Haugianismens
tid, 1796 – 1850 Fra
Heggtveits Kirkehistorie. Del 36. På Egersundsøen
(Eigerøya) bodde i en lang årrekke en av Hauges eldste og dyktigste venner,
Isak Pedersen Schielbred. Han var født på gården
Hetland i Ogna Sokn ved Egersund den 22 juli 1767 og vokste opp i et opplyst
og fromt hjem. Hans far Peder skal ha været den
eneste i sognet, som eide en Bibel, og med denne, som var svært stor, så han
måtte bære den på ryggen i en såkalt meise, gikk han ofte om søndagene opp
til de andre fjellgårder og leste for folkene. Sønnen Isak var vel begavet,
lærenem og flittig, derfor skaffet han seg mer kunnskap enn sine jevnaldrende
hadde, dette kom ham senere til gode. Som liten gutt kom han i tjeneste hos
Proprietær og Losoldermann Hjorth på den store eiendom Ogne,
ikke langt fra hans hjem. Siden var han en del år omgangsskolelærer i
hjembygden og samtidig hus tømmermann og snekker. Ved sin driftighet og flid skaffet han seg så mye,
at han i 1792 kunne gifte seg med Karen Gurine Gundersdatter
fra gården Seglem på Eigerøya, den gang 19 år gammel, formodentlig en søster
av den kjente kjøpmann og Haugianer i Stavanger Ole Gundersen Seglem. Hun
omtales som en begavet, huslig og dyktig kvinne, som ble ham en god hustru og
mor til mange barn, som de oppdrog sjelden omhyggelig etter de tiders
forhold. Da hans hjemmelsdokument på gården Schielbred
var datert 23. mai 1792, flyttet de
dit antagelig ved bryllupet. De levde her et lykkelig arbeidsliv og nøt
alminnelig aktelse for sin strevsomhet og rettskafne vandel. Da Hans Nielsen Hauge i 1798 hadde gjort sin første
bergensreise, besøkte han på tilbakeveien i november også Eigerøya, hvor han
holdt flere oppbyggelser. Under en av disse ble det unge ektepar på Schielbred grepet av Guds Ord som aldri før og vandret
fra den stund av som forsiktige, varme og virksomme kristne, som bekjente sin
tro både i ord og en lysende vandel. Deres åndelige far og veileder gjestet
deres hjem ikke bare denne gang, men også i mars og juli 1804 og endelig august
1809, da han var midlertidig løslatt av sin arrest for å anlegge saltkokerier
på forskjellige steder langs kysten. Disse
gjentatte besøk var festdager for folkene på Schielbred.
De fikk ikke bare rik veiledning, trøst og tilskyndelse med hensyn til det
åndelige, men også råd og vink i det timelige. I denne tid holdt Isak Schielbred flittig oppbyggelser, ikke bare i sognet, men
også i den nærmeste omegn. Som de fleste haugianere fikk han sine trengsler
for dette. Det fortelles, at han tross sin dyktighet og samvittighetsfullhet
ble avsatt som lærer, fordi han talte Guds Ord og holdt forsamlinger. Dette
gjorde ham likevel hverken motløs eller mindre virksom. I sitt jordiske kall
var han som de fleste haugianere en fremskritts- og foregangsmann og hadde lykke
og velsignelse med seg, så han ble temmelig velstående. Allerede før 1814
eide han en jekt og seilte med denne vestover til Bergensleia og saltet
brisling og småsild, som han deretter solgte i byer på Østlandet. I 1822 lot
han Arendal bygge slupp-fartøyet «Lykken» og fikk
den 12. desember samme år bevilgning til å føre det selv som skipper, selv om
han ikke hadde noen spesiell utdannelse med hensyn til dette. Med dette skip
seilte han hvert år til vårsildfiske og saltet sild, hvormed han nesten
bestandig reiste til Gøteborg og solgte der. Han eide flere sjøboder og
salterier. Alle gav ham det vitnesbyrd, at han i sin tale og handling la for
dagen den strengeste rettskaffenhet og utviste den største u-egennyttighet samt
en edel tenkemåte. Således ble han ved i en lang rekke av år, inntil alder og
svekket helse tvang ham til å overlate bedriften i andre hender, som
imidlertid ikke passet den med samme omhu og dyktighet som han, derfor gikk
den noe tilbake. Under
sin travle timelige virksomhet var han den samme gjevne,
varmhjertede og virksomme kristen som før, alltid stillferdig og beskjeden.
Hans hus omtaltes som «et sjeldent venne hjem». Også han liknet Hauge og hans
venner i det at han var glad i å gå til Guds hus. Hver søndags morgen, når
han med sin familie rodde til kirken, pleide han å sitte bak i båten og
synge: «Den nåde Gud har oss betedd,» som også
finnes i Landstads Salmebok Nr. 535. Dette var neppe tilfeldig, for denne
salme utrykte ganske hans kristelige karakter og sinnelag, har en, som kjente
ham nøye, sagt. Særlig gjelder dette følgende vers: Tone: O Fader vår iHimmelrik. Av
hjerte, sjel og ganske sinn Vi endelig bør legge vinn På
ydmykhet og trykke ned Den Satans synd, hovmodighet, Som i
Guds øyne hatet er Og evig skjensel til oss bær’. Vår
neste bør vi ei forsmå, Ei heller vi misunne må, Om
andres lykke, sted og stand Her våres overstige
kan, Men med
et ydmykt hjerte se, At vi ham gunst og hjelp bete. Enhver
av oss sin mangel har, Og ingen er så ren og klar, At han
seg ofte jo forser I dette syndig legems ler. Vel
derfor den som sakte far’ Og på sin sjel skarpt øye har! Saktmodighet
og hjertetål Bør være våres
øyemål, Så
hastig harm ei tenne ild, Når våre jevnkristen fare vill, Å
skjemme ham, men med fordrag Anse i kjærlighet hans
sak. Av
kjærlighetens rene vell Opprinne alle dyders hell, Ti
kjærligheten ydmyk er, Saktmodig, tålig mot enhver Og elsker
alltid enighet På troens grunn i Åndens fred. Nr. 326 i DHV sin salmebok. 10 v. Kingo.
Forts. n. nr. |