Til Kong Christian II av Danmark

 

Wittenberg, 28. September 1532.

 Kong Christian II var i begynnelsen av august 1532 blitt anbrakt som fange på Sønderborg slott. Luther skriver i den anledning dette trøstebrev til ham. Det går frem av dette brev at Luther har vært uvitende om at Christian II under Riksdagen i Augsburg igjen var gått inn i Romerkirken, og at det samme var tilfelle med Kongens søster, Kurfyrstinne Elisabeth, som var flyktet fra Brandenburg og hadde søkt tilflukt i Wittenberg. (Fra tysk. C. J. H.)

 

Nåde og fred i vår kjære Herres og Frelsers Jesu Kristi trøst. Berømte, stormektige Konge, nådigste Herre!

Efter Eders kongelige Majestets søster Fru Markgrevinne og Kurfyrstinnes søsters begjæring og i følelsen av kristelig kjærlighets plikt har jeg ikke villet unnlate å skrive dette trøstebrev til Eders kongelige Majestet. Nå, min nådigste Herre og Konge, det gjør meg jo ondt, at Eders kongelige Majestet er kommen inn under så svære kår. Det er beklagelig nok, det må alle innrømme. Men jeg ber om at Eders kongelige Majestet med tålmodighet tro alvorlig vil se Guds vilje i dette. For den gode Gud viser jo med en slik straff, at Han hverken har glemt, ei heller ikke vil glemme Eders kongelige Majestet, som det står skrevet: Han tukter alle de barn som han tar seg av. Heb. 12, 1. Og: Den, som jeg elsker, den tukter jeg. Og gid Eders kongelige Majestet vil tenke over, hvor mye bedre I har det for Gud enn de fleste andre konger og fyrster, som Gud i sin vrede lar leve videre ustraffet i gudsbespottelse og all slags hofferdighet og blindhet, ja til sist også lar dø i deres synder og vantro som forkastede og uoppdragne og ustraffede barn.

Men Eders kongelige majestet blir gjennom straff og ydmykelse bevart for slik hofferdighet og synd og formant til å vende eder til Gud, så at Eders kongelige Majestet, hvis det gjaldt om å ønske noe selv, tusener ganger heller skulle begjære å være en slik tuktet og straffet Konge enn å være den aller herligste Konge, som blir fordømt fordi han har levd i sine synder uten straff og formaning.

Dette liv er likevel bare et øyeblikk, og vi håper på et annet. Da må både de fromme og de onde konger etterlate deres krone.

De onde konger, som dør ustraffet, kan ikke ha et slikt håp, som Eders kongelige Majestet visselig har, I, som erkjenner og mottar dette ris fra Gud med tålmodighet og tro. For Han kan ikke la det være med dette, Han må være en Gud for de bedrøvede. Derav roser Han seg jo alle vegne, og det er Hans måte å være på, at han styrter de hovmodige ned og reiser opp de elendige.

Derfor skal I, min nådigste Herre Konge, overgi denne sak til Guds nådige, faderlige vilje, Han, for en tid ydmyker Eders kongelige Majestet på jorden i den hensikt, at Han kan opphøye Eder til evig tid i Himlen.

Dersom vi bare ville tro det, er det, som vi mister og må la det bli her på jorden, ikke noe i sammenligning med det, som vi skal finne og beholde der oppe i Himlen. Kristus, vår eneste trøst og skatt, trøste og styrke Eders kongelige Majestets hjerte med sitt Ord og sin Ånd i hele sin trøsts fylde. Og Han gjør slike sure og skarpe ris søte og liflige for Eders kongelige Majestets hjerte, for Han også må skape alt ut av intet og kan komme til med sikkerhet å forvandle trengsel til trøst, ris til lyst, elendighet til glede.

Hva jeg formår med min fattige bønn, det vil jeg gjerne med all flid tjene Eders kongelige Majestet med. Og Eders kongelige Majestet oppta denne min trøst nådig som en trøst, som kommer fra Gud i Himlen. For Han har befalt og påbudt, at vi skal trøste hverandre. Derfor er vår trøst visselig Guds trøst, påbudt og gitt av Ham.

Vigilia Michaelis 1532.

Eders kongelige Majestets villige

                                                     Doktor Mart. Luther, skrevet med min egen hånd.