Nogle ord om vår tids
Modernister og Rationalister Fra Den kristelige Lægmand, feb. 1918 Av Tollef Aaraas,
andre og siste del. Hva våre teologiske lærere
og professorer ved våre universitet angår, så tyder etter alt som er kommet
ut derfra og som det er talt og skrevet om, at modernismens og rasjonalismens
ånd har trengt seg inn og har fått likesom et hovedsete der. Derfor har de
rettroende kristne i vårt land, som har fulgt med bevegelsen og lagt merke
til dette, og hvem det ligger på hjerte å bevare den rene lære sluttet seg
sammen og startet et nytt teologisk fakultet, Menighetsfakultetet. Når der nå læres og påstås, at Jesus ikke
er unnfanget av Den Hellige Ånd, ikke oppstanden fra de døde, at vår synd og
ikke har ligget på Ham, at Han ikke er sann Gud av samme natur og vesen som
Faderen, at læren om treenigheten er falsk, så har vi av vår kristne tro ikke
stort mer igjen. En stor del av det gamle Testamentet skal bestå av bare
myter og sagn, som ikke er eller kan være til å stole på. Guds Ord er ikke
inspirert, for da var det som en diktat, og det er det ikke, som en av våre
prester skal ha sagt: Lukas sier, at før han begynte å skrive sitt Evangelium
hadde han først nøye gransket alle ting. Pontoppidan har altså ikke skrevet
rett i vår barnelærdom, når han sier: «Guds Ånd gav dem i sinne alt, hva og
med hvilke ord de skulle skrive.» Så taler de om den menneskelige side av
Guds Ord. Når nå bibelkritikken, som er oppkommet i våre dager, har behandlet
Bibelens innhold på den måte, da vil en stor del bli agner. Hvor mye det kan
bli igjen, som kan holdes som godt korn er ikke godt å vite. Kjære!
Jeg må spørre: Hvor vil alt dette til slutt ende? Kan det bære andre frukter
enn åpenbar vantro og gudsfornektelse? For mange er den ene religion likeså
bra som den andre. Guds Ord og vår gode gamle barnelærdom av Luther og Pontoppidan,
som hviler på Skriftens grunn, vil av massen bli kastet over bord som
vrakgods som ikke er verd å holde og gjemme på lengre. Da har djevelen vunnet
spillet, og da vil nok dette Guds Ord passe inn: «Ve, ve, ve dem som bor på
jorden!» Åp. 8, 13. Men vi får rope og skrike til Gud,
at det ikke må komme så langt. Så får vi vel håpe,
ved Guds nåde, at det ikke skjer så lenge vi lever. Men for våre barn og
nærmeste etterkommere ser det mindre enn lyst ut. Må ikke en kristens hjerte
likesom blø, når han tenker på dette? Mange er nå ivrige for å få religionen
ut av våre skoler, og kanskje det vil lykkes. Flere av de styrende er ikke så
langt ifra dette. Derfor må det vel sies, at landet holder på å bli avkristnet,
og et nytt hedenskap blir nå innført. Men lovet være Gud!
Vår Herre har vel ennå noen få hist og her i landet, som ikke har bøyd kne
for Baal. De hører hjemme og faller inn i den klasse, som Herren kaller: «De umyndige»
for hvem det er åpenbart, at Jesus er Kristus den Guds Sønn og de skal ha liv
i Hans navn, Joh. 20, 31. Men hvem har åpenbart dem det? Og hvorledes er
dette skjedd? Ikke annerledes som Herren sa til Peter, da han bekjente troen på
Frelseren: «Salig er du Simon Jonas sønn! For kjød og blod har ikke har ikke
åpenbart deg det, men min Fader i Himmelen,» Mat. 16, 17. Men hvorledes gjør faderen
dette? Ved dette, som Luther sier i sin forklaring til den 2. bønn, «at Han gir
oss sin Hellige Ånd, som gjør det ved sin nåde, at vi tror Guds Ord og lever
et hellig og gudelig levnet både her og i det tilkommende liv.» Dette faller så
overmåte skjønt sammen med hva han har lært oss å bekjenne i den 3. artikkel
når han sier: «Jeg tror, at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på
Kristus eller komme til Kristus min Herre, men den Hellige Ånds gjerning, som
har kallet meg ved Evangeliet» osv. Når våre modernister ville følge denne
orden, da skulle vi straks få høre en annen lyd i basunen og et annet vitnesbyrd
om Kristus og hele Skriften enn som nå lyder. Men vår Herres Ord feiler ikke.
«Han skjuler det for de vise og forstandige, men åpenbarer det for de umyndige.»
Bare at vi måtte være av dem. Men der må en sann omvendelse og en ny fødsel til.
Og går da denne rett for seg, blir vi små, fattige og ringe i oss selv som
umyndige barn, som er sine foreldre underlagt i alle ting. Så slutter Jesus
denne lovprisning med disse ord: «Ja Fader! For såledesskjedde det som var
velbehagelig for deg.» Er det ikke rart og høres det ikke rart ut, at dette
skulle være Faderen behagelig? Men her må vi bøye oss ydmykt, gi Gud æren og
legge vårt ammen til det. Men la oss ikke glemme å be Gud om, at vår
kristendom og gudsfrykt må til å føres i de spor, som døperen Johannes sa, da
han talte om Jesus for sine disipler: «Ham bør det å vokse, meg å forringes.»
Joh. 3, 30. Ja, Gud gi oss denne nåde! Amen. Tone: Guds
engler de seg gleder. 171. Iblant de lærdes skare Seg Jesus
setter ned, Å høre og forfare, Hva de
om Hannem vet; De søker Skriften nøye, Men
Jesus kjennes ei, Som står for deres øyne,
Thi stolthet sier: nei. Å Jesus! Gi du ville Mitt
hjerte danne så, Det både årl’ og silde Ditt tempel være må; Du selv min hjerne vendte
Fra verdens kloke flokk Og lær meg deg å kjenne, Så
har jeg visdom nok. Årås
i Nes, Telemark i mars 1917.
Tollef Aaraas. |
|