Til Kong
Christian II av Danmark Wittenberg, 28. September
1532. Kong Christian II var i begynnelsen av
august 1532 blitt anbrakt som fange på Sønderborg slott. Luther skriver i den
anledning dette trøstebrev til ham. Det går frem av dette brev at Luther har
vært uvitende om at Christian II under Riksdagen i Augsburg igjen var gått
inn i Romerkirken, og at det samme var tilfelle med Kongens søster,
Kurfyrstinne Elisabeth, som var flyktet fra Brandenburg og hadde søkt
tilflukt i Wittenberg. (Fra tysk. C. J. H.) Nåde og fred i vår kjære
Herres og Frelsers Jesu Kristi trøst. Berømte, stormektige Konge, nådigste
Herre! Efter Eders kongelige
Majestets søster Fru Markgrevinne og Kurfyrstinnes søsters begjæring og i
følelsen av kristelig kjærlighets plikt har jeg ikke villet unnlate å skrive
dette trøstebrev til Eders kongelige Majestet. Nå, min nådigste Herre og
Konge, det gjør meg jo ondt, at Eders kongelige Majestet er kommen inn under
så svære kår. Det er beklagelig nok, det må alle innrømme. Men jeg ber om at
Eders kongelige Majestet med tålmodighet tro alvorlig vil se Guds vilje i
dette. For den gode Gud viser jo med en slik straff, at Han hverken har
glemt, ei heller ikke vil glemme Eders kongelige Majestet, som det står
skrevet: Han tukter alle de barn som han tar seg av. Heb. 12, 1. Og: Den, som jeg elsker, den tukter
jeg. Og gid Eders kongelige Majestet vil tenke over, hvor mye bedre I har
det for Gud enn de fleste andre konger og fyrster, som Gud i sin vrede lar
leve videre ustraffet i gudsbespottelse og all slags hofferdighet og
blindhet, ja til sist også lar dø i deres synder og vantro som forkastede og
uoppdragne og ustraffede barn. Men Eders kongelige
majestet blir gjennom straff og ydmykelse bevart for slik hofferdighet og
synd og formant til å vende eder til Gud, så at Eders kongelige Majestet,
hvis det gjaldt om å ønske noe selv, tusener ganger heller skulle begjære å være en slik tuktet og straffet Konge enn å være
den aller herligste Konge, som blir fordømt fordi han har levd i sine synder
uten straff og formaning. Dette liv er likevel bare
et øyeblikk, og vi håper på et annet. Da må både de fromme og de onde konger
etterlate deres krone. De onde konger, som dør
ustraffet, kan ikke ha et slikt håp, som Eders kongelige Majestet visselig
har, I, som erkjenner og mottar dette ris fra Gud med tålmodighet og tro. For
Han kan ikke la det være med dette, Han må være en Gud for de bedrøvede.
Derav roser Han seg jo alle vegne, og det er Hans måte å være på, at han
styrter de hovmodige ned og reiser opp de elendige. Derfor skal I, min nådigste
Herre Konge, overgi denne sak til Guds nådige, faderlige vilje, Han, for en
tid ydmyker Eders kongelige Majestet på jorden i den hensikt, at Han kan
opphøye Eder til evig tid i Himlen. Dersom vi bare ville tro
det, er det, som vi mister og må la det bli her på jorden, ikke noe i
sammenligning med det, som vi skal finne og beholde der oppe i Himlen. Kristus, vår eneste trøst og skatt, trøste og
styrke Eders kongelige Majestets hjerte med sitt Ord og sin Ånd i hele sin
trøsts fylde. Og Han gjør slike sure og skarpe ris søte og liflige for Eders
kongelige Majestets hjerte, for Han også må skape alt ut av intet og kan
komme til med sikkerhet å forvandle trengsel til trøst, ris til lyst,
elendighet til glede. Hva jeg formår med min
fattige bønn, det vil jeg gjerne med all flid tjene Eders kongelige Majestet
med. Og Eders kongelige Majestet oppta denne min trøst nådig som en trøst,
som kommer fra Gud i Himlen. For Han har befalt og
påbudt, at vi skal trøste hverandre. Derfor er vår trøst visselig Guds trøst,
påbudt og gitt av Ham. Vigilia
Michaelis 1532. Eders kongelige Majestets
villige
Doktor Mart. Luther, skrevet med min egen hånd. |
|