En trøstefull tale

Fra Luther til Matthias Weller I Freiberg.

Wittenberg, 7.okt. 1534. Fra tysk av C. J. Holt.

En anvisning på, hvorledes han skal overvinne sine fryktsomme tanker.

(Matthias Weller var en av Luthers varme venner. Han var borger og medlem av Rådet i Feiberg. I 1530 ble han ansatt hos Hertug Henrik av Sachsen som organist med en lønn på 2 ½ Gylden i kvartalet.)

Nåde og fred i Kristus. Ærbare, gunstige, kjære venn! Eders kjære broder har meddelt meg, at I er meget bekymret og lider av sørgmodighetens anfektelse. Han vil antagelig fortelle Eder, hva jeg har uttalt til ham. Men, kjære Matthias, I må ikke i dette følge Eders egne tanker, men derimot høre etter, hva andre folk sier til Eder. For Gud har befalt, at det ene menneske skal trøste det andre, og vil også, at den bedrøvede skal tro en slik trøst som talt av Gud selv. For dette sier han ved apostelen Paulus: «Trøst de motfalne. 1. Tes. 5, 14. Og i Esaias 40, 1- 2: «Trøste, trøste mitt folk, sier deres Gud! Tal vennlig til Jerusalem». Og et annet sted: Det er min vilje, at mennesket skal være bedrøvet; men I skal tjene meg med glede og ikke bringe noe offer i sørgmodighet. Slik som Moses, 5. Mos. 16, 11, og Profetene mange ganger forkynner det. Derfor har Han også befalt at vi ikke skal sørge, men overlate Ham hver sorg, fordi Han vil sørge for oss, slik som apostelen Peter (1 Pet. 5, 7.) lærer ved hjelp av Sal. 55, 23.

Siden Gud slik vil, at den ene skal trøste den andre, og at enhver skal tro trøsten, så la Eders tanker fare. Vær klar over, at det er Djevelen, som plager Eder med dem. Det er slett ikke Eders egne tanker, men den onde Djevels innskytelser. Han kan nemlig ikke like at vi har en eneste gledes tanke.

Så hør nå, hva vi i Guds navn vil si Eder, nemlig at I skal være glad i Kristus som den, som er Eders nådige Herre og Frelser. La Ham sørge for Eder! Han sørger i virkeligheten for Eder, selv om I ikke har likt hva I gjerne ville ha. Han lever ennå. Så betro Eder fullt ut til Hans omsorg. Det behager Ham (som Skriften sier) som det beste offer. For der gis ikke noe kjærere og velbehageligere offer enn et glad hjerte, som fryder seg i Herren.

Derfor når I er bedrøvet, og det vil ta overhånd, da si: Opp, jeg må spille vår Herre Kristus en sang på orgelet. La det være «Te deum laudamus» (O store Gud vi lover deg!) eller «Benedietus» (Sakarias Lovsang Luk. 1, 68 flg.). For Skriften lærer meg, at Han gjerne lytter til glad sang og strengespill. Og grip så bare fritt i strengene, og syng til det, inntil tankene forsvinner, slik som David og Elisa gjorde, 2 Kong. 3, 15. Kommer Djevelen igjen og fyller Eder med sorg eller tunge tanker, så skal I frimodig verge Eder og si: Vik bort Djevel, jeg skal nå synge og spille for min Herre Kristus.

Slik må I lære å motstå ham i sannhet og ikke tillate ham å fylle Eder med disse tanker. For hvis I bare lar èn av dem slippe inn og hører på den, tar han ti andre inn bak seg, inntil han overmanner Eder. Derfor er det ikke noe bedre å gjøre enn øyeblikkelig å slå ham på snuten, helt på samme måte, som hin ektemann gjorde, når hans hustru begynte å drille (plage) og bite, så tok han fløyten frem fra beltet og fløytet trøstefullt, inntil hun ble så trett, at hun lot ham være i fred. Slik skal I også slå i orgelet eller samle noen gode venner og bli ved å synge, inntil I lærer å spotte Djevelen.

Hvis I bare kunne tro, at slike tanker er djevelens tanker, så hadde I allerede vunnet seier. Men fordi I ennå er svak i troen, så hør nå på oss. Vi vet nemlig ved Guds Nåde beskjed om dette. Støtt Eder til vår stav, inntil I selv lærer å gå. Og når gode folk trøster Eder, min kjære Matthias, så lær å tro, at det er Gud som sier det til Eder. Så følg, og tvil slett ikke om at det visselig er Guds Ord, som etter Hans egen befaling trøster Eder ved mennesker.

Og den samme Herre, som har befalt meg å skrive dette, hvilket jeg derfor må gjøre av lydighet mot Gud, Han give Eder å tro det alt sammen. Han taler selv inn i Eders hjerte. Amen.

Wittenberg, onsdag etter Franciskus’ dag, år 1534.

Dr. M. Luther,

Med min egen hånd.