Epistelen for søndag mellom Nyttår og
Hellig tre kongers dag. Fra Hans N.
Hauges Postille Rom. 3, 19 – 22. Men vi vet at hva som helst
loven sier, sier den til dem som er under loven, for at hver munn skal
tilstoppes og hele verden skal være skyldig for Guds dom. Derfor kan intet
kjød bli rettferdiggjort for hans åsyn ved lovens gjerninger: for ved loven
kommer syndens erkjennelse. Men nå er Guds rettferdighet, som er vitnet om
ved loven og profetene, åpenbaret uten loven,
nemlig Guds rettferdighet ved Jesu Kristi tro, til alle og over alle som
tror. Når vi leser i den Hellige Skrift en del steder, så ser den ut som den motsier seg selv i atskillige stykker, særskilt i dette: om Loven og Evangeliet. Da Jesus selv lærer, at den som vil inngå til livet, skal holde Budene, Mat. 19, 17. Himmel og jord skal forgå, men ikke en tøddel av Loven, Luk. 16, 17. Paulus sier: Men om noen strider, blir han dog ikke kronet, hvis han ikke strider lovmessig, 2 Tim. 2, 5. Jesus sier derimot: Den som tror på Ham, skal ha evig liv, Joh. 6, 47. Paulus sier: Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror, Rom. 10, 4. Så ikke noe menneske blir rettferdiggjort av Lovens gjerninger. Om dette strider de to slags mennesker: dem som vil leve frekt hen i sine lyster, stoler på det siste, at Jesus har gjenløst dem, og de er arme syndere, har ingen gjerninger å stole på, men disse bedrar seg selv med det falske: Herre! Herre! Og får høre den røst: vik bort fra meg, I som med flid gjør urett. Mat. 7, 23. For jeg er ikke kommet for å avskaffe Loven, eller kjærlighet til deres Fader, som dere skulle elske av hele hjertet, sjel og sinn, og deres neste som dere selv, men jeg er dess mer kommet for å oppfylle den, eller disse plikter, Mat. 5, 17. Jeg er vel kommet for å løse dere fra Lovens forbannelse, men ikke fra Lovens lydighet. Så dere jo skulle følge og holde den ved min kraft. Dette er Kristi og Hans etterfølgeres lære. Andre er de som stoler på deres egne dyder og Lovens
gjerninger, som de holder av tvang eller stolthet og krever av Gud for deres
gjerninger, som de tillegger seg noe å ha gjort, og er oppblåste, fører strid
om de ting de ikke vet: at deres egen rettferdighet er som et besmittet
klede. Es. 64, 5. For da de ikke ville kjenne eller være den Guds
rettferdighet lydig, Rom. 10, 3, så oppretter de sin egen rettferdighet, som
da ikke kan bestå for Gud. For den er bare utvortes skinn, og Gud ser til det
innvortes som består i sann renhet og hellighets kraft. Den kan ikke haes uten den kommer fra troen på Jesus Kristus. I denne
grunn taler apostelen i vår dags Epistel, at det
som Loven sier: det sier den til dem som er under lovens tvang, dette er det
forklart om i de foregående epistler, og da Loven er åndelig og krever hele
mennesket med legeme og sjel, og viser sin fordring slik at hver munn må
tilstoppes, og all verden være skyldig for Guds dom, og at de etter fallet er
alle syndere og mangler Guds ære, eller det å elske og ære Gud av hele hjerte
og sjel. For kjødet strider imot det og av egen kraft kan ikke vi gjøre det.
Derfor kan ikke noe kjød bli rettferdiggjort for Hans klartseende øye, av
Lovens gjerninger. For ved Loven kommer syndens erkjennelse: så vi i Budene
kan speile oss ved Åndens lys, når vi ber Gud om det, og kjenner vår
fordervelse, og så undersøker i vår samvittighet etter Loven. Da skal vi
visst lære å kjenne våre synder, og derved komme til å bøye oss under Gud, se
vår elendighet, fattigdom og nakenhet, foruten den rettferdighets kledning og
rikdom i Gud, så måtte vi ettergi alle våre egne gjerninger, som gjør oss
oppblåste, hovmodige og søker Guds rettferdighet, som er åpenbart uten Loven,
og vitner igjen ved Loven og profetene. For alle sanne Guds tjenere og vitner
etter fallet har tjent Ham av troens lydighet og kraft ved Åndens vitnesbyrd,
om Messias frelse, og trodd på Ham som vi og ser om Abraham, at han begjærte å se Kristi dag, så den og ble glad. Joh. 8, 56.
Han gikk inn ved troen på løfte, ja derfor ofret han sin sønn, og Gud styrket
ham i troen. Derfor sier Paulus: at Abraham trodde Gud og det
ble regnet ham til rettferdighet. Gal. 3, 6. Det kunne vel synes at Jakobs
ord er motsiende: var ikke vår far Abraham bevist å være rettferdig av
gjerninger, da han ofret sin sønn! Ser du nå at troen arbeider med hans
gjerninger, og at troen ble fullkommet av gjerningene? Jak. 2, 21 – 22. Men
når vi vil fortolke det rett, så strider de ikke, for hadde Abraham ikke
trodd, så hadde han ikke gjort gjerninger, og hadde ikke gjerningen blitt
fullkommen, så var der ingen sann levende tro. Når da Paulus sier: at Abraham
ble rettferdiggjort av troen, og Jakob sier av gjerningen: så har de begge
rett. For Gud som ser det innerste, og troen som er innvortes en skjult ting
i mennesket, det dømmer Gud etter, hvor den er sann og oppriktig der følger
våre gode gjerninger. For disse fullkommer troens
frukter, og åpenbarer enda til for menneskene, som har gjort slike
gjerninger, som Abraham som villig ville oppfylle Guds befaling og ofre sin
sønn, der er troen, og den kan sies rettferdig av sin gjerning da Kristus
sier: en kan sies rettferdig av ordene. Mat. 12, 37. Men en ormeunge kan tale gode ord, 34 v. så og en hykler gjøre
gode gjerninger iblant menneskene men til sin egen
ære som han bedrar menneskene med. Men så skjer det ikke for Gud, for Hans skarptseende og rettferdighets vredes ild kan ingen
unngå, da den brenner til det nederste helvete, 5 Mos. 32, 22, så og nederst
i hjertet. Tror vi dette, så la oss søke Jesu kraftige gjenløsning, så Han
fikk renset oss fra urettferdighet, og hvor Hans kjærlighet er kommet inn,
der blir det visst fullkomment hat til alt ondt, og lyst til å stride lovlig
og gjøre godt av all makt. Derfor skulle vi alltid be om at troen måtte vokse
i oss og kraft til å gå frem på livets vei, følge Jesus og bli bestandige i
det til enden, så får vi visst livsens krone. Amen. |
|