Verdens utroskap

Jeg kjenner deg ikke.

Fra Den kristelige Lægmand, mai 1918.

Så sier jeg i mitt embete. Guds kjærlighet har blendet mine øyne, så jeg ikke kan kjenne mennesker. Du være venn eller fiende, høy eller lav, rik eller fattig, når du synder, så straffer jeg deg, mitt øye ser alltid rett frem for meg, rett på synden, ikke til siden på personen. Jeg kjenner deg ikke, sier verden til meg i min nød. Det kommer ikke så mye an på det, verden! Hadde jeg grunker på kistebotnen, og mitt bord besatt med lekre retter, da kjente du meg nok. En adelig dame klaget en gang over at hun var blitt forlatt av sine venner. Da jeg spurte hvordan det kunne være, svarte hun: Den gang jeg kjørte i Kareth (kongelig vogn trukket av 2 hester), kjente de meg godt, men nå når jeg går til fots, kjenner ingen meg. Hører du det? Så lenge du kjører Kareth, kjenner verden deg, når du går til fots, kjenner ingen deg. Så lenge jeg kan hjelpe, da skal vennene nok innfinne seg. Men skulle jeg en gang trenge til hjelp igjen, så er der ingen hjemme!

Rett og slett fordi de ikke elsker meg, bare det jeg har. Med min lykke blomstrer og med min ulykke visner deres kjærlighet bort. Falskt gull kan ikke holde sin prøve i ilden, og falskt vennskap ikke i korset. Akk, venn i nøden, hvor sjelden er du! Den som eier deg, må beskatte deg høyt. Du kan ikke betales med gull. Når gull forgår, skal vennskap bestå. Kjenner du meg ikke, verden, i min nød? Derfor ikke forsagt, du kommer meg jo heller ikke ved, for forbannet er den som forlater seg på mennesker. Jeg kommer deg ikke ved, du finner ikke hos meg hva du søker,vi har ikke noe med hverandre å gjøre. Gud skje lov, fra deg adskilt, med Gud forbundet. «Ved ære og vanære, ved ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente.» 2 Kor. 6. Kjenner du meg ikke, er der likevel en som kjenner meg. Gud kjenner sine. Skulle en far ikke kjenne sitt barn, en hyrde sine får, en høne sin kylling, en brudgom sin brud? Jo i sannhet kjenner Han meg! Sørger ingen i verden for meg, visselig sørger Gud for meg. Min far og mor forlater meg, men Herren antar seg meg. Den trøst lar jeg meg ikke bli fratatt. Gud kjenner meg, om enn ikke noe annet menneske på jorden kjenner meg. Jeg kjenner mitt, Gud sitt! Ja, min Gud, jeg hører jo deg til, som din dyrekjøpte eiendom. Er jeg ikke verd å kalles ditt barn, la meg da være din lille orm. For ormene sørger du jo også for. Ved dette blir det: Gud kjenner meg, å være kjent av deg, verden, bryr jeg meg ikke mer om!

H. M.