Epistelen på 11. søndag etter trefoldighet

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

1 Kor. 15, 1 – 10.

 

            Men jeg minner eder, brødre, om det evangelium som jeg forkynte eder, som I også tok imot, i hvilket I også har stått, ved hvilket I også blir salige, dersom I holder fast ved det ord jeg har forkynt eder evangeliet med, såfremt I ikke har trodd forgjeves. For jeg har overgitt eder blant de første ting det som jeg også mottok, at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppsto på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang, av dem er de fleste ennå i live, men noen er også hensovet. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han også sett av meg som er det utidige (ufullbårne) foster; for jeg er den ringeste av apostlene, den som ikke er verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt den Guds menighet; men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde som (er skjenket) til meg, har ikke vært forgjeves.

 

            Men jeg minner dere, brødre, om det Evangelium som jeg forkynner dere, som dere også tok imot, i hvilket deres også har stått. Mange mennesker er så forherdede at de ikke engang vil høre Guds Ord, andre tåler ikke at de andre ganger skal bli påmint og forkynt det samme, og de fleste - selv vise - har det svar og innvending når man taler til dem om å gjøre Guds vilje, da svarer de, de vet det før og du har ikke noe nytt. Disse er like Atenerne, utlendinger som ikke stod etter annet enn å søke eller høre noe nytt, Ap. Gj. 17, 21, og det skjer som Paulus sier, dersom vi kom med ett annet Evangelium, da skulle de motta oss, 2 Kor. 11, 4, og Jesus stadfester det, at dersom Han kom i sitt eget navn, det vil si: til sin egen ære og opphøyelse, søkte verdens herlighet og oppriktighet og diktet opp noe nytt som kunne glimre dem i øynene, klinge for ørene og kjæle for kjødet, dette ville de ha. For slike lærere skal de utvelge i hopetal etter som ørene klør, Tim. 4, 3. Men Jesus kom i sin Faders navn og søkte Hans ære, Joh. 8, som og alle Hans etterfølgere gjør, og enten menneskene vil motta det eller ikke, så vil vi forkynne det, og den kan være en forbannet ting, som kommer med noe annet Evangelium, for det vil apostelen ikke fravike men ofte gjenta og si: Å skrive det samme til eder er meg ikke til byrde, men eder til bestyrkelse. Fil. 3, 1.

I vår tekst sier han: Men jeg minner eder, brødre, om det evangelium som jeg forkynte eder, som I tok imot, i hvilket I også har stått, ved hvilke I også blir salige, dersom I holder fast ved det ord Jeg har forkynt eder evangeliet med, såfremt I ikke har trodd forgjeves.

            For hva hjelper det å motta en skatt når man kaster den bort igjen. Hva hjelper det å begynne på en reise til et sted når han stanser på veien og ikke blir ved til han kommer frem. Hva gagner det å anta en lære, tro den er god og ikke bli ved i den og fullføre hva som er begynt, men forkaster, glemmer, vender tilbake i sin forrige dumhet, har trodd forgjeves at det er nyttig, og alt det han begynte på blir ham til gremmelse, spott, og elendighet.

Evangeliet befrir oss fra alt dette og gjør oss rike i Guds nåde når vi mottar den, blir tro i å beholde og fullføre det som læres oss i det, som Herren gir oss kraft til å gjøre, når vi er lydig i stadig vilje og ydmyk bønn holder oss til Herren, da skal vi ikke bli spottet, for at vi ikke kunne fullføre, for Han gir kraft, når vi har gjort det fulle overslag, Luk. 14, og lagt den rette tros grunnvoll.

For jeg har overgitt eder blant de første ting det som jeg også mottok, at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene.

            Denne er den rette grunnvoll og først å motta, at Kristus er død for våre synder, blitt begravet og er oppstanden, så dette Evangelium kan kalle oss til omvendelse, når vi hører at Jesus har betalt med sin død for våre synder, de som ellers har ført oss til den evige død, for når vi hører denne nåde, så må det bevege oss til å senke oss ned i Hans død, avdø synden på grunn av Jesu Kjærlighet, så det viser seg levende i oss eller i våre lemmer, og kommer til syne i hele vårt levnet, så Jesu Kristi tro er kraftig og levende i alle hellige gjerninger, denne makt blir skjenket oss som har mottatt Ordet og trodd dets vitnesbyrd, som har sett Han oppstanden, Luk. 24, 3 – 4.

Han I ikke har sett og dog elsker, han I nå ikke ser, men dog tror på, og fryder eder med uutsigelig og herliggjort glede. 1 Pet. 1, 8. Og den som så Ham, sier Paulus, var først Kefas, deretter de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang, av dem er de fleste ennå i live, men noen er også hensovet. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han også sett av meg som av det utidige (ufullbårne) foster; for jeg er den ringeste av apostlene, den som ikke er verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt den Guds menighet.

            Ved dette vil Paulus si, at han er et utidig foster, det vil si: da den glans og herlighet åpenbarte seg for meg, og Jesus viste sin store nåde og salighet, som Han tilbød å skjenke meg, da var jeg et utidig foster, for jeg var full av hat til Kristi menighet, drog omkring, forfulgte og fengslet dem. Hvor lite beredt var jeg ikke da til å motta slik en herlighet? Jeg falt derfor til jorden og dette må jeg bestandig gjøre, bøye meg for Kristus og Hans kristne. Jeg kjenner at jeg ikke er verdig eller har fortjent den nåde å kalles en apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet, men jeg gjorde det i vankundighet. Jeg var etter min villfarende mening nidkjær for det jeg tenkte var Guds ære etter fedrenes Lov, Ap. Gj. 22, 3, derfor skjenket og Herren meg sitt lys og sannhets Ord. Dette stod jeg ikke imot eller samrådde meg med kjød og blod om det kunne skje å elske og fremme Herrens vilje, Gal. 1, 16. Men jeg var straks villig og oppofret til å spørre hva Herren ville jeg skulle gjøre, og siden var jeg tro og flittig til å utrette det som behaget Ham. På grunn av dette gav Han meg sin nåde, og i dette er jeg det jeg er, og Hans nåde som er utdelt til meg, har ikke vært forgjeves. Gud har velsignet mitt arbeid så det bar frukter. Slik mente og følte Paulus Guds nådes kraft i seg, som han har mottatt, dette gikk han ikke fra eller skjulte, men åpenbarte og bekjente. La oss og slik motta, tro og være lydige, da gir Gud oss sin nåde ved Jesus Kristus vår Frelser. Amen.