Et brev av Hans Nielsen Hauge

Fra Den kristelige Lægmand, april 1918.

Til Jesu Kristi bekjennere og medarbeidere.

Nåde og fred av Gud vår Fader ved Jesus Kristus vår Frelser, Lærer og Konge, på grunn av Den Hellige Ånds utgytelse være eder hjerteelskende søsken, til-ønsket av meg deres bror H. N. H.

Jeg tenker på min omgang med eder i ord og gjerninger samt røst og geberder eller vesen. Sørger over om det ikke skulle vært rettskaffent, eller ført eder på avveier ved noe ondt eksempel eller syndig skinn, enten harskhet eller lettsindighet, hovmodighet og stridighet eller bløthet og samtykke i det onde. For vi skal være den ringeste tjener under hverandre i det gode og den høyeste herre eller hans barn. Stå imot det onde og være hård mot dem. Jeremias 1. Kp.

At jeg skulle vært enten besmittet av kjødelig eller naturlig kjærlighet, siste kan være svært fint, som kan ligge i slekt og andre, enn og av samme kjønn. Eller jeg skulle hatt ukjærlighet og vært for hard enten legemlig eller åndelig, at jeg skulle vært for gjerrig eller for ødsel, for lat, sovende og fråtsende eller for hånlig og svært fastende, som på begge sider synder mot naturen, likevel kjenner jeg meg mest skyldig i det første. Og at jeg skulle vært for overflødig i min tale med unyttige ord, eller for sturen og stilltiende. Unyttige ord kjenner jeg meg vel mest skyldig i, likevel kan det og ha før vært sagt eller skjult. Les Esaias 58 kapittel og Mat. 10, 27.

Ved dette er nå noen avveier blitt åpenbart og det er mange flere. Skulle jeg ha vist noen av dere dem så dere kunne se, så be Gud med meg, at vi må bli frie fra å gå dem ved at Gud opplyser oss om den sanne vei og gir oss krefter til å gå den. Så arbeid flittig på den om det er deres hjertets lengsel og stadige vilje til dette å være Guds barn, elske vår kjære Fader, så dere vil bli lydige i Hans tjeneste og oppnå den evige salighet, samt at dere av denne Guds kjærlighet grunner og arbeider på å dra deres neste med. Lokke og lede hverandre fra det onde til det gode og ikke søke eller kreve noe hos Gud til dere selv enten legemlig eller åndelig. Jeg ransaker mitt hjerte og nøye tenker over om jeg noe hemmelig eller forførisk skulle latt omdanne mitt sinn og forandret og dratt meg på avveier, som jeg daglig i kjærlighet frykter for, men finner da det klare vitnesbyrd, at jeg søker Guds ære og nestens nytte ved det jeg foretar meg, samme hva verden enn vil dømme meg for. Ja, enn og de som kaller seg elskelige brødre eller venner blir mistenkt av dem, og det er meg til gode for å være mer forsiktig, for det skjer med meg som den som har et travelt arbeid eller mange ting å huske på, de kan ofte forgripe seg og løpe av veien. Så er det visst hast med vår gjerning. Gud kjenner at jeg haster med å få tillaget stein og kalk til Sion så den kan bli bygget opp. Den største bedrøvelse er, at det blant de mange medarbeidere skal være så mange dårlige og late, ja være falske, utro og nedbrytende. Å, ta del med meg! Kjære, tro, ifør dere rette redskaper i det hellige hus. Rens dere selv og andre, vær fruktbare i denne sommers tid.

Vi formaner til medarbeidere åndelig og legemlig for å få utøve sanne, gode gjerninger, hvem vi kan få, som noe kan utrette med. Alle oppbygge eller nøye etterse og forhindre så mye det er mulig for oss, så det ikke blir dem som skulle bryte ned det gode. Setter vi vår gjerning alvorlig etter Herrens vilje med betenksomhet skal Djevelen med alle sine helvedes porter, som han vil lukke opp, og alle anstøt han og hans redskaper støter på likevel ikke formå noe mot dette. De åndelig blinde kan vi da lede med oss på veien til livet, når de vil gå, og de kan etter hvert øve seg i atskillig arbeid. Kommer de til å tro og forlate seg på Gud så kan og vil Han åpne deres øyne og da er de dugelige. Verre er de syke og som av adskillige synder er ille såret. Dem kan da for det første lite, ja intet tjene, om de enn ser hva de skulle gjøre, men med snillhet og Guds Ords legemidler så vel som en sann kristelig omgang kan de likevel leges, om en del ikke helt så likevel bli litt dugelige, da deres høye ånd eller andre onde lyster ikke kan tåle fullkommen sunnhet. Ja vi får alle lide av en pæl i kjødet, vel den som dem slår og har Guds kraft å døde de syndige lyster, men ille er det med den som samtykker med det onde, ligger død i deri og kjenner ikke striden av kjødet mot ånden, atskillige ting er talt om i dette, som og ved de mange skrivelser og taler før er mye sannheter sagt både om meg selv og andre. Da er åpenbart både nye og gamle ting og ønsker, det kunne bli dere til advarsel fra det onde og lærdom med eksempel i det gode.

