Følg meg!

Fra Den kristelige Lægmand, sept. 1918.

Dette er hyrderøsten, den milde, den ømme, den omsorgsfulle, den kjærlige, den overbærende! Han, som med utrettelig flid, går etter det forvillede, som oppsøker det fortapte får til Han finner det, og legger det på sine skuldre, som tar lammene i sine armer, som leger de syke, som styrker de svake, som fører fårene på de grønne gressganger og til de stille rennende vann, som bevarer dem fra ulvens klør.

Fårene er enfoldige, lettskremte, ufarlige og forsvarsløse dyr. De må ha hyrde til å lede og forsvare seg. Den egenskap har de likevel, at de kjenner sin hyrdes røst. Om forskjellige fåreflokker kommer sammen og de forskjellige hyrder kaller på dem, så kjenner de hver sin hyrdes røst. Om en hyrde bytter klær med en annen, så tar likevel ikke fårene feil. For de kjenner ikke den fremmedes røst. Slik er alle de billedlige lignelser, som Vårherre i sitt Ord har fremsatt, så treffende på Hans svake, snublende og vergeløse barn, som alltid er ganske avhengig av Ham.

Du min hjord og mine lam, følg meg! Håpet blir ikke til skamme, søk i dette og øv deg. Jeg er jo den Hyrde som kan jage ulven, du lille hjord, frykt ikke, han skal deg ikke ta, det er også etter min Faders behag, Å gi eder Riket, O tenk for en dag!

Følg meg! Disse ord uttalte Vårherre til tolleren Levi, da han kalte ham fra syndeveien. Denne var lydig, og forlot alle ting og fulgte ham. Den rike yngling fikk høre samme ord, men han gikk bedrøvet bort, han ville ikke forlate alt. Og her er noe til selvprøve for enhver, som Vårherre har kaldt, om vi har forlatt alle ting, eller om noen avguder forbeholdes og er kjærere. Men om vi enn med Levi, er så lykkelige, at vi har forlatt alle ting, så kleber der seg likevel atskillig ved enhver av oss, som må brennes ut, dessuten er vi ennå ikke fremme – begynt, er ikke endt.

Som et lite barn pleies omhyggelig og får lettere føde enn de eldre, og dets skrik blir straks hørt, slik handler også Vårherre i begynnelsen med sine, i det Han lar solen skinne, så man som et skjødebarn så å si ikke vet av større vanskeligheter, når Gud ser blidt til en, og man omgis av kjære venner, når Guds Ord smaker søtt som honning kake, når bønnen flyter, og man finner seg velberget ved å be og synge. Men når man blir litt eldre, da får man hardere kost. Etter sin oppstandelse, sier Vårherre også til Peter: Følg meg! Og dette var ikke første gang. Nå skulle han som en mann gå i Mesterens fotspor, inn i lidelsen. Alle Jesu etterfølgere, får i forskjellig grad føle og erfare noe av sin Herres lidelse, idet Gud titt kan skjule seg, likesom slippe hånden av sine, ja, stille seg så å si på fiendens side, og lukke til for vår bønn, så vi kommer i et mørke og må rope: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det fikk også David erfare, da Gud skjulte seg, da ble han forferdet. Ja, det kan bli så mørkt og tilmurt, at man ikke kan komme ut. Titt ingen vei jeg ser, hvor jeg kan vandre mer osv.. Men samtidig er heller ikke fienden ørkesløs, han søker å fravriste oss troen og blåser inn vantro, som en annen sanger sier: «Hvor er det tvistet om denne dyre skatt, Hvor har han vristet på troen dag og natt, Som meg har fristet, men selv er bleven matt.»

Ja, man kan også få erfare litt av Jobs lidelser, som plagdes, ikke bare på legemet. Men fremfor alt av sine tre venner, som mistenkte, klandret og irettesatte ham. Dette var nok en hard prøve for Job. Og når man da samtidig får kjenne på sin egen dårlighet og utallige mangler, så vil man ikke bare kjenne seg som en stor usling, verre enn andre. Men man vil også i prøvene under ære og vanære, ondt rykte og godt rykte, miskjenne og erkjente, til like med å bli alles skovisk (dørmatte), finne at fordervelsen er større, enn mann noensinne hadde tenkt. Her skal det en stor øvelse og flid - ja nåde til, å komme dit, at rosenkrans og neller, gjelder like mye. Slik vil man finne mye slagg, mange utvekster som skulle avskjæres. Veien til Jerusalem er således full av lidelser. Men Mesteren har gått foran, og Han sier til enhver av sine: Følg meg! Han legger selv korset på og bærer selv den tyngste del av det.

