Kortfattet Biografi af Peder Amlies Liv og Levned

Mottatt av Thor Amlie.

Jeg er født i år 1830 den 7de, desember og mottok den Hellige Dåp 1. Januar 1831. Mine Foreldre var Gårdbrukere Peder Thomassen og Kirsti Paulsdatter Amlien i vestre Toten på Enstrandet ved Einavannet, De hadde 10 barn hvor av jeg er den nest yngste, og vår oppdragelse skjedde i tukt og Herrens Formaning, da de vare troende kristne i den Haugeske ånd. Deres hus var ofte et samlingssted for Hauges venner, især i høytidene. Dette hadde den innflytelse på meg at jeg følte Guds Ånds dragelse på mitt hjerte i 8-9 års alderen så jeg ofte gråt under Guds Ords hørelse i forsamlinger og lesing i Pontoppidans forklaring, især i det avsnitt som handler om Kristi offerdød for våre synder. Min skoleundervisning var tarvelig, likevel var jeg med i omgangsskolen også utenfor vår krets. Distriktet bestod av 4 kretse, Sogneprest Vilhelm Magelsen gav meg likevel skussmål for å ha «meget god kristendomskunnskap.» Konfirmasjonsdagen var en alvorsfull dag for mig, og jeg avgav mitt løfte om at forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen og tro på den treenige Gud, Faders, Sønn og den Helligånd med stor rørelse, og fullt alvor. Nøt deretter den Hellige Nattverd i sammen med mine kjære Foreldre.

Fjorten år gammel skulle jeg ut i verden for å bryte mig en livsbane og ble sendt inn til Kristiania, for det første til min bror kjøpmann Th. Amlie. Jeg kom først til en lærer i privatundervisning et par måneders tid, men da han skulle gifte seg måtte jeg flytte fra ham av mangel på tilstrekkelig bekvemmelighet. Jeg søkte og fikk plass hos bokhandler Fielberg & Landmark som biblioteker på Deres romanbibliotek. Jeg hadde ingen interesse av å lese i disse bøker, derimot leste jeg ofte i det Nye Testamente pga. dette ble jeg også engang spottet av en herre, som fikk se Testamentet lå oppslått på et bord i nærheten av disken. Jeg holdt det siden omhyggelig skjult. Jeg var der bare i 6 måneder, Senere kom jeg til en kjøpmann Henriksen i Storgaten hvor jeg også var i 6 måneder. Jeg liket meg ikke i det hele tatt der nede og jeg har kun triste minner fra den tid. Der var forførere og vellystige nok, å komme i sammen med, men Herren bevarte meg fra å delta i noe som jeg anså for syndig, selv om jeg visstnok var fri for ungdommens alminnelige lettsindighet som jeg anså for uskyldig. Jeg reiste så hjem et års tid, men min hu stod fremdeles etter å komme i noe virksomhet, som kunne gi mig utsikt til en selvstendig livsstilling. 

Jeg hadde alltid hatt lyst til Farger profesjonen og da en leilighet tilbød seg, kom jeg i lære hos Sivert Bostad i Bredmunndalen på Hedemarken hvor jeg var i ca. 3 år. Her trivdes jeg og hadde stor interesse for faget, selv om det var til dels temmelig tungt, og om vinteren så kaldt, at jeg pådro mig både gikt og andre sykdommer der. Hva mitt åndelige liv angikk på denne tid, så var dette nok etter hvert forduftet og gått opp i kjærlighet til denne verden, og hadde derfor intet vennskap hverken med Gud eller verden; hvilket blev meg mere og mere trykkende og lengselen etter å kunne komme i nåde og vennskap hos Gud ble større og større, uten at det kom til noe gjennombrudd i det første læreår, så vidt jeg husker. En kveld under en hus-andakt av den velkjente misjons-emissær Christen Amble - han hadde også i sin tid vært i lære hos Bostad -blev jeg vagt av min søvnige dvale og efter mye bønn, kamp og strid, korn jeg efter et halvt års tid til en salig fred med Gud, som løftet mitt sinn opp over jorden til de himmelske tings betraktninger, og til å prise Gud som hadde skjenket oss sin Sønn hvori livet og saligheten er. Etter denne salige oppløftelse og lyse dag, kom den mørke nat over mig, så jeg sank ned i stor tvil, nød og håpløshet og sjelekval. Jeg ble så snart en enke, av sådan lystig brud, av brudebånd en lenke, av solskinn regn og sludd, av frydens sol et fengsel, av gylden dragt en sekk, av himlen helved trengsel, forferdelse og skrekk. Denne sjele-tilstand vedvarte i hele 2 år, da den likesom lidt efter lidt avtok og gav plass for mere sinnsro. På denne tid var jeg ca. 10 år (det skal nok være 20 år, red. anm.).

