Haugianismens Tid, 1796 – 1850

Fra heggtveits Kirkehistorie. Del 32.

I visse henseender enda mer begavet enn Væraas var en annen Numedøl, Tollef Olsen Bache. Han ble født øverst i dalen, i annekset Opdal, våren 1770 og var eldste sønn av gårdbruker Ole Bache og hustru Anne. De oppdro ham til nøysomhet og flid samt formante ham til å føre et sædeligt (rent - moralsk) liv. Skolevesenet i hans hjembygd var den gang i måtelig tilstand, og da hans foreldre satt i trange kår, fikk han liten tid til å motta noen undervisning. «Jeg hadde tungt for å lære,» skriver han, «og det gikk svært smått i det første med meg, til jeg kom så vidt, jeg selv kunne lese i en bok. Grunnen til dette var at jeg om sommeren måtte vokte mine foreldres kreatur fra mitt 7 til 14. år. Siden kom jeg i strengere arbeide.» «Da mine foreldre hadde bemerket at jeg gjorde fremgang i lesingen, holt de meg noen uker i skole for også å lære å lese skrift. Min lyst, forent med flid, gjorde at jeg snart var noe kyndig i dette. I skriving har jeg egentlig aldri nytt noen undervisning, og selv om det visst ikke kan interessere noen å erfare, på hvilken måte jeg har gått frem med hensyn til dette, finner jeg det allikevel ikke overflødig å kort berøre dette. Uten lærer begynte jeg så å si bakfra. For istedenfor bokstaver skrev jeg straks sammenskrift. Papir, penn og blekk var jeg ikke eier av. Istedenfor papir betjente jeg meg av bjørkenever. Mitt blekk bestod i en slags sort farge, og min penn var en tilspisset trepinne. Når jeg om vinteren kjørte høy og andre nødvendige ting til gården, brukte jeg å skrive bokstaver i snøen. Slik var min oppdragelse, slik var leiligheten for meg til i ungdommen å lære noe, og på grunn av dette tør jeg visstnok håpe at den ærlig-tenkende leser vil unnskylde min simpelhet (enkelhet) både i stil og uttrykksmåte.»

«Fra min ungdom hadde Gud ved sitt Ord ofte rørt mitt hjerte, og da jeg antok Bibelen for en fullkommen sannhet, syntes jeg at det ikke stod vel til med meg. Jeg var som mine kammerater svært opplagt til skjemt og forlystelse og i dette var jeg nesten en mester, da jeg hadde et muntert vesen. Men under disse fornøyelser fikk jeg mange påminnelser om at det ikke var rett å følge lidenskapene. Jeg var også advart av min mor, at hvis jeg lever i vellyst, ble jeg ikke i vellyst når døden kom. Men førte jeg et stille og gudelig vesen, så oppnådde jeg et salig liv etter dette. Denne tanke falt meg litt inn, når jeg var alene, og da kom ofte frykt på meg, for at det ikke stod så vel til. Likevel svant denne tanke snart ved andre sysler. Mitt fornøyde og muntre sinn tiltok likesom min lyst til å fortjene noe, og kunne jeg på en eller annen måte vinne noen fordel med rette, så forsvarte jeg det som en helligdom og anvendte sjelden penger til noen fornøyelse, men lot mine foreldre få låne det jeg hadde. Ved slik å ha opptjent meg noe ble mitt muntre sinn er fyrig. Når det inntraff, at både unge og gamle var sammen, fornøyde jeg ofte selskapet. Men etterpå følte jeg titt en angst og uro, som jeg ikke kunne begripe hvor den kom fra. Min far ble sengeliggende i mitt 14. år, og denne sykdom vedvarte til hans død. Da jeg var mine foreldres eldste barn, måtte jeg ikke bare lenge være den som forestod gårdsbruket, men også anstrenge meg av alle krefter med arbeide. Dette var en god skole for meg til rett å temme mine lidenskaper. Da det ofte var knapt, måtte jeg i tillegg også dra omsorg for husvesenet og skaffe penger til de nødvendige utgifter, dette nedstemte mitt sinn.

I mitt 15.år lot jeg meg innskrive til konfirmasjon. Min lærelyst, flid og frimodighet til å uttale mine grunner gjorde at jeg kom så vidt i min kunnskap, at jeg den gang var den beste av konfirmantene. Endelig kom tiden, at vi skulle gjenta vår dåpspakt. Nå våknet igjen de alvorlige bekymringer hos meg: først, hvorledes jeg var beredt til dette, og for det andre hvorledes jeg skulle være i stand til å holde det løfte, våre faddere hadde gjort for oss. Dette visste jeg var brutt, da mange syndevaner hadde fengslet meg, som banning, Guds navns misbruk med flere synder. Mitt hjerte var svært beklemt, og tårer jeg stille felte, lettet meg noe. Presten holdt før katekisasjonen en oppmuntrende formaningstale, som satte hjertet mer i bevegelse, og deretter begynte overhøringen. Siden førte han oss til alteret, før enn vi gjentok løftet, holt han igjen en tale, om hvor viktig det var for oss å holde det løfte, vi da skulle avlegge. Ofte har denne begivenhet vært levende i min hukommelse. Etter tjenesten var endt, samlet vi oss igjen med presten. Han tok nå vennlig farvel med oss og ba igjen alle å iaktta det gitte løfte. Deretter gav han meg og noen få andre Jacob Scheinders omvendelseshistorie. Denne bok var et middel til å opptenne i meg mer religionsiver. Men da jeg fant veien altfor trang, besluttet jeg å ikke velge den, men det fikk gå som det kunne. Verden overvant meg mer og mer, så jeg i det søkte min ro og tilfredshet. Men min samvittighet bebreidet meg likevel ofte, så jeg ikke ble aldeles sikker.»

Forts. n. nr.