Noen
beretninger om Elling Eielsen Fra Den kristelige Lægmand, feb. 1918. På sine reiser i 1830-årene
som Guds Ords forkynner kom Elling Eielsen også til
gården Nordre Ramberg i Hitterdal, Telemark. Mannen
der var kristeligsinnet og het Bjørn Hansen. Mens de stod på tunet, pekte
Elling nordover til de høytliggende Tveitagårdene,
som lå omtrent en norsk mil borte, og spurte mannen om det hadde vært noen og
forkynt Guds Ord der. Denne svarte, at der hadde nok ingen vært og der var
nok dessverre visstnok heller ikke noe begjær etter Guds Ord. «Og så skal der
heller ingen komme da kanskje!» sier Elling og legger til: «Jo dit vil jeg og
holde oppbyggelse. Er der noen som kan bli med, så reiser vi.» Mannen, hans tjenestepike
og en nabokone ble da med ham, og underveis bekjentgjorde
Elling, at der skulle holdes oppbyggelse i de gårder som lå høyt der oppe. Da
han kom frem, traff han en mann, som kjørte vann til gården. Elling begynte
da å tale om hvor stor velsignelse Gud hadde gitt oss i vannet, og hvilke
alvorlige følger det ville ha om Gud skulle ta dette fra oss. Han spurte så
til slutt den undrende tilhører, om han kunne få låne huset et par timer til
oppbyggelse. Det skulle ikke koste dem mer enn en drikk kaldt vann. Nei, fikk
han til svar, det kunne de vanskelig gå inn på. «Ja, kan jeg ikke få låne
huset, så holder jeg oppbyggelsen ute,» sier Elling. De skjemtes da liksom
for dette og sa, han fikk låne huset. Da oppbyggelsen var holdt, reiste de
med det samme, uten å nyte noe, tilbake til Ramberg, og kom dit sent på
kvelden. Konen hadde satt frem melk og poteter på skiven til tjenestepiken og
en bedre rett på bordet for sin mann og Elling. Da Elling ser dette, sier
han: «Er melk og poteter godt nok for henne så er det godt nok for meg.» Og så
satte han seg og deltok med i det tarvelige måltid.
_________________ At Elling Eielsen på sine vandringer for å
så ut Livets Ord ikke forsømte noen leilighet for også og nå det enkelte menneske,
det viser blant annet også følgende lille begivenhet: Engang mens han reiste
langs landeveien, kom en mann kjørende i sprang forbi ham. Her var således ingen anledning til å få den fremmede i tale, og
Elling ropte da etter ham disse ord: «Kjør til Himmelen da mann!» Disse ord
har vært fulle av Ånd og liv og trengte dypt inn i mannens samvittighet, for
det fortelles, at han kom til omvendelse.
__________________ Elling Eielsen
hadde ved et besøk i Telemark sommeren 1863 også
oppbyggelse på gården Stenningen i Sande. Da han
skulle til å holde oppbyggelse, ble han så dårlig at han måtte gå og legge
seg. Han ba derfor noen venner om å lese for folket og oppbygge dem så godt
de kunne. Om en stund gikk Torsten Haukvik (en av hans venner) ut i værelset for
å se til ham, og da lå han på sengen og gjentok disse ord: «Jesus hjelp meg!
Jesus hjelp meg!» Torsten gikk da i stillhet ut igjen for ikke å forstyrre
ham. Ikke lenge etterpå kom Elling inn i forsamlingen, og da holdt han en
sjelden benådet og ildfull tale, og ordene kom som en strøm fra hans lepper.
Ja, da stadfestes det Guds Ord på ham: Den som tror på meg, av hans liv skal,
som Skriften sier, flyte levende vannstrømmer. Joh. 7, 38.
__________________ Ovenstående
er sendt til meg av Tollef Aaraas’s sønn Halvor. Med
hensyn til denne kjære venn skal bemerkes, at han i sin ungdom mistet sin
helse. Herren tok ham til side. Samtidig med innsendelsen av ovenstående skriver
han blant annet: «Med min helbred står det meget dårlig til, og mine øyner er
så dårlige, at jeg lite tåler å lese og skrive. «En orm er jeg og svak, ja født
til møye».» Det overlates
til leserne under selvprøve og bønn å gjøre sin egen betraktning! Den nevnte venn bemerker:
«Jeg tror særlig nå da interessen for Eielsen
ytterligere er vakt ved ditt verk om ham, at mange ville sette pris på, at du
samlet det du leilighetsvis kunne få fatt på av ytterligere opplysninger om
Elling og satte dem i «Lægmanden» og så lar dem
komme med i Levnetsbeskrivelsen i tilfelle av et nytt opplag av boken.» Etter (som jeg håper jeg
kan si) moden overveielse anfører jeg dette, og ville, i denne hensikt som
antydet, være takknemlig for opplysninger både med hensyn til Eielsen og hva annet der måtte synes å mangle i boken.
Alle kjærlig hilset fra eders ringe.
E. O. Mørstad. |
|