Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 31.

 

I Numedal opptrådte flere av de ny-vakte både i hjembygden, omegnen og tilstøtende daler, ja en av dem reiste enda til hele Norge rundt. Den mest tiltalende skikkelse var kanskje Gulbrand Olsen Væraas fra Flesberg hvor han også var født og oppdradd etter bygdens forhold til en fredelig og håpefull ungdom. Han ble tidlig grepet av vekkelsen, antakelig 1797 eller 1798, men det kan for tiden ikke avgjøres, hvem der i Herrens Hånd ble middelet til det. Det er sannsynlig, at han mottok påvirkning av de utenbygds legmenn, som reiste gjennom dalen, som Søren Nilsen Røer m. fl.. Men Hauge selv øvde visselig den største innflytelse på ham og ble især hans åndelige veileder. Hans kristendom var dyp og alvorlig, men på samme tid mild og gjennomtrengt av Kristi kjærlighet. De gamle omtaler han som en lutret kristen personlighet, fast som fjellet og sunn i troen, med stor anseelse og innflytelse ikke bare innen sin bygd, men overalt hvor han ble kjent. Det ser ut til, at han ikke bare var livlig og varmhjertet, men til like klar og rik på åndelig erfaring og eide et betydelig lys i Guds Ord, derfor hadde han store gaver både til å vekke og veilede søkende sjeler. Dreven av en brennende omsorg for sine medmenneskers frelse begynte han omkring 1798 å holde oppbyggelser først i hjembygden, men dernest i hele Numedal, Telemark, Hallingdal, Valdres, Eiker og en stor del av det øvrige Østlandet.

 

Om hans virksomhet har vi flere beretninger fra samtlige. Guri Olsdatter Strand fra Hallingdal skriver: «Da jeg kom inn i et hus, hvor Gulbrand Væraas var, stod han og sang på en salme: «Hvordan takker vi vår Herre, for Han gav sin Sønn her ned» etc. Jeg syntes, at hvert ord var som et tveegget sverd i mitt hjerte, og især det vers: «Hvordan går man dog og drømmer Udi sådan viktig sak, Og i sikkerhet forsømmer nådens dyrebare Dag» m.m. Han holt i tillegg en tale som virket rett kraftig på mitt hjerte, så jeg ved Guds nåde fikk kjenne min dype fordervelse, og at jeg uten sann omvendelse ikke kunne få nåde og synds forlatelse.» Den senere velkjente Stortingsmann Ole Svanøe, som også var fra samme egn, forteller: «Om våren kom Gulbrand Væraas, - ; så snart jeg hørte han var i nærheten, reiste jeg til ham, hvor, han på en gård holdt samling. Der innfant seg mange folk. Jeg ble svært beveget av hans oppbyggelige tale, men var så skamfull, at jeg den gang ikke våget å tale med ham. Om høsten kom han igjen, nå først ble syndebåndene hos meg revet over. Jeg fikk føle bedrøvelse over min ulydighet og inderlig lengsel etter å holde Guds Bud.» Og kjøpmann Svend Ruud, som også opprinnelig var fra øvre Hallingdal, skildrer sine inntrykk av nevnte legmann slik: «Væraas hadde en særdeles gave til både ved sang og tale å røre og vekke menneskene. Jeg ble vel ikke som en del andre særlig heftig rørt og beveget, men satte likevel alt mer og mer tro til, at disse mennesker var på den rette salighets vei, og derfor vokste også lyst og fortsett hos meg til å føre et annet liv. Og da jeg tredje gang hadde vært borte og hørt på hans tale og gikk hjem, følte jeg i mitt innerste, en slik brennende lyst og attrå etter å bli omvendt til Herren, som jeg aldri før hadde kjent eller merket, og tenkte at kunne jeg få beholde denne lyst i mitt hjerte bestandig, var det svært godt.»

 

Ved siden av sin lekmannsvirksomhet var han svært flittig i det timelige og blant dem en søkt åndelig veileder og rådgiver. Oppe i Numedal fortelles enda en kjærlighetshistorie, som både er karakteristisk for tiden og forholdene, og hvor også Gulbrand Væraas spilte en rolle i. På gården Strømmen i Nore prestegjeld, på østre side av Norefjorden, bodde ved begynnelsen av det nittende år hundrede en kristeligsinnet familie. På den motsatte side, rett over fjorden, på gården Frogner, hadde en rik, men svært gjerrig mann sitt hjem. Sønnen på Strømmen ble forelsket i datteren på Frogner, men hennes far motsatte seg forbindelsen av all makt, mens datteren hadde medhold av sin mor. Som eksempel på denne bondes gjerrighet og harde hjerte fortelles følgende: Det var uår og dyrtid; korn var ikke å oppdrive, men han derimot hadde rik forsyning. Så byttet han likt med en tønne korn og en ku om våren. Når kyrene lå og hvilte, sto han ofte hos dem og gledde seg over: «Hvor pent korntønnen lå på marken.» Ved list og forskjellige knep fikk han gjort det slik at sønnen på Strømmen måtte forlate sitt hjem og dra ut i krigen i stedet for en annen, som var bestemt til å reise. Derved trodde han sikkert at han skulle hindre forbindelsen med datteren. For enda mer å gjøre nabofolket ulykkelige sa han opp en del penger han hadde stående i Strømmen. Da skulle hans datter få se, at det ikke gikk an å gifte seg med en fattiggutt. Som saken nå stod, kom Gulbrand Væraas til sine venner på Strømmen med en stor nyhet. En mann hadde på sitt dødsleie åpenbart for Væraas, at han hadde forøvet et mord på en slektning av Strømsfolket og ved den anledning tilranet seg omkring 800 Spd. (3200 kroner). Disse penger, som i dødens stund lå tungt på hans samvittighet, hadde han bedt Væraas overbringe eieren av Strømmen som den rette arving. Da mannen på Frogner fikk høre dette, ble han rasende og sa: «Nå trodde jeg å være kvitt dette leserpakket, men det går nok annerledes; det kommer fra Gulbrand Væraas alt sammen!»

 

Så hendte det en søndag, mens folket var i kirken, at der kom et forferdelig regnskyll. Langt oppe i åsen løsnet det en veldig stor jordmasse som falt ut i Eidsåen, som går rett forbi Frogner. Denne gård lå slik til at elven fikk anledning til å flomme inn over eiendommen og førte bort alle husbygningene unntatt badstuen (tørkehuset). Åker og eng ble også nesten helt ødelagt av et tykt gruslag, som la seg oppå. Jordmassen gikk over et smalt sund til motsatt bredde og demte opp, så der siden ble en foss, hvor der før var stille vann. Nett før denne begivenhet var gutten på Strømmen kommet hjem. Han så med forferdelse ødeleggelsen og ble var at de husville folk på den andre siden ved badstuen. Så tar han raskt sin båt, ror over og tilbyr dem å følge med til hans hjem. Da naboens stolte og store mot nå var knekket, ble tilbudet mottatt med takk. De to unge ble senere gifte og levde lykkelig som kristelige ektefolk. Husene på Frogner måtte bygges opp igjen på et annet sted. Ennå kan en se uutslettelige spor etter dette veldige og skjebnesvangre jordskred.

 

Etter noen års utstrakt, nidkjær og velsignelsesrik kristelig virksomhet taper vi ethvert spor av Gulbrand Væraas. Det sies, at han flyttet til Eiker og døde der. Men noen opplysning om dette har det hittil ikke vært mulig å finne i kirkebøkene.

                                                                                                       Forts. n. nr.