Jeg kunne også si dere noe om tilstanden her: Her har vært og er som andre steder få oppriktige og noen synder hersker over dem med stridighet, andre med bløtaktighet. Vi frykter for å være blant disses tall som vi fristes til. Jeg har skrevet før om den andres art, som gav seg i klosteret og får nå legge til, at det er eremittisk ånd ved at de vil skille seg fra folk. Ja, sørger for om det enda skulle være en meget streng fariseisk levnet, faste og andre utvortes strenge øvelser, les Mat. 5 og 6. Kap., og ved dette søker sitt eget, har en høymodig ånd, stoler på slikt, som atskillige grunner gir til å tenke slik, selv om jeg vil håpe bedre, likevel har jeg tapt mye av den gode tro jeg hadde før, likevel gleder jeg meg i håpet om at det rettes.

Jeg har skrevet i «Lærdoms-grundene», at jeg tviler om to ting: Om vi skal ha felles eller ei. Likeså har det vært i lang tid tvil om vi skulle drive nyttige verdslige ting både i handel og arbeide eller ei. Jeg erfarer at for mye handel og arbeide, især handel og timelige bedrifter vil kvele ned det åndelige både hos meg selv og andre, ja holder de, som ikke er fornektet fanget, og at de hviler i dette med sitt hjertens lyst, gleder seg over at de har skapningen å bruke og så elsker den. Men så ser jeg mye på hvorledes mange tidligere her falt, og erfarer ofte iblant oss de faller ved lathet og ufruktbarhet, da de ikke engang kommer til å gjøre godt legemlig og enda mindre åndelig og hvorledes skulle vi kunne følge Barnabas lære: Rekk ikke ut dine hender til å ta og lukk dem ikke til for å gi, for den som ikke gjerne gir forgjengelige ting, hvor mye mer uforgjengelige. Eller Jesu Ord: La eders gjerninger lyse. Når vi arbeider og handler, siste især som snart kan hjelpe opp og få godt å gjøre med. Og så kunne vi etter hvert stoppe de rikes overdådighet som ikke bare lever i prakt, vellyst og fråtseri, på grunn av sine store gevinster, enn og ofte av sin urettferdighet og nestens undertrykkelse.

Vi kunne på den måte hjelpe opp de svake, ha å gi våre fiender og ikke ta noe fra ham, som jeg enda tenker på om dette var rett, og det kommer for meg at Gud kunne gi den god og ta ifra den onde, om vi ikke arbeidet, svaret på dette ble: Ja det kunne Han i sin allmakt, og gjør det og, men Han vil i tillegg vi skal arbeide og bruke tiden flittig, for Han vil nådig belønne de tro tjenere, som oppriktig søker Guds ære og nestens gavn og tjeneste, og i tillegg handler skjult med sin Ånds velsignelse og makt, som åpenbares ved Hans tjeneste. På dette skulle vi være flittige så Hans gjerninger i oss kunne åpenbares og Han prises. Og slik får det være da atskillige onde og gode ved dette åpenbares, selv om hyklere vil føye seg til oss for det timelige skyld, i tillegg onde beskyldninger vil fienden utsette på oss, men de av oss, som da er rettskaffen og tro skal ved de lysende gjerninger så også skinne for Ham, at de ikke har et skinn å årsake seg med, som de nå ellers før hadde skjult seg ved både her og andre steder. At vi ikke kan arbeide og bruke verden. De skriver hit deres mening om dette, særlig er noe imot, som vi kan ta i betraktning. Hils alle der, som elsker Gud, særlig fra oss her og meg deres broder, som arbeider med frykt og beven på å være deres tjener i Kristus.

Hans Nielsen

Bergen den 27de mars 1801.

(Dette brev er ikke trykket i Hauges Brevbok).