Til alle
evangeliske prester Wittenberg,
februar 1539. Fra tysk av (C. J. H.) Luther taler
her om farene som truer Tyskland, dels fra Tyrkerne (muslimene) dels fra
Papistene. Han forutser en fryktelig krig. I den anledning oppfordrer han
prestene til å preke omvendelse for det tyske folk og til forbønn. Dr. Mart. Luther til alle
kristne prester, som elsker Evangeliet. Nåde og fred osv. Mange
slags nye etterretninger og rykter om Tyrkernes fremrykking har omsider helt
forvirret oss, så vi neppe vet hva vi skal tro. Og hvis Guds vrede skulle
være oss nærmere, enn vi tenker, og skulle Tyrkerne overraske oss, når vi
føler oss tryggest, og vi levde sorgløst , idet vi liksom ulven har vennet
oss til ropene, slik som det skjedde på Kong Ludvigs tid, (Ludvig av Bøhmen
og Ungarn 1526.) så ser jeg nok, at det beste vern heretter vil være, at vi
ruster oss mot dem med bønn, for at Gud selv i sin nåde vil stå for
husholdningen og styre denne svøpe, og at Han i sitt hellige Navns Ære vil
tilgi oss våre mange og store synder. Til dette kommer,
at Papistene i lang tid har hatt i sinne å anrette en ulykke i tyske land. De
kan heller ikke holde opp, men raser jo lengre jo verre og har gjerne satt
det i verk den sommeren som nå er gått hvis ikke Gud på en særlig måte hadde
grepet inn. Og de er så stærblinde, at de ikke tenker over, at det vel kunne
være i deres makt å begynne, men at de ikke kom til å råde for, hvorledes det
ville ende, men at de muligvis selv kom til å gå under. For derfor nærer jeg
ingen bekymring, hvis Gud ikke vil la en underfull plage komme, at de skulle
gjennomføre deres planer. For til det er det lange utsikter. Men derfor er
jeg bekymret, at dersom de begynner, og vi på vår side ble nødt til å verge
oss (som man også er pliktig til; og jeg ville da også trøstig råde til det,
at man ikke skal være redde for slike slette samvittigheter og fordømte
vesener og å gå hen og underkaste seg under dem som under gale hunder), da
ville det av dette komme krig, som ikke kunne opphøre, før Tyskland var
ødelagt i bunn og grunn. Men fordi våre
synder på begge sider er svært modne, store og sterke, hos dem i form av
løgn, gudsbespottelse, vold, mord, forfølgelse av uskyldig blod osv., men hos
oss i form av utakknemlighet, forakt for det guddommelige Ord, gjerrighet og
mye vilkårlighet, så er det min store bekymring, at Gud ville bli nødt til på
grunn av, at Hans vrede i høyeste grad var utfordret, å la én av disse to
svøper eller kanskje dem begge én gang går ut over oss tyskere. Derfor er det
min inderlige bønn (for at jeg kan gjøre, hva der står til meg), til alle
prestene, at de trofast formaner deres folk og med flid foreholder
dem disse to Guds svøper, for at de må komme til å frykte og bli frommere.
For det er ingen spøk, og jeg gruer for våre synder. Jeg gir meg heller ikke
gjerne av med å være profet. For det pleier i alminnelighet å inntreffe, hva
jeg forutsier. For det andre
er det min oppfordring, at de også alvorlig vil be til Gud og anrope Ham,
fordi det likevel ikke kan være annerledes, enn at Tyskland en gang overfor
Gud må bøte for sin dårskap, fordi der ingen grenser er for deres synd, men
det blir bestandig verre og verre. Så vil Gud likevel kanskje hjemsøke oss
med en annen svøpe, det være seg pest eller noe annet, for at likevel
Fyrstedømmene, stendene og Regjeringen måtte bli bevarte, og ikke Tyrkerne
skulle overfalle oss, mens vi er så sikre og sovende, og for at han enda
mindre skulle tillate, at vi eter og fortærer hverandre innbyrdes under
papistenes raseri. Det er i sannhet på tide og nødvendig å be. For Djevelen
sover ikke, Tyrken venter ikke, papistene hviler ikke. Det er ikke noe håp
om, at de skulle opphøre med deres blodtørst. De mangler hverken vilje,
vrede, gods eller penger. Men til en begynnelse har de nok av det. Bare det
at Gud her ikke gitt dem mot og krefter nok. Ellers ville Tyskland for lengst
være druknet i blod, slik som Paven og hans tilhengere truet oss med. Fordi ikke noe
menneskelig råd og ingen menneskelig makt formår å verge oss overfor disse
blodhunder, men Gud alene formår å verge oss, som Han hittil har gjort, så
vær from, og be, hvem som kan, at Gud ikke vil slå sin hånd av oss og la oss
skjøtte oss selv etter vår fortjeneste på grunn av de svære synder på begge
sider. Papistene ber ikke, kan heller ikke be på grunn av deres blodtørst. De
ser heller ikke deres grundige fordervelse, kan heller ikke se det på grunn
av blindhet, ondskap, hovmod og rikdom. Så la likevel oss være fromme og
årvåkne og be, vi, som av Guds Nåde kan se og be. Så vet vi, at vi visselig
blir bønnhørte, slik som vi hittil har erfart, hvilke store ting vår bønn har
utrettet, uten noen papistisk gudsbespotter kan merke det, som det står
skrevet: La den ugudelige bli opphøyet, for at han ikke skal se Guds ære!
Se Es. 26, 10. |