Se, sier Vårherre, hva har jeg ikke gjort for deg, hva har jeg ikke lidt for deg, hvorledes ble jeg belønnet for mine velgjerninger, se, hvorledes jeg ble forfulgt, forhatt, mistenkeliggjort og foraktet. Se, hvorledes fristeren angrep også meg, hvor mange listige rever var ikke jeg omringet av, som ville fange og felle meg, og til slutt ble jeg forrådt av en av de tolv. Se, hvilken kamp har ikke jeg utstått i Getsemane hage, den kan du ikke fatte. Se, min gråt, min angst, min skjelving. Se, hvorledes jeg ble ført fra den ene til den andre, hvorledes jeg ble slått, hudstrøket, spyttet på, spottet, torne-kronet og naglet til korsets tre midt iblant to røvere. Se, hvorledes jeg ble forlatt av min himmelske Fader? Dette led jeg uskyldig for din skyld. Dine synder voldte meg disse smerter. Vil du da ikke lide noe lite for min skyld? Hva jeg til skikker og legger på deg, er jo til ditt beste for at du skal renses og lutres, som gullet i ilden, at du, som er så ganske fordervet, og som ikke har noe godt i deg, kan lære å kjenne din udugelighet og søke meg av hele ditt hjerte, ja følge meg etter, og lære av meg, som er saktmodig og ydmyk av hjerte, lære å angre dine synder, være overbærende med din neste, lære tålmodighet i prøvelsene, lære å håpe på meg også i motgang, ja, helt forlate deg på meg. Og når du begynner å slekte på meg - om enn meget, meget mangelfullt, likevel i oppriktighet følger meg, - da vent med glede den dag, da jeg skal hente deg til meg, til Staden, som stråler av perler og gull, dit, hvor jeg er gått forut, der skal du få se meg, der skal alt dunkelt oppklares for deg, der skal du få nyte himmelske retter, der skal du få høre og være med i de liflige samtaler og den yndige sang, der er ingen sorg lenger, ikke noe kors og anfektning, ingen uro, ingen smerter, ingen våking, ingen tårer, ingen synd, ingen frykt og tvil, ikke noe mørke, ingen natt. Men idel lys, fred, glede, kjærlighet – ja, en salighet, som du ikke har kan fatte og forstå. Vil du ikke gjerne lide litt her nede en kortvarig tid, når alt skal forandres til frihet engang?

Følg meg! Det lønner seg såre vel. Jeg er ikke uvitende om tidens vanskelighet, om nattfuglene, om pinsomheten, om fiendens raseri, da han vet at hans tid er kort, om se søvndyssende dunster han spyr ut. Våk og be og bli fast hos meg, og tvil ikke på min trofasthet. Jeg kan ikke forlate deg! Gå du bare ikke bort fra meg. Ingen skal da klare å rive deg ut av min hånd. Til din død stå fast, la deg aldri mer komme i beknep, tiden endes med en hast. Se på alle mine etterfølgere og korsdragere, som har endt sin kamp, betrakt utgangen av deres vandel og etterfølg deres tro. En av disse mine korsdrageres siste ord var: «Følg Jesus!» (H. N. H.) Hva kjente han annet enn sødmen av det, og kjærligheten til nesten, brente i ham midt i døden. Bli også du slik uttømt ifra deg selv og skapningen, at jeg kan fylle deg med min kjærlighet, at du kunne brenne av kjærlighet til meg og fylles med sann omsorg for din neste, da skal også du i dråpevis få smake sødmen av det. Men hisset skal strømmene flyte. Se, allting haster. Du vet hva klokken er slått. Den siste høst er nå nær. Ordne dine saker. Gjør deg i stand til reisen. Vent på mitt komme. Se, jeg kommer snart.

Kristiania i mai 1918, Hans Hansen.