Mrs. E. O. Mørstad død

Fra Den kristelige Lægmand, juli 1918.

Herved gjøres kjent for slekt og venner, som leser disse linjer, at det behaget Herren vår Gud, ved døden å kalle min kjære hustru bort onsdags morgen den 12. juni sist leden kl. 6 etter omtrent halvannen ukes sykdom. Det utviklet seg de 3 siste døgn med lungebetennelse, som ifølge legens erklæring var den nærmeste årsak til hennes død. Hun hadde i mange år vært nokså svak til helse, og jeg var ikke lite engstelig for at hun ikke ville kunne holde ut særlig lenge. Trodde likevel helst at jeg var den, som av oss to fikk gå først. Men slik var altså ikke Guds vei og vilje, selv om også min tid og stund kan rett snart være der. «Hvo vet hvor nær meg er min ende? Se tiden meget hastig går, Hvor lett og snart kan det seg hende, At jeg herfra at vandre får? Min Gud, gjør dog for Kristi blod Min siste avskjeds time god!»

Det var visstnok noe underlig, ja ubeskrivelig som føltes her 16. mai å ta avskjed med min elskede hustru. Men ikke tenkte jeg over, eller rettere, det falt meg ikke inn at dette skulle være siste gang vi så hverandre her på jorden. Akk! Jeg finner, at det hittil har gått så smått og tungt med å få lært litt av det, som den gode og barmhjertige Gud likevel så gjerne også ville ved sin Ånd få lært meg uverdige menneske.

Som jeg ikke på flere år har fått kommet noe videre omkring blant vennene, så følte jeg både selv trang til dette, og min hustru oppmuntret meg også til å gjøre en del slike besøk både før og etter Årsmøtet, som kjent holdes dette i Vermillion, Syd Dakota. Selv om hun, som sagt, har vært svak i mange år, så syntes hun nå, inntil denne siste sykdom kom, å føle seg heller bedre, enn hun noen tid i det senere har gjort. Og det så ut både for legen og våre barn å ta en slik vending, at hun også skulle komme over denne sykdom, hvilket barna uttalte i et brev som ble sendt meg til Vermillion under hennes sykdom. Men dette brev ble forsinket i posten, så jeg fikk det først samme dag som hun døde, og noen dager etter Årsmøtet. Og da jeg var så langt borte, at det ville ta meg 2 eller 3 dager å komme hjem allikevel, så syntes jeg, ifølge alt jeg visste da, at det var best jeg gjorde noen korte besøk blant venner på hjem veien.

Torsdag den 13.fikk jeg tilbringe noen timer blant våre kjære venner i Dawson, Min. og omegn, og strakt over midnatt den 14. kom der telegram, at min hustru var død. Jeg var nylig gått til sengs, og de kjære venner, T. P. Thompson og hustru, som jeg var hos, vekket meg just i tide, så jeg fikk tid å komme om bord på nattoget til Minneapolis, og jeg rakk frem til vårt hjem her tidsnok til begravelsen lørdag ettermiddag den 15de.

Det var nok et tungt budskap for meg. Før man selv har hatt erfaring om noe liknende, kan man neppe kan man neppe danne seg noen rett forestilling om hva det i virkeligheten er. Men mot kvelden den første dag på hjemveien, da toget nærmet seg byen Eau Claire, hvor min dyrebare hustru og jeg først ble kjent med hverandre, for 35 år siden, begynte det, Gud skje lov, å lettes litt for meg, og jeg følte meg styrket. Forunderlig å tenke tilbake på Guds godhets, trofasthets og langmodighets rikdom. Av 8 barn, som Herren gav oss, er 2 gått forut, 6 er ennå i live og befinner seg, Gud skje lov, hva helsen angår, vel. De fleste er nå voksne, og den eldste sønn og den eldste datter har selv familie, og der er 3 barnebarn, 2 av som vår dyrebare hustru, mor og bestemor fikk bære frem til den hellige dåp, ikke rett lenge før hun ble kalt bort fra oss. Hennes døpenavn var Laura. Hun var født i Hof, Solør, Norge, den 18. januar 1860, såhun er nå ved sin bortgang var i sitt 59 leveår.

Våre kjære barn hadde visselig gjort sitt beste. De fikk alle være til stede ved morens dødsleie med unntagelse av den yngste sønn, som frekventerer Stats-Normalskolen i Milwaukee. Han rakk først hjem noen timer etter at moren var død. Hun hadde hatt sin bevissthet til det siste og uttalt den forvissning, at hun fikk fare vel! Det håper og tror jeg. Hun hadde i tillegg, inntil mot det siste, uttalt håp om at hun skulle få se Alex, (den yngste sønn) og meg, før hun døde. Dokkens som også var på reise denne tid, var ankommet hjem litt før meg, og min bror Ole D. Mørstad fra Erland, Sawyer Co., Mirs. Og min hustrus søster, Mrs. Olia Mattson fra Nevis, Hubbard Co., Minn., var likeledes ankomne før meg. Men disse til like med en skare av deltakende venner og naboer fikk vi da til sammen ledsage den kjære avdøde til hennes siste hvilested. Broder Dokken talte i hjemmet og i skolehuset. På sistnevnte sted fikk også jeg tale noen ord til slutt. Det var nok en alvorlig dag for oss alle.

Så har jeg fått flere deltakende, rett kjærkomne og gode brever fra venner, hvorfor hjertelig takkes. Ord kan neppe uttrykke, hvor styrkende og velgjørende disse har vært for meg.

Skulle også ha nevnt, at en deilig, frisk blomsterkrans ble ordnet hit fra kvinneforeningen i Senterville, Syd Dakota, og likeledes en fra kjente av vår yngste sønn i Milwaukee.

Som jeg forstod det denne gang lå min kjære hustru særdeles på hjertet, da jeg reiste fra hjemmet, å få sendt en hilsen og takk til vennene for alt, de har gjort for oss og gjerningen, og som jeg også fikk gjøre ved Årsmøtet, så sendes herved hennes siste hilsen til alle venner og nådesøsken, kjente og ukjente, som leser disse linjer. Får takke Gud for alt. Må likevel si: «Skilsmissen mitt hjerte sårer, nu flyter lengselsfulle tårer etter en evig samlings ro.»

Vil be broder Wiek være snill å sette sådan overskrift over dette, som han synes best måtte passe.

Vil herved få sende min og mines hilsen til alle venner i Norge og herover.

Eders ringe, svake og sørgende broder,

E. O. Mørstad.