Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 35.

 

Førstnevntes yngre bror Ole Olsen Bache, født omkring 1775, var visstnok ikke så rikt utrustet som hin, men likevel utvilsomt en av våre betydeligste legmenn i dette tidsrom og dessuten visstnok en mer lutret og helstøpt kristelig personlighet, gjennomtrengt av Kristi Ånd og kjærlighet, utrettelig virksom og oppofrende for den gode sak. Han var også til stede ved det før omtalte gravøl i 1797, da broderen ble påvirket av Søren Røers personlighet kristendomsforkynnelse, men det ser ut til, at han den gang selv ble ganske uberørt og bare uttalte sin frykt for de falske profeter. Det varte likevel ikke lenge, før han fikk et annet syn på seg selv og vekkelsen og opplevde den store overgang fra døden til livet. I et venne-brev et par år senere skriver han: «Vå kjærlighet bør være i Gud. Når vi overlater oss i Hans hånd, ledes av Hans Ånd, går i Hans fotspor og ydmykt ber Han om nåde, da utvelger vi med Maria den gode del, som ikke skal tas fra oss. Den, som da har utvalgt denne del og kjenner sitt hjertes egenvilje, som er ond, og vet hva Herren krever, han må med bedrøvelse kaste seg ned for Frelserens føtter, gi tuktens Ånd rom og la kjærligheten i hjertet tennes opp av Jesu ild, så den får brenne opp alle syndens torner. Da blir veien beredt for Faderen og Sønnen, at de kan få rom i våre hjerter, og lyset viser oss hva vi skal handle. For lyset er vel kommet til verden og skinner ofte i mørke, men mennesket begriper det ikke. Hvor ofte rører ikke Gud deres hjerter, som sover i sine synder, men de forstår det ikke. Derfor er det nåde av Gud, at vi har lært å kjenne hva lyset er, så vi ved dette kan komme til å love og prise Gud for Hans barmhjertighet, hvilken er så stor, at den kan ikke utsies med ord. Det kan heller ikke begripes rett, hvilken nåde dette er. Den skal lære oss opp daglig å vandre i Hans veier.»

Ikke lenge etter sin vekkelse begynte Ole Bache sitt reiseliv som Ordets frivillige forkynner, og det er visstnok få egner av Norge, uten han har besøkt dem en eller flere ganger. Sammen med Iver Olsen Gabestad nådde han like til Finnmarks grenser. I 1805 sendte Hauge ham til Danmark, hvor han besøkte kristelige venner på forskjellige steder og talte Guds Ord. Den følgende vinter tilbrakte han hos de vakte i Kårup Sogn i Jylland. De gamle som kjente Ole Bache, omtaler ham som en både stille, dyp og til like svært forsiktig og klok mann, som tenkte mer enn han talte. Hans venne-brev, som det finnes en del bevarte av, er varme, forstandige og rike på kristelig erfaring i forbindelse med stort kristelig alvor. Etter å ha bodd i hjembygden noe lenger enn sin bror, kjøpte han under Hauges langvarige fengselstid Helgerud i Lier, hvor han levde mange år, iallfall til omkring til omkring 1827. Sin legmannsvirksomhet fortsatte han med usvekket varme og iver, men med stadig større visdom og erfaring, så lenge kreftene tillot det. Hans helbred ble ved det omfattende og anstrengende reiseliv atskillig svekket. Etter sistnevnte år, antagelig omkring 1830, flyttet han til Hobøl i Smålenene, hvor han kjøpte en gard ved navn Bjoner. Her forteller gamle folk, at han døde i fred 1840 og ble jordfestet av prost Maschmann på Hobøl kirkegård. Men noen opplysning om dette har ikke vært å finne i kirkebøkene der nede, tross Sogneprestens gjentatte undersøkelser. Det ser derfor ut for at han er uteglemt.

                                                                                                                                        Forts. n. nr.