Haugianismens
tid, 1796 – 1850 Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 31. I Numedal opptrådte flere
av de ny-vakte både i hjembygden, omegnen og tilstøtende daler, ja en av dem
reiste enda til hele Norge rundt. Den mest tiltalende skikkelse var kanskje Gulbrand
Olsen Væraas fra Flesberg hvor han også var
født og oppdradd etter bygdens forhold til en fredelig og håpefull ungdom.
Han ble tidlig grepet av vekkelsen, antakelig 1797 eller 1798, men det kan
for tiden ikke avgjøres, hvem der i Herrens Hånd ble middelet til det. Det er
sannsynlig, at han mottok påvirkning av de utenbygds legmenn, som reiste
gjennom dalen, som Søren Nilsen Røer m. fl..
Men Hauge selv øvde visselig den største innflytelse på ham og ble især hans
åndelige veileder. Hans kristendom var dyp og alvorlig, men på samme tid mild
og gjennomtrengt av Kristi kjærlighet. De gamle omtaler han som en lutret
kristen personlighet, fast som fjellet og sunn i troen, med stor anseelse og
innflytelse ikke bare innen sin bygd, men overalt hvor han ble kjent. Det ser
ut til, at han ikke bare var livlig og varmhjertet, men til like klar og rik
på åndelig erfaring og eide et betydelig lys i Guds Ord, derfor hadde han
store gaver både til å vekke og veilede søkende sjeler. Dreven av en
brennende omsorg for sine medmenneskers frelse begynte han omkring 1798 å
holde oppbyggelser først i hjembygden, men dernest i hele Numedal, Telemark,
Hallingdal, Valdres, Eiker og en stor del av det øvrige Østlandet. Om hans virksomhet har vi
flere beretninger fra samtlige. Guri Olsdatter Strand fra Hallingdal
skriver: «Da jeg kom inn i et hus, hvor Gulbrand Væraas
var, stod han og sang på en salme: «Hvordan takker vi vår Herre, for Han gav
sin Sønn her ned» etc. Jeg syntes, at hvert ord var som et tveegget sverd i
mitt hjerte, og især det vers: «Hvordan går man dog og drømmer Udi sådan viktig sak, Og i sikkerhet forsømmer nådens
dyrebare Dag» m.m. Han holt i tillegg en tale som virket rett kraftig på mitt
hjerte, så jeg ved Guds nåde fikk kjenne min dype fordervelse, og at jeg uten
sann omvendelse ikke kunne få nåde og synds forlatelse.» Den senere velkjente
Stortingsmann Ole Svanøe, som også var fra
samme egn, forteller: «Om våren kom Gulbrand Væraas,
- ; så snart jeg hørte han var i nærheten, reiste
jeg til ham, hvor, han på en gård holdt samling. Der innfant seg mange folk.
Jeg ble svært beveget av hans oppbyggelige tale, men var så skamfull, at jeg
den gang ikke våget å tale med ham. Om høsten kom han igjen, nå først ble
syndebåndene hos meg revet over. Jeg fikk føle bedrøvelse over min ulydighet
og inderlig lengsel etter å holde Guds Bud.» Og kjøpmann Svend Ruud,
som også opprinnelig var fra øvre Hallingdal, skildrer sine inntrykk av
nevnte legmann slik: «Væraas hadde en særdeles gave
til både ved sang og tale å røre og vekke menneskene. Jeg ble vel ikke som en
del andre særlig heftig rørt og beveget, men satte likevel alt mer og mer tro
til, at disse mennesker var på den rette salighets vei, og derfor vokste også
lyst og fortsett hos meg til å føre et annet liv. Og da jeg tredje gang hadde
vært borte og hørt på hans tale og gikk hjem, følte jeg i mitt innerste, en
slik brennende lyst og attrå etter å bli omvendt til Herren, som jeg aldri
før hadde kjent eller merket, og tenkte at kunne jeg få beholde denne lyst i
mitt hjerte bestandig, var det svært godt.» Ved siden av sin
lekmannsvirksomhet var han svært flittig i det timelige og blant dem en søkt
åndelig veileder og rådgiver. Oppe i Numedal fortelles enda en
kjærlighetshistorie, som både er karakteristisk for tiden og forholdene, og
hvor også Gulbrand Væraas spilte en rolle i. På
gården Strømmen i Nore prestegjeld, på østre side av Norefjorden,
bodde ved begynnelsen av det nittende år hundrede en kristeligsinnet familie.
