Nogle ord om vår tids Modernister og Rationalister

Fra Den kristelige Lægmand, feb. 1918

Av Tollef Aaraas, andre og siste del.

 

Hva våre teologiske lærere og professorer ved våre universitet angår, så tyder etter alt som er kommet ut derfra og som det er talt og skrevet om, at modernismens og rasjonalismens ånd har trengt seg inn og har fått likesom et hovedsete der. Derfor har de rettroende kristne i vårt land, som har fulgt med bevegelsen og lagt merke til dette, og hvem det ligger på hjerte å bevare den rene lære sluttet seg sammen og startet et nytt teologisk fakultet, Menighetsfakultetet.  Når der nå læres og påstås, at Jesus ikke er unnfanget av Den Hellige Ånd, ikke oppstanden fra de døde, at vår synd og ikke har ligget på Ham, at Han ikke er sann Gud av samme natur og vesen som Faderen, at læren om treenigheten er falsk, så har vi av vår kristne tro ikke stort mer igjen. En stor del av det gamle Testamentet skal bestå av bare myter og sagn, som ikke er eller kan være til å stole på. Guds Ord er ikke inspirert, for da var det som en diktat, og det er det ikke, som en av våre prester skal ha sagt: Lukas sier, at før han begynte å skrive sitt Evangelium hadde han først nøye gransket alle ting. Pontoppidan har altså ikke skrevet rett i vår barnelærdom, når han sier: «Guds Ånd gav dem i sinne alt, hva og med hvilke ord de skulle skrive.» Så taler de om den menneskelige side av Guds Ord. Når nå bibelkritikken, som er oppkommet i våre dager, har behandlet Bibelens innhold på den måte, da vil en stor del bli agner. Hvor mye det kan bli igjen, som kan holdes som godt korn er ikke godt å vite.

 

Kjære! Jeg må spørre: Hvor vil alt dette til slutt ende? Kan det bære andre frukter enn åpenbar vantro og gudsfornektelse? For mange er den ene religion likeså bra som den andre. Guds Ord og vår gode gamle barnelærdom av Luther og Pontoppidan, som hviler på Skriftens grunn, vil av massen bli kastet over bord som vrakgods som ikke er verd å holde og gjemme på lengre. Da har djevelen vunnet spillet, og da vil nok dette Guds Ord passe inn: «Ve, ve, ve dem som bor på jorden!» Åp. 8, 13. Men vi får rope og skrike til Gud, at det ikke må komme så langt. Så får vi vel håpe, ved Guds nåde, at det ikke skjer så lenge vi lever. Men for våre barn og nærmeste etterkommere ser det mindre enn lyst ut. Må ikke en kristens hjerte likesom blø, når han tenker på dette? Mange er nå ivrige for å få religionen ut av våre skoler, og kanskje det vil lykkes. Flere av de styrende er ikke så langt ifra dette. Derfor må det vel sies, at landet holder på å bli avkristnet, og et nytt hedenskap blir nå innført.

 

Men lovet være Gud! Vår Herre har vel ennå noen få hist og her i landet, som ikke har bøyd kne for Baal. De hører hjemme og faller inn i den klasse, som Herren kaller: «De umyndige» for hvem det er åpenbart, at Jesus er Kristus den Guds Sønn og de skal ha liv i Hans navn, Joh. 20, 31. Men hvem har åpenbart dem det? Og hvorledes er dette skjedd? Ikke annerledes som Herren sa til Peter, da han bekjente troen på Frelseren: «Salig er du Simon Jonas sønn! For kjød og blod har ikke har ikke åpenbart deg det, men min Fader i Himmelen,» Mat. 16, 17. Men hvorledes gjør faderen dette? Ved dette, som Luther sier i sin forklaring til den 2. bønn, «at Han gir oss sin Hellige Ånd, som gjør det ved sin nåde, at vi tror Guds Ord og lever et hellig og gudelig levnet både her og i det tilkommende liv.» Dette faller så overmåte skjønt sammen med hva han har lært oss å bekjenne i den 3. artikkel når han sier: «Jeg tror, at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus min Herre, men den Hellige Ånds gjerning, som har kallet meg ved Evangeliet» osv. Når våre modernister ville følge denne orden, da skulle vi straks få høre en annen lyd i basunen og et annet vitnesbyrd om Kristus og hele Skriften enn som nå lyder. Men vår Herres Ord feiler ikke. «Han skjuler det for de vise og forstandige, men åpenbarer det for de umyndige.» Bare at vi måtte være av dem. Men der må en sann omvendelse og en ny fødsel til. Og går da denne rett for seg, blir vi små, fattige og ringe i oss selv som umyndige barn, som er sine foreldre underlagt i alle ting. Så slutter Jesus denne lovprisning med disse ord: «Ja Fader! For såledesskjedde det som var velbehagelig for deg.» Er det ikke rart og høres det ikke rart ut, at dette skulle være Faderen behagelig? Men her må vi bøye oss ydmykt, gi Gud æren og legge vårt ammen til det. Men la oss ikke glemme å be Gud om, at vår kristendom og gudsfrykt må til å føres i de spor, som døperen Johannes sa, da han talte om Jesus for sine disipler: «Ham bør det å vokse, meg å forringes.» Joh. 3, 30. Ja, Gud gi oss denne nåde! Amen.

 

Tone: Guds engler de seg gleder.  171.

Iblant de lærdes skare Seg Jesus setter ned,

Å høre og forfare, Hva de om Hannem vet;

De søker Skriften nøye, Men Jesus kjennes ei,

Som står for deres øyne, Thi stolthet sier: nei.

 

Å Jesus! Gi du ville Mitt hjerte danne så,

Det både årl’ og silde Ditt tempel være må;

Du selv min hjerne vendte Fra verdens kloke flokk

Og lær meg deg å kjenne, Så har jeg visdom nok.

 

Årås i Nes, Telemark i mars 1917.

                                                         Tollef Aaraas.