Egenrettferdigheten hindrer Guds nåde Evangeliet på 11. søndag etter
trefoldighet. Luk. 18, 9 – 14. Men han sa også denne lignelse
til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:
To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den
andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således:
Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere,
urettferdige, horkarler, eller som denne toller. Jeg faster to ganger om
uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og
ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt
bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier
eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver
den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal
opphøyes. Jesus maler her for våre øyne en situasjon for våre
øyne, der to personer er på vei mot evigheten. Jesus bruker sterke
guddommelige farger, slik som bare Han kan gjøre. Det var to mennesker som
gikk opp til Templet for å be, det er jo en god gjerning om bare bønnen er
rett! Hva var det så som rørte seg i deres hjerter mens de gikk opp mot
Templet? Fariseeren var nok opptatt med hvordan han skulle forme en vakker
bønn som gav gjenklang i hver manns øre. Samtidig var han veldig bevisst på
det å takke Gud. Det er jo ikke noe galt i å takke Gud for det bør hver mann
og kvinne gjøre. Men han formet sin takk på en slik måte at han opphøyet seg
selv og forringet sin neste og særlig denne toller, da disse ble ansett for
tyver og store syndere Fariseerens bønn utestengte Guds nåde over sitt liv
og virke. Ja, han var etter denne bønn i en så fordømmelig og fortapt
stilling, at om han hadde sett det, så hadde han ikke våget å vende hjem før
han han hadde fått bekjent sin synd, og fått Guds nåde. Han brukte mange
«vakre» ord i sin bønn, men hvert av dem brakte ham bare dypere ned i
Helvete. Det var ingen botstårer i denne bønn, det var ingen anger over
synden, det var ingen lengsel etter Guds Nåde! Jesus roper i Mat. 23, åtte vè-rop
over fariseerne og de skriftlærde. Deres synder var velkjente blant allmuen,
men de solte seg i egenrettferdighetens sol og Jesu advarsel til dem om deres
mange synder der de utarmet enkene gjorde seg selv store i andres øyne og
opptrådte som kalkede graver i side kjoler med dusker på, de nådde ikke inn
til deres hjerter. Har vi slike mennesker iblant oss i dag? Er det noen som
roser seg over høye titler? Sin teologi? Sine mange gjøremål og tillitsverv?
Står ikke Paven et hakk over Gud? Er ikke biskopene så mektige at de står
over Guds Bud? Er ikke teologene så rike på kunnskap at de kan forandre Guds
Ord etter eget tykke? Har ikke «Generalsekretærene» så høy en tittel at de
kan råde over fårene som de selv vil? OSV! Den som roser seg, han roser seg i
Herren! 1 Kor. 1, 31. Er vi ikke alle tjenere for hverandre, skulle vi ikke
alle vaske hverandres føtter? Joh. 13, 5 – 16. Tolleren kjente syndens byrde da han gikk opp til
Tempelet. Han tenkte på: hvorledes skulle han få forme en bønn om tilgivelse
og få syndsforlatelse? Han syntes han manglet ord, han kjente seg ganske
fortapt. Hans hjerte banket i hans bryst og han merket ikke dem han møtte på
sin vandring, det var bare han og den hellige Gud og synden! Fariseeren og
tollerens situasjon var helt motsatt, hos den ene rådet selvsikkerheten og
selvfølgeligheten, hos den andre usikkerheten, syndens byrde og finnes det en
nådig Gud for meg? Den forbannede sikkerhet er en av de åndelige
likbærere som bærer sjelen i Helvete! Der syndens byrde vil kvele sjelen og
usikkerheten om en nådig Gud virker, der bringes sjelen med dype sukk om nåde
innfor Guds trone for Jesu skyld. Det var dette som skjedde med tolleren da
han kom inn i Templet, hans 5 ord: Gud, vær meg synder nådig! |
|