Haugianismens
tid, 1796 – 1850 Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 35. Førstnevntes yngre bror Ole
Olsen Bache, født omkring 1775, var visstnok ikke så rikt utrustet som
hin, men likevel utvilsomt en av våre betydeligste legmenn i dette tidsrom og
dessuten visstnok en mer lutret og helstøpt kristelig personlighet,
gjennomtrengt av Kristi Ånd og kjærlighet, utrettelig virksom og oppofrende
for den gode sak. Han var også til stede ved det før omtalte gravøl i 1797,
da broderen ble påvirket av Søren Røers personlighet
kristendomsforkynnelse, men det ser ut til, at han den gang selv ble ganske
uberørt og bare uttalte sin frykt for de falske profeter. Det varte likevel
ikke lenge, før han fikk et annet syn på seg selv og vekkelsen og opplevde
den store overgang fra døden til livet. I et venne-brev et par år senere
skriver han: «Vå kjærlighet bør være i Gud. Når vi overlater
oss i Hans hånd, ledes av Hans Ånd, går i Hans fotspor og ydmykt ber Han om
nåde, da utvelger vi med Maria den gode del, som ikke skal tas fra oss. Den,
som da har utvalgt denne del og kjenner sitt hjertes egenvilje, som er ond,
og vet hva Herren krever, han må med bedrøvelse kaste seg ned for Frelserens
føtter, gi tuktens Ånd rom og la kjærligheten i hjertet tennes opp av Jesu
ild, så den får brenne opp alle syndens torner. Da blir veien beredt for
Faderen og Sønnen, at de kan få rom i våre hjerter, og lyset viser oss hva vi
skal handle. For lyset er vel kommet til verden og skinner ofte i mørke, men
mennesket begriper det ikke. Hvor ofte rører ikke Gud deres hjerter, som
sover i sine synder, men de forstår det ikke. Derfor er det nåde av Gud, at
vi har lært å kjenne hva lyset er, så vi ved dette kan komme til å love og
prise Gud for Hans barmhjertighet, hvilken er så stor, at den kan ikke utsies
med ord. Det kan heller ikke begripes rett, hvilken nåde dette er. Den skal
lære oss opp daglig å vandre i Hans veier.» Ikke lenge etter sin
vekkelse begynte Ole Bache sitt reiseliv som Ordets frivillige
forkynner, og det er visstnok få egner av Norge, uten han har besøkt dem en
eller flere ganger. Sammen med Iver Olsen Gabestad
nådde han like til Finnmarks grenser. I 1805 sendte Hauge ham til Danmark,
hvor han besøkte kristelige venner på forskjellige steder og talte Guds Ord.
Den følgende vinter tilbrakte han hos de vakte i Kårup
Sogn i Jylland. De gamle som kjente Ole Bache, omtaler ham som en både
stille, dyp og til like svært forsiktig og klok mann, som tenkte mer enn han
talte. Hans venne-brev, som det finnes en del bevarte av, er varme,
forstandige og rike på kristelig erfaring i forbindelse med stort kristelig
alvor. Etter å ha bodd i hjembygden noe lenger enn sin bror, kjøpte han under
Hauges langvarige fengselstid Helgerud i Lier, hvor han levde mange
år, iallfall til omkring til omkring 1827. Sin legmannsvirksomhet fortsatte
han med usvekket varme og iver, men med stadig større visdom og erfaring, så
lenge kreftene tillot det. Hans helbred ble ved det omfattende og
anstrengende reiseliv atskillig svekket. Etter sistnevnte år, antagelig
omkring 1830, flyttet han til Hobøl i Smålenene, hvor han kjøpte en gard ved
navn Bjoner. Her forteller gamle folk, at han døde i fred 1840 og ble
jordfestet av prost Maschmann på Hobøl kirkegård.
Men noen opplysning om dette har ikke vært å finne i kirkebøkene der nede,
tross Sogneprestens gjentatte undersøkelser. Det ser derfor ut for at han er
uteglemt.
Forts. n. nr. |
|