På den motsatte side, rett over fjorden, på gården Frogner, hadde en rik, men
svært gjerrig mann sitt hjem. Sønnen på Strømmen ble forelsket i datteren på
Frogner, men hennes far motsatte seg forbindelsen av all makt, mens datteren
hadde medhold av sin mor. Som eksempel på denne
bondes gjerrighet og harde hjerte fortelles følgende: Det var uår og dyrtid;
korn var ikke å oppdrive, men han derimot hadde rik forsyning. Så byttet han
likt med en tønne korn og en ku om våren. Når kyrene lå og hvilte, sto han
ofte hos dem og gledde seg over: «Hvor pent korntønnen lå på marken.» Ved
list og forskjellige knep fikk han gjort det slik at sønnen på Strømmen måtte
forlate sitt hjem og dra ut i krigen i stedet for en annen, som var bestemt
til å reise. Derved trodde han sikkert at han skulle hindre forbindelsen med
datteren. For enda mer å gjøre nabofolket ulykkelige sa han opp en del penger
han hadde stående i Strømmen. Da skulle hans datter få se, at det ikke gikk
an å gifte seg med en fattiggutt. Som saken nå stod, kom Gulbrand Væraas til sine venner på Strømmen med en stor nyhet. En
mann hadde på sitt dødsleie åpenbart for Væraas, at
han hadde forøvet et mord på en slektning av Strømsfolket
og ved den anledning tilranet seg omkring 800 Spd.
(3200 kroner). Disse penger, som i dødens stund lå tungt på hans
samvittighet, hadde han bedt Væraas overbringe
eieren av Strømmen som den rette arving. Da mannen på Frogner fikk høre
dette, ble han rasende og sa: «Nå trodde jeg å være kvitt dette leserpakket,
men det går nok annerledes; det kommer fra Gulbrand Væraas
alt sammen!» Så hendte det en søndag,
mens folket var i kirken, at der kom et forferdelig regnskyll. Langt oppe i
åsen løsnet det en veldig stor jordmasse som falt ut i Eidsåen,
som går rett forbi Frogner. Denne gård lå slik til at elven fikk anledning
til å flomme inn over eiendommen og førte bort alle husbygningene unntatt
badstuen (tørkehuset). Åker og eng ble også nesten helt ødelagt av et tykt gruslag, som la seg oppå. Jordmassen gikk over et smalt
sund til motsatt bredde og demte opp, så der siden ble en foss, hvor der før
var stille vann. Nett før denne begivenhet var gutten på Strømmen kommet
hjem. Han så med forferdelse ødeleggelsen og ble var at de husville folk på
den andre siden ved badstuen. Så tar han raskt sin båt, ror over og tilbyr
dem å følge med til hans hjem. Da naboens stolte og store mot nå var knekket,
ble tilbudet mottatt med takk. De to unge ble senere gifte og levde lykkelig
som kristelige ektefolk. Husene på Frogner måtte bygges opp igjen på et annet
sted. Ennå kan en se uutslettelige spor etter dette veldige og skjebnesvangre
jordskred. Etter noen års utstrakt,
nidkjær og velsignelsesrik kristelig virksomhet taper vi ethvert spor av
Gulbrand Væraas. Det sies, at han flyttet til Eiker
og døde der. Men noen opplysning om dette har det hittil ikke vært mulig å
finne i kirkebøkene.
Forts.
n. nr. |
|