Til alle evangeliske prester

 

Wittenberg, februar 1539. Fra tysk av (C. J. H.)

 

Luther taler her om farene som truer Tyskland, dels fra Tyrkerne (muslimene) dels fra Papistene. Han forutser en fryktelig krig. I den anledning oppfordrer han prestene til å preke omvendelse for det tyske folk og til forbønn.

 

Dr. Mart. Luther til alle kristne prester, som elsker Evangeliet.

Nåde og fred osv. Mange slags nye etterretninger og rykter om Tyrkernes fremrykking har omsider helt forvirret oss, så vi neppe vet hva vi skal tro. Og hvis Guds vrede skulle være oss nærmere, enn vi tenker, og skulle Tyrkerne overraske oss, når vi føler oss tryggest, og vi levde sorgløst , idet vi liksom ulven har vennet oss til ropene, slik som det skjedde på Kong Ludvigs tid, (Ludvig av Bøhmen og Ungarn 1526.) så ser jeg nok, at det beste vern heretter vil være, at vi ruster oss mot dem med bønn, for at Gud selv i sin nåde vil stå for husholdningen og styre denne svøpe, og at Han i sitt hellige Navns Ære vil tilgi oss våre mange og store synder.

Til dette kommer, at Papistene i lang tid har hatt i sinne å anrette en ulykke i tyske land. De kan heller ikke holde opp, men raser jo lengre jo verre og har gjerne satt det i verk den sommeren som nå er gått hvis ikke Gud på en særlig måte hadde grepet inn. Og de er så stærblinde, at de ikke tenker over, at det vel kunne være i deres makt å begynne, men at de ikke kom til å råde for, hvorledes det ville ende, men at de muligvis selv kom til å gå under. For derfor nærer jeg ingen bekymring, hvis Gud ikke vil la en underfull plage komme, at de skulle gjennomføre deres planer. For til det er det lange utsikter. Men derfor er jeg bekymret, at dersom de begynner, og vi på vår side ble nødt til å verge oss (som man også er pliktig til; og jeg ville da også trøstig råde til det, at man ikke skal være redde for slike slette samvittigheter og fordømte vesener og å gå hen og underkaste seg under dem som under gale hunder), da ville det av dette komme krig, som ikke kunne opphøre, før Tyskland var ødelagt i bunn og grunn.

Men fordi våre synder på begge sider er svært modne, store og sterke, hos dem i form av løgn, gudsbespottelse, vold, mord, forfølgelse av uskyldig blod osv., men hos oss i form av utakknemlighet, forakt for det guddommelige Ord, gjerrighet og mye vilkårlighet, så er det min store bekymring, at Gud ville bli nødt til på grunn av, at Hans vrede i høyeste grad var utfordret, å la én av disse to svøper eller kanskje dem begge én gang går ut over oss tyskere. Derfor er det min inderlige bønn (for at jeg kan gjøre, hva der står til meg), til alle prestene, at de trofast formaner deres folk og med flid foreholder dem disse to Guds svøper, for at de må komme til å frykte og bli frommere. For det er ingen spøk, og jeg gruer for våre synder. Jeg gir meg heller ikke gjerne av med å være profet. For det pleier i alminnelighet å inntreffe, hva jeg forutsier.

For det andre er det min oppfordring, at de også alvorlig vil be til Gud og anrope Ham, fordi det likevel ikke kan være annerledes, enn at Tyskland en gang overfor Gud må bøte for sin dårskap, fordi der ingen grenser er for deres synd, men det blir bestandig verre og verre. Så vil Gud likevel kanskje hjemsøke oss med en annen svøpe, det være seg pest eller noe annet, for at likevel Fyrstedømmene, stendene og Regjeringen måtte bli bevarte, og ikke Tyrkerne skulle overfalle oss, mens vi er så sikre og sovende, og for at han enda mindre skulle tillate, at vi eter og fortærer hverandre innbyrdes under papistenes raseri. Det er i sannhet på tide og nødvendig å be. For Djevelen sover ikke, Tyrken venter ikke, papistene hviler ikke. Det er ikke noe håp om, at de skulle opphøre med deres blodtørst. De mangler hverken vilje, vrede, gods eller penger. Men til en begynnelse har de nok av det. Bare det at Gud her ikke gitt dem mot og krefter nok. Ellers ville Tyskland for lengst være druknet i blod, slik som Paven og hans tilhengere truet oss med.

Fordi ikke noe menneskelig råd og ingen menneskelig makt formår å verge oss overfor disse blodhunder, men Gud alene formår å verge oss, som Han hittil har gjort, så vær from, og be, hvem som kan, at Gud ikke vil slå sin hånd av oss og la oss skjøtte oss selv etter vår fortjeneste på grunn av de svære synder på begge sider. Papistene ber ikke, kan heller ikke be på grunn av deres blodtørst. De ser heller ikke deres grundige fordervelse, kan heller ikke se det på grunn av blindhet, ondskap, hovmod og rikdom. Så la likevel oss være fromme og årvåkne og be, vi, som av Guds Nåde kan se og be. Så vet vi, at vi visselig blir bønnhørte, slik som vi hittil har erfart, hvilke store ting vår bønn har utrettet, uten noen papistisk gudsbespotter kan merke det, som det står skrevet: La den ugudelige bli opphøyet, for at han ikke skal se Guds ære! Se Es. 26, 10.