mennene stusset litt, før de svarte, trådte Kari Resel frem og sa: «Jau, dok ba ‘en hem åt dok, å e ba ‘en hem åt me!»

De vitner som var kalt frem, bifalte da dette svar.

Dommeren spurte igjen om Riis kjøpte seg mat hos dem, eller om de bevertet ham.

Kari svarte: «Kor bruka dok sjøl, når dok be fremmund?»

Enten under forhørsakten eller umiddelbart etter gjorde allmuen påstand om, at fangen skulle gis fri, til dette bemerket Sorenskriveren, at det ville bli altfor kostbart for dem å løskjøpe ham.

Da sa Endre Grindal fra Rennebu: «Det måtte vel bli bare som en almisse for to bygder det!»

Men tross alt gikk saken sin gang, og Riis ble på ny dømt til å lide tukthusstraff en tid for sin uegennyttige og oppofrende virksomhet.

Da han hadde sonet denne, vendte han atter tilbake til Meldalen. Men her ble han straks arrestert av Lensmann Strøms dreng, mens han holt oppbyggelse.

Øvrighetens fremferd harmet imidlertid allmuen slik, at den ansette bonde Størker Rigstad på deres vegne tok legmannen fra Lensmannens gutt og satte ham i frihet!

Neste dag gikk Rigstad sammen med noen av bygdens beste menn til Sognepresten og forlangte at han i stedet for å forfølge Riis skulle la denne uhindret gå i sognet og oppbygge dem med samtaler og foredrag.

Men Parelius ville ikke høre på det øre. Den myndige og hensynsløse mann kalte nå til seg res. Kap. S. M. Schive og Kirkesangeren i bygden og i overvær av disse opptegnet han bøndenes navn og truet med, at de ville bli dradd til ansvar for sin opptreden.

De måtte gå med uforrettet sak. Presten tapte likevel mest på at han stilte seg slik til vekkelsen. Fra den stund av mistet han sin popularitet, mens han ikke klarte å stanse den kristelige livsbevegelse.

Det var likevel fremdeles rivninger mellom disse to parter. Da Riis senere var på Rigstad, visste Størker, at legmannen var etterstrebt av Øvrigheten, hvorfor han hadde anvist sin, den plass i et loftværelse. Mens de satt der og talte sammen om åndelige ting, fikk de se Lensmann Strøm komme til gårds. Størker gikk da ned etter at han hadde låst døren, og traff Lensmannen, som spurte, om han hadde en «Svermer» i sitt hus.

«Nei,» svarte denne, «jeg huser ikke Svermere!»

Lensmannen måtte gå igjen med uforrettet sak.

Sogneprest Parelius fikk høre dette og ante sammenhengen. Han kalte Størker til seg, irettesatte ham og sa: «Du har understået deg å lyve for Lensmannen, da han spurte om Riis var hos deg!»

Størker svarte: «Lensmannen spurte, om jeg hadde en «Svermer» hos meg, og til det svarte jeg nei, for Riis er ikke noen Svermer!»

Men presten var dyktig sint for denne historie, uten at hans stilling derfor ble forbedret; - tvert imot! Det kom mer og mer frem, at det var to åndsretninger, som her tørnet sammen: Rasjonalismen og den nye kristelige liv innen menigheten.

Fra denne tid av forsvinner Niels Iversen Riis ganske, ifølge tradisjonen der oppe skal han være død straks etter som en følge av den mishandling han året før hadde vært utsatt for av Sogneprest Hans Steenbuch i Melhus.

Forts. n. nr.