Jeg bodde nå i Haugesund som jeg var flyttet til, efter troende venners råd for å bestyre et fargeri for en annen mann, hvilket vedvarte et års tid, da jeg kjøpte fargeredskapene av ham og satte opp et nytt fargeri. Jeg drev fargeriet i noen år, men da der om vinteren i (fiske)tiden var lite å gjøre med det, besluttede jeg å etablere en kolonialhandel ved siden av fargeriet, men oppdaget snart, at disse to beskjeftigelser ikke kunne passes tilstrekkelig godt sammen, men at en av delene ble satt til side. Jeg solgte derfor fargeriredskapene til en av mine Læredrenger, som flyttede det til Fedde pr. Flekkefjord, og dermed kom i god drift der, men han døde i en ung alder av tæring, men til min store glede, som en troende kristen med et salig håp om å komme hjem til sin Gud og Frelser Jesus Kristus. Min Handel gikk over til isenkram forretning og alle de avdelinger som står i forbindelse med denne forretning og det med godt utbytte. Etter hånden deltok jeg også i sildforretning, hvalfangst og skipsrederi tillike med et gårdsbruk ca. 4 km nord fra Haugesund. For 7 år siden sluttede jeg med butikkhandelen, da jeg lenge hadde følt meg trett av den og bor nå på min gård Fagerheim hvor jeg sysler med jordbruket og ivaretager mitt Skipsrederi.

Forglemme må jeg ikke at da jeg var 29 år gammel ble jeg gift med Frøken Anna Larsen 20 år gammel, en av Skipper Mons Larsens 7 døtre, med hvem jeg har levet i et særdeles lykkelig ekteskap. Vi har hatt 6 sønner, hvor av den ene er flyttet hjem til Gud 4 1/4 år gammel, To av disse især den ene har ikke alltid forvoldt os glede, men i senere tid har forbedring inntrådt så jeg håper det beste.

Jeg får nå oppta tråden igjen angående mitt åndelige liv. Der inntrådte til min store sorg og beskjemmelse en ny lunkenhet og sløvhet i det, som satte mig langt tilbake. Gud alene vet om der var nogen livs-fnugg tilbake eller om jeg var ganske død. Selv om jeg stundom bad Gud om nåde og forbarmelse og hjelp til oppreisning fra min dorskhet, der lå som en mare over mig, hadde jeg holdt opp med mine daglige morgen- og aftenbønner, og lite betraktet Guds Ord, for jeg syntes det var en spott mot Gud at befatte seg med det. Da det så ikke var alvor allikevel. Jeg falt allikevel ikke bort i åpenbare laster, selv om jeg stundom var på nære nippet til det, søkte heller ikke slett selskap, men bodde temmelig isolert. Slik levde jeg med indre bebreidelser en 3 á 4 år. Så kom jeg til at lese en fortelling om Advokat Ralph Harbingtons liv og død, som gikk ut på å skildre hans store Gudhengivenhet i hans barndom, så han til og med ofte var sammen med en flok engler i en skjønn eng, men som ved en lærer Prougmands fritenkerske grunnsetninger blev innpodet slik en gift. Holt ham borte fra Gud, førte et liv overensstemmende dermed i synd og laster. Så han allerede i 30 års alderen døde av utsvevelser en forskrekkelig død i svære krampetrekninger og forbannelser på sine lepper.

Advarselen til meg av denne fortelling lød med slik en kraft i min sjel. "Begynnelsen er ikke ulik din, se nå til, at ikke også enden blir likedan!!" Jeg kom i stor frykt og forskrekkelse og skalv for Guds vrede; for nå var det visst for sent, da jeg hadde begått synd mod den Helligånd som ikke kan blive tilgitt. Det var likevel ikke mange dager jeg satt i denne klemme før jeg fikk lov å tro, at Gud enda ville la meg få nåde, for Jesu Kristi skyld, som hengav sitt liv for våre synder og oppstod til vår rettferdighet.

                                                                                                                   Siste del neste nr.