Haugianismens Tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 33.

Som han tok til i alder, således utviklet også hans store forstand seg. Denne brukte han mest mulig til å finne ut de midler, som han kunne skaffe seg de nødvendige ved og sikre sin fremtid med hensyn til det økonomiske. Ved siden av gårdsbruket drev han handel, først som skreppekar og siden som driftebonde (pakter), ved dette tjente han etter vert så mye, at han i alt hadde lagt seg til beste 250 Daler (1000 Kr.), da han var 20 år. «Selv om jeg i denne tid,» skriver han, «søkte å leve etter verdens skikk og var kald i min kristendom, så hadde jeg ofte angst og uro i min samvittighet, så jeg erfarte sannheten av profetens ord: «Der er ingen fred for de ugudelige.» Vel voktet jeg meg for grove laster, og mange priste meg som dydig menneske. Dans og spill var jeg især glad i og syntes det var helt opplivende for meg. Jeg fant ikke bedre plaster på mitt falske levnet.» Høsten 1796 inngikk han i ekteskap. Han skriver: «Av forfengelighet gjorde jeg et stort bryllup og hadde mange folk samlet. Det varte i 6 dager. Da fikk jeg erfare hva det er å være slave av lastene. Jeg var nedslått, dels av nattevåking ved å se til gjestene, dels på grunn av den tummel og larm, som hersket, så jeg måtte erfare salmedikterens ord: «Akk visste du som går i syndens lenke, Hvor hardt det er i Satans slaveri» etc.

«Da nys nevnte år endte, kom det opp i meg et annet syn angående religionens sannheter. Men først vil jeg si at jeg ikke er av dem som har hang til overtro, ikke heller er snar til å anta noe nytt uten å prøve om det forholder seg så eller ikke. Jeg fristes snarere til mistro over for en fremmed setning som jeg ikke kjenner, og antar den ikke, uten jeg selv blir overbevist om dette, som også ble tilfellet med meg denne gang.» Han ble i 1797 buden til et gravøl i nabosognet, omtrent to mil fra sitt hjem. Da den avdødes familie fikk høre, at den foran nevnte legmann Søren Nielsen Røer var kommen til sognet og holdt oppbyggelse, innbød man ham. Han innfant seg og holdt på oppfordring en tale, som likevel ikke gjorde noe større inntrykk på den kritiske Tollef Bache, men hans interesse for denne fremmede legmann var likevel vakt, derfor anmodet han sin yngre voksne bror Ole om å be Røer besøke ham, når han kom så langt opp i dalen. Dette var denne villig til og innfridde sitt løfte allerede dagen etter. Han ble gjestfritt mottatt og anmodet å holde en oppbyggelse der. Dette skjedde! Av hans stille vesen og samtale med folket før sammenkomsten og det vitnesbyrd han så avla, ble Bache ikke lite påvirket. Deretter reiste legmannen enda lengre opp i dalen, men vendte snart tilbake og holdt på ny forsamling hos Bache. Denne fulgte nå med ham utover til det et sted, hvor de tidligere hadde vært sammen i begravelse. Underveis talte de om åndelige ting. Da de kom frem, ble de begge vel mottatt. Tiden utover kvelden og natten ble benyttet til å samtale om hva man skulle gjøre for å bli salig. Om morgenen, da Bache våknet, hadde han klarhet over, hvorledes saken skulle gripes an. Han fikk lyst til Guds Ord, tok Kirkeboken og sang salmen: «Nu hjelpe Gud som hjelpe kan.» Allerede det første vers gjorde et sterkt inntrykk på ham, så han erkjente Guds godhet, som hadde oppholdt livet og ikke rykket ham bort i hans synder. Da han kom til det femte vers, ble han særlig grepet av disse ord: «Aldri ser jeg Gud ditt Rike, uten det av nåde skjer.» Som ingensinne tidligere fikk han nå se og føle at han var en fortapt synder, som trengte Kristi nåde for å bli frelst. Han besluttet å fornekte alt, «som Ordet forbyr;» «i hva det enn skulle koste,» og fikk straks til sin store forundring og glede kraft til å avstå fra de laster, som før hadde så stor makt over ham. «Banning, som forekom hyppig i min daglig tale før,» skriver han, «var nå tatt fra meg. Guds navns misbruk likeså. Dans, som jeg før hadde vært en elsker av, fattet jeg ikke bare avsky for, men fordømte den som en fordervelig last, fordi den lokket så mange lettsindige til seg og er roten til flere synder.

Ikke lenge før dette åndelige gjennombrudd var han blitt lensmann i Nore og Opdal. Men det merkes nå i all hans ferd, at sinn og liv var ganske forandret. Noen spottet og sa, han var gal, andre bifalte det og ønsket, at de levde som han. Av mangel på kristelig innsikt og erfaring var han i denne tid etter sin egen beregning noe ensidig og unødig streng med hensyn til atskillige fornektelser og øvelser. Dette erfarte han likevel snart ikke kunne forbedre hjertet. Da Hauge ikke lenge etter kom til Sognet, opplyste denne også om dette. «Dog hadde Gud,» sier han, «skjenket meg den nåde, at bønnens ånd virket uavlatelig på mitt hjerte, og derved fant mitt sinn fornyet lyst, så om atskillig trengsel møtte, var den lett å overvinne. Jeg hadde ofte kamp og strid, men sterkest ble jeg fristet når djevelen satte an og søkte å innbille meg at det jeg utrettet var mot Guds vilje. Ved Guds hjelp vandt jeg også denne gang, men må si med David: «Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, da hadde jeg omkommet i min elendighet.» Sal. 119, 92. Jeg hadde av Gud vært benådet med et overordentlig kall på mitt hjerte. Synden var ikke bare levende erkjent, men jeg følte meg fortapt og fordømt til den evige død, hvis jeg ikke kom til omvendelse, så jeg i Kristus kunne søke all min salighet. Likevel var jeg nå allerede blitt styrket i min tro, at Han av nåde tilgav meg, når jeg av alle krefter strebet å etterfølge Ham, som er Veien, Sannheten og Livet. Jeg erfarte og i min sjel en overordentlig henrykkelse, så jeg kunne si med Augustin, at hvis dette skulle vare stadig, da kunne det ikke annet være enn det evige liv. Jeg må derfor sanne Pauli Ord, at vi er barnaktige. Men dette faller bort som vi vet, siden i vår manndom. Jeg forstod ikke den gang, at det var en forsmak på den tilkommende verdens krefter. Jeg tenkte, at når jeg i sannhet ble et Guds barn, så skulle den overvettes (umåtelige) nåde stadig bo i mitt indre og gi meg den sanne fred. Jeg glemte Apostelens Ord, at det bør oss å gå inn i Guds rike ved mange trengsler.. Det kunne heller ikke hjelpe, om vi med Apostelen kom så vidt en gang, at vi visste intet med oss selv. Dermed var vi ikke rettferdige for Gud på grunn av våre vedhengende svakheter, og vi tåler lite av det gode. Men trengsel er et middel, som vår sjel prøves ved og troen lutrer og renses.»

Forts. n